Kontaktes av folk som opplever det belastende å være humanetiker

– Det er ingen tvil om at tro og livssyn er et felt hvor det vekkes mye følelser. Mange steder sitter det mye tradisjoner i veggene. Når man opplever at noen forsøker å rokke ved dem, kan det skape kraftige følelser, sier Christian Lomsdalen.

Som leder i Human-Etisk Forbund (HEF) får Lomsdalen av og til tilbakemeldinger fra medlemmer som opplever det utfordrende å være åpen humanetiker på jobb.

– For eksempel kan det være vanskelig å være den ene læreren i et kollegium som problematiserer skolegudstjenester. I andre sammenhenger kan det bli oppfattet som negativt å for eksempel fronte behovet for livssynsåpne seremonirom, forteller Lomsdalen.

Særlig på mindre steder er problemstillingen aktuell, og da særlig i bibelbeltet, ifølge ham.

HEF har ingen statistikk på hvor mange som opplever å være kjent som medlem av HEF kan være belastende.

– Blir sett på som vanskelig

– Hvem er det humanetikere får negative reaksjoner fra? Kristne?

– Det er grunn til å tro det ut fra en historisk majoritetsposisjon i Norge. Det er samtidig umulig å trekke noen definitive konklusjoner om det, sier han

– Hva konkret opplever medlemmene hvis de for eksempel problematiser skolegudstjenester på jobb?

– Dette handler primært sett om sosiale reaksjoner, hvor man blir sett på som vanskelig og noen som skaper trøbbel. At man ofte er nødt til å snakke om dette år etter år bidrar til dette, sier HEF-lederen.

I tillegg kan det å stå fram som ikke-troende i seg selv oppfattes som religionskritikk, tror Lomsdalen.

– Fordi det for noen ser ut som det i seg oppleves som en kritikk av ens egen tro og standpunkt, begrunner han.

Livssynsåpent samfunn

– I et stadig mer sekulært samfunn skulle en kanskje tro at det ville oppfattes positivt i jobbsammenheng å være medlem i Human-Etisk Forbund?

– Og det blir det nok i en del tilfeller. Primært sett tror jeg det er en nøytral opplysning. Samtidig er det ingen tvil om at sekulariseringen skjer i ulikt tempo. På mindre steder er det nok større reaksjoner på at man står fram som humanist enn for eksempel i Bergen hvor jeg bor, sier han.

Lomsdalen understreker at han ikke tenker dette er et større problem for humanetikere enn for eksempel for kristne og muslimer som kan oppleve det belastende å stå fram med sin tro.

– Dette er heller ikke verdens største samfunnsproblem, men i vårt livssynsåpne samfunn skal alle ha mulighet til å ha det livssynet de har. Det må også gjelde humanister som står fram som nettopp det i områder som har sterkere kirketilknytning enn andre.

På mindre steder er det nok større reaksjoner på at man står fram som humanist

—  Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund

– En risikosport

Ida Marie Høeg, professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, påpeker at nordmenn i økende grad reagerer på de med sterk tro. Det slår først og fremst ut på religiøse, men den samme logikken tror hun også kan også overføres til humanetikere.

– Skal de absolutt vri og vende på alt? Kan de ikke bare akseptere det flertallet liker? Kan de ikke bare slå seg til ro med at vi alltid gjort det slik her? Når en humanetiker går løs på det som skaper god stemning, samhold og glede eller kan være til trøst, vil de nok oppleves av mange som i overkant religionskritiske, sier hun.

Også Høeg mener stigmatisering av humanetikere er langt vanligere på små steder og der HEF er lite aktive eller har hatt vansker med å finne gehør for sine saker.

Hun er ikke overrasket over at de som forsøker å endre tradisjoner blir møtt med reaksjoner.

– Vanens trykk og tradisjonens makt kan i enkelte sammenhenger være positivt ladet. Å kritisere kristen tradisjon kan være en risikosport. Selv om en selv ikke anser seg som troende eller kristen, verdsetter mange i Norge kristen kultur høyt, ikke minst i forbindelse med jul. Den som vil ta bort eller erstatte kristen tradisjon kan lett bli oppfattet som ekstrem, sier hun.

[ Misjonssambandet skulle gå ut med en beklagelse til Endre Stene. Slik ble det ikke ]