– Mange barn og unge som søker behandling har opplevd mye feilkjønning, og har ikke blitt sett og bekreftet som den de opplever seg som. De kan ofte utvikle psykologiske problemer fordi det er vanskelig å leve i en kropp man ikke kjenner seg hjemme i.
Det sier Elsa Almås, professor i sexologi ved Universitetet i Agder, og spesialist i klinisk psykologi.
Nylig skrev helsepersonell i et debattinnlegg i Vårt Land at «barn og unge som søker behandling for kjønnsinkongruens har svært ofte andre psykiske lidelser, og det store flertallet vil falle til ro i sitt biologiske kjønn etter endt pubertet».
De som har skrevet under oppropet er bekymret for det økende antallet barn og unge som søker denne typen behandling, og mener at samfunnet, inkludert Den norske kirke, sprer uriktig informasjon om temaet.
---
Kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori
- Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med personens fødselskjønn/biologiske kjønn.
- I det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 viser diagnosen kjønnsdysfori til den samme type tilstand som kjønnsinkongruens.
- Diagnosene over har erstattet transseksualisme, som tradisjonelt har blitt beskrevet som at en person ønsker å bytte kjønn fra kvinne til mann eller omvendt.
- Transseksualisme ble beskrevet medisinskfaglig allerede på slutten av 1800-tallet, og behandlet i den vestlige verden fra 1950-tallet.
Kilde: Store norske leksikon, snl.no
---
Uenighet om psykiske problemer
Det medisinske og helsefaglige miljøet er ikke enige om behandling av kjønnsinkongruens hos barn og unge. Det diskuteres hvilken behandling som er riktig når barna samtidig har psykiske plager.
Diskusjonen handler blant annet om hvorvidt kjønnsinkongruens fører til psykiske problemer, eller om det også kan være omvendt.
– Det er ikke psykiske problemer som er årsak til kjønnsinkongruens, mener professor Almås, som siden 1980-tallet har jobbet med personer som opplever kjønnsinkongruens.
– Det er samsvar hos de aller fleste mellom kjønnsidentitet og de kjønnsorganene man er født med, men det er en liten prosent som ikke har det sånn, og som opplever det vi kaller kjønnsinkongruens.
Det er ikke psykiske problemer som er årsak til kjønnsinkongruens
— Elsa Almås
Etiske utfordringer
Noe av kritikken i oppropet, er at barn og unge ikke forstår langtidsfølgene av å velge kjønnsbekreftende behandling.
– Ser du noen etiske utfordringer ved å behandle barn og unge?
– Ja, selvfølgelig. At det finnes god kompetanse rundt barna er veldig viktig, sier Almås.
Ifølge henne er behandling som gir pubertetsutsettelse reversibel. Noen år senere kan barnet vurdere på nytt om det vil starte irreversibel behandling, mener hun.
– Det er viktig at alle får vite at de kan ombestemme seg om de starter på pubertetsutsettelse, og det er noen få som gjør det. Men de må få bestemme selv. Ingen kan si hva som er best for et annet menneske, mener sexologen.
Kristen lege vil innskrenke behandling
– Man bør sette en fot i bakken og tenke gjennom hva vi holder på med. Det er det relativt bred faglig enighet om. I Sverige er det en tusendobling av søknader om behandling for kjønnsinkongruens siden 2010. Da må man spørre seg om det bare er mørketall, eller om det er uttrykk for noe annet.
[ Opprop fra helsepersonell: «Bidrar Den norske kirke til kjønnsforvirring blant barn og unge?» ]
Det mener Torstein Husby, lege og styreleder i Norges kristelige lege- og tannlegeforening.
I det svenske Läkartidningen kunne man i 2019 lese om økningen i antall søknader i Sverige. Det er imidlertid uenighet om hva økningen skyldes.
Transperson og kandidat for Åpen folkekirke i Borg, Elin Stillingen, mener økningen skyldes at det er lettere å komme ut når man ser andre transpersoner rundt seg. Det skriver hun i et debattinnlegg i Vårt Land mandag.
[ Debattinnlegg: – Å være trans er reelt ]
– Behandlingen er utforskende
– Kjønnsbekreftende behandling er en utforskende behandling uten evidens, sier Husby videre.
Han viser blant annet til at Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm i 2021 stoppet behandling av mindreårige med kjønnsdysfori, etter at sykehuset selv kalte den «kontroversiell».
I evidensbasert medisin skal kunnskapen helst komme fra randomiserte, kontrollerte studier. Der blir deltakerne delt inn i grupper hvor de får utdelt ulike behandlinger helt tilfeldig. Det skal også utføres kontrollstudier hvor deltakerne ikke vet hvilken behandling de får.
I mars i år kom en rapport om kjønnsbekreftende behandling fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom). Ukom er en uavhengig, statlig virksomhet som har fått i oppdrag å undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold i helse- og omsorgstjenesten i Norge.
– Rapporten sier klart at det er utprøvende behandling og ikke evidensbasert medisin. Det er behandling på unge mennesker som kan være svært skadelig, og i praksis gir irreversible forandringer i kroppen, mener Husby.
Kjønnsbekreftende behandling er en utforskende behandling uten evidens
— Torstein Husby
– Masse forskning de ikke har sett på
Ifølge Elsa Almås utelater Ukom-rapporten viktig kunnskap. Dette har hun også tidligere gitt uttrykk for, blant annet i et debattinnlegg hos psykologisk.no.
– Ukom-rapporten forholder seg ikke til at det finnes en enorm mengde forskning som de ikke har sett på.
– De refererer til en svensk kunnskapsoppsummering som er ufullstendig. Veldig få av publikasjonene der er fra sexologiske tidsskrifter, som jo er det fagområdet som arbeider mest med erfaringen med kjønnsbekreftende behandling, sier professoren.
Rapporten har blitt kritisert også av andre, blant annet av Fri, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens og Skeiv Ungdom.
Også internasjonalt er det uenighet. The World Professional Association for Transgender Health (WPATH) er en verdensomspennende organisasjon som arbeider for forståelse og behandling av kjønnsinkongruens. Organisasjonen lager standardisert behandling for transpersoner, og vil ikke kalle den «utforskende».
Almås er uenig med Husby i at randomisert kontrollstudie er veien å gå for forskningen på feltet.
– Det ville innebære å for eksempel gi hormoner til én gruppe som deltar i forsøket, og ikke til en annen. Det ville være fullstendig uetisk i denne situasjonen.
