Torsdag la Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) frem en rapport om skeives erfaringer med konverteringsterapi.
Der kommer det frem at én av fire av de spurte selv oppgir at de har opplevd konverteringsterapi i religiøse miljøer.
Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, reagerer på rapporten.
– Det er sterkt beklagelig at homofile, lesbiske og transpersoner har blitt utsatt for diskriminering og hets i kristne miljøer, og det overrasker dessverre ikke. Men undersøkelsen synes jeg er tendensiøs, og har lite å tilføre debatten om lovforslaget, sier Ottosen.
– Mye ville aldri blitt rammet av loven
Han peker på at undersøkelsen er selvrekrutterende, og at den har en referansegruppe bestående av Fri, PKI, Sex og samfunn, Skeiv ungdom, Skeivt kristent nettverk, Helseutvalget og Den norske kirke. Ottosen mener de som står for en tradisjonell samlivsforståelse automatisk kommer dårlig ut, slik som undersøkelsen er lagt opp.
Han mener også at konverteringsterapi defineres for bredt i rapporten. Den definerer konverteringsterapi «som handlinger som har til hensikt å endre, fortrenge eller fornekte menneskers seksuelle orientering og kjønnsidentitet.»
– Mye av det denne rapporten sier er eksempler på konverteringsterapi, ville aldri blitt rammet av loven slik den nå har blitt foreslått.
– Én av fire respondenter sier de har opplevd konverteringsterapi etter lovens definisjon. Mener du det er grunn til å betvile om det er reelt?
– Det er det jo opplagt grunn til å betvile, for det vil være en domstol som må prøve å sortere i dette og undersøke bevismaterialet. Men jeg tviler ikke på at uheldige ting har foregått i kristne miljøer.
– Det er mye å beklage
Ottosen har i tidligere høringsinnspill argumentert for at det ikke er behov for et lovforbud mot konverteringsterapi, fordi det allerede er ivaretatt i eksisterende lover. Det står han for fremdeles.
– Egentlig blir jeg styrket i min overbevisning, fordi denne rapporten gjør mye til konverteringsterapi som åpenbart faller innenfor religionsfrihetens rammer.
– Tenker du da på sjelesorg og forbønn?
– Ja, men kanskje også på forkynnelse. For meg er det fortsatt uklart om det å formidle forkynnelse om klassisk syn på samliv vil forstås som undertrykkelse av egen seksuell orientering.
Man kan ikke lenger gjemme seg bak at konverteringsterapi ikke skjer i Norge.
— Elisabeth Meling, leder i Skeivt Kristent Nettverk
Han presiserer imidlertid at han ikke er prinsipielt negativ til et forbud, så lenge voksnes rett til å snakke med hvem man vil om hva man vil ivaretas.
– Jeg mener fortsatt at mange kristne har hatt for stor tro på muligheten for å endre seksuell orientering. Der er det mye å beklage.
Tror det finnes mørketall
– Man kan ikke lenger gjemme seg bak at konverteringsterapi ikke skjer i Norge. Nå er det bevist at det skjer, sa Elisabeth Meling, styreleder for Skeivt Kristent Nettverk under lanseringen.
Til Vårt Land sier Meling at hun fortsatt det finnes mørketall.
– Jeg tror omfanget er større enn det som kommer fram i rapporten, fordi mange fortsatt ikke klarer å fortelle om sine erfaringer.
[ Reagerer på kristen nettside om seksualitet: – Harde ord forkledd i kjærlighet og omsorg ]
Ber kristne ta avstand
Debatten om konverteringsterapi kom for alvor i gang etter at VGTVs dokumentar «Homoterapi», med Morten Hegseth i spissen, kom i 2019.
– Er du overrasket over omfanget?
– Jeg er på ingen måte overrasket, men jeg synes det er viktig å dokumentere omfanget, sier Hegseth.
– Hva bør de kristne organisasjonene nå gjøre?
– Vi trenger at folk i religiøse miljøer tar et standpunkt og tar avstand fra dem som forfekter et positivt syn på konverteringsterapi, og at folk som ikke har en heterofil identitet ikke er riktig, sier Hegseth.
Norges Kristne Råd: – Må ta funnene på alvor
Erhard Hermansen, leder for Norges Kristne Råd, sier rapporten vil bli fulgt opp med kirkeledere fra medlemssamfunnene.
– Vi har ikke rukket å lese hele rapporten, men er nødt til å ta funnene på alvor. Det er vondt å høre om de erfaringene som blir trukket fram, og vi vil understreke at våre medlemssamfunn tar sterkt avstand fra bruk av tvang som metode, skriver Hermansen til Vårt Land.
Han har tidligere uttalt til Dagen at «det er ingen som kan vise til at dette på noe plan foregår».
– Hva tenker du om den uttalelsen, i lys av den nye rapporten?
– Det er vanskelig å si noe om dette, siden jeg foreløpig ikke har sett konkret hvilke miljøer rapporten henviser til, skriver Hermansen.
Gjerme: – Vondt å lese
– Det er vondt å lese om enkeltmenneskers erfaringer. Det hviler et stort ansvar på dem som innehar en veilederrolle, sier Øystein Gjerme, leder for Pinsebevegelsen i Norge.
– Du har tidligere uttalt at du ikke kjenner igjen at det pågår praksiser som kan kalles «konverteringsterapi» i Pinsebevegelsen. Hva tenker du om dette nå i lys av undersøkelsen?
– Jeg tar til etterretning de funnene som denne undersøkelsen frembringer. Dette ordet «konverteringsterapi» er like fullt et fremmed begrep for Pinsebevegelsen. Det gjenstår fortsatt en klargjøring av hva som faller innenfor og utenfor begrepet, sier Gjerme.
Tilfeller i Den norske kirke: – Bekymringsfullt
Kristian Mollestad, medlem at Den norske kirkes LHBT-utvalg, var også til stede på lanseringen av rapporten.
Flere av eksemplene på konverteringsterapi som dokumenteres i rapporten har funnet sted i Den norske kirke.
– Det er bekymringsfullt. Vi har gjemt oss bak at dette skjer i de mindre frikirkelige miljøene, selv om vi har blitt fortalt at det også skjer i Den norske kirke. Nå viser de med all tydelighet at det skjer, sier Mollestad.
Preses Olav Fykse Tveit i Den norske kirke sier til Vårt Land at han tar rapporten på stort alvor.
– Det er leit å tenke på at mennesker har opplevd dette, og på de sårene og skadene det kan ha medført. I våre sammenhenger kan ikke mennesker utsettes for dette, og vi biskopene har et spesielt ansvar for å være oppmerksomme her, sier Fykse Tveit.
