Derfor endret han mening om Norges Kristne Råd

– Jeg var ambivalent til Norges Kristne Råd i flere år. Årsaken var at jeg kom fra en tradisjon med skepsis til moderne økumenikk. Derfor trengte vi tid til å gjennomdrøfte saken før vi ble med, sier teolog og tidligere generalsekretær i Misjonskirken Norge, Bjørn Øyvind Fjeld.

Denne uken markerer Norges Kristne Råd (NKR) sitt 30-årsjubileum. Fra å bestå av syv kirker ved opprettelsen i desember 1992, har rådet vokst og fått tilslutning fra alle de største kristne kirkene og trossamfunnene i Norge. Når rådet samles i dag, er det med representanter fra 24 medlemssamfunn – alt fra katolske og ortodokse til lutherske, evangelikale og karismatiske kirker.

Flere skeptikere har blitt overbevist på veien. Da rådet ble opprettet i 1992, sa Bjørn Øyvind Fjeld følgende til Vårt Land:

«Vi er engstelige for at dette nye økumeniske fremstøtet også kan virke mot sin hensikt: På den måten at Kristen-Norge mer enn før splittes i en evangelikal leir og en økumenisk leir.»

Det skulle ikke gå lang tid før han selv ble en aktiv pådriver for rådet.

Reservasjonene våre dreide seg om at vi var engstelige for at den kirkeøkumeniske linja skulle ta over for hjertesaken vår, som var evangelisering og å vinne nye mennesker for Kristus.

—  Bjørn Øyvind Fjeld

Redd for å bli oppslukt

Både på 60- og 70-tallet var det blitt gjort forsøk på å danne et økumenisk råd i Norge, uten suksess.

Da Norges Kristne Råd ble etablert i 1992, stod mange kirkesamfunn på utsiden. Flere var allerede organisert i Norges frikirkeråd. Dette rådet hadde en lang forhistorie og fortsatte å eksistere frem til de fusjonerte med NKR i 2006.

Misjonsforbundet, hvor Bjørn Øyvind Fjeld var generalsekretær ble medlem av NKR allerede i 1993. Likevel var mange i kirken skeptiske til det de var blitt med på.

– Mange var engstelige for å bli oppslukt av kirkeøkumenikken og miste vår egen identitet, sier han i dag.

Fjeld var ikke en motstander av kirkesamarbeid og økumenikk i seg selv. Men Fjeld og Misjonsforbundet stod for såkalt allianseøkumenikk, der ulike kirker finner sammen for å samarbeide om felles oppgaver, slik som evangelisering og misjon.

Flere frimenigheter, samt organisasjoner i Den norske kirke, var allerede del av et slikt samarbeid gjennom den internasjonale Lausannebevegelsen.

Norges Kristne Råd stod for en annen linje enn allianseøkumenikken: Såkalt kirkeøkumenikk, altså et organisert arbeid for å bringe kirkesamfunn sammen, og der dialog og fellesskap er et mål i seg selv.

– Hvilke fallgruver tenkte du at NKR kunne gå i?

– Reservasjonene våre dreide seg om at vi var engstelige for at den kirkeøkumeniske linja skulle ta over for hjertesaken vår, som var evangelisering og å vinne nye mennesker for Kristus.

---

Norges Kristne Råd (NKR)

• En økumenisk organisasjon som består av 24 medlemskirker fra ulike retninger og konfesjoner.
• NKR definerer økumenikk som «kristne kirkers arbeid for å gjøre synlig enheten mellom kristne.» Rådet legger til rette for at kristne kirker og trossamfunn møtes for å bygge gjensidig forståelse og respekt, og for samhandling i kirke og samfunn.
• Rådet ble opprettet i desember 1992. Den gang var syv kirker med: Den norske kirke, Metodistkirken, Baptistsamfunnet, Misjonsforbundet og Den katolske kirke. I løpet av oppstartsfasen ble også Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Frelsesarmeen med.
• I 2006 ble fusjonerte NKR med Norges Frikirkeråd.
• Rådet markerer sitt 30-årsjubileum 22. mars.
• Kilde: Jubileumshefte ved Norges Kristne Råds 30-årsjubileum/Per Eriksen.

---

– Fordel å stå sammen

Det som overbeviste ham om å gå inn i NKR, var en erkjennelse av at Misjonsforbundet burde ta ansvar også i det kirkeøkumeniske fellesskapet.

– Selv om vi hadde allianseøkumenikken som hjertesak, ble vi mer og mer et tros- og kirkesamfunn med menigheter og kirkepreg. Det forpliktet etter hvert. Det var i alle fall det jeg sa: At vi må også ta vårt ansvar i kirkeøkumenikken. Men jeg hadde med meg en tradisjon som gjorde at jeg manøvrerte med forsiktighet.

[ Vil ha Norges Kristne Råd i 1000-års komiteen ]

Frykten han hadde for at NKR ville bli mer splittende enn samlende, ble ikke realisert. Tvert imot ble Norges frikirkeråd fusjonert med Norges Kristne Råd i 2006, og Pinsebevegelsen ble del av det økumeniske rådet.

Fjeld, som selv jobbet som konsulent for NKR i en periode, tror norske frimenigheter har fått stor gevinst av å bli med i det økumeniske fellesskapet.

– Det har blitt en fordel at alle kristne kirker i Norge kan stå sammen i forhold til myndighetene og til samfunnet som helhet, og da også i en tid hvor sekulariseringen er på anmarsj.

– I det store perspektivet er NKR også et vitnesbyrd om at Den norske kirkes monopolstilling er over. NKR var en erkjennelse av at vi er mange norske kirker som ønsker å stå sammen for å bringe evangeliet videre. Det markerte et vendepunkt at den dominante majoritetskirken gikk inn i et samarbeid med alle andre, sier Fjeld.

Mindre skepsis i dag

Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, forteller at kristne er mye mindre skeptisk til kirkeøkumenikk i dag enn for 30 år siden.

Da NKR i 2021 kartla holdninger til lokalt økumenisk samarbeid i Norge svarte 71 prosent av at de opplever felleskirkelig arbeid som viktig, og 97 prosent at det viktig å ha kontakt med menigheter fra andre kirkesamfunn.

– Dette er en helt annen situasjon enn for noen tiår siden, og jeg er ganske sikker på at Norges Kristne Råd sitt brobyggerrolle mellom kirkene har vært viktig for at dette er situasjonen.

[ Kjendistrener «giftet seg med seg selv» i Kulturkirken Jakob ]

– Er det skepsis til arbeidet til NKR i dag?

– Jeg vil si at det fins i liten grad. I noen få og mindre miljøer som kanskje ikke er aktivt med i NKR, kan det komme opp forestillinger av NKR som slettes ikke har rot i virkeligheten. For eksempel at vi er underlagt paven, eller at alle må stå under et tilsyn av NKR og sånn sett oppgi sin egenart. Dette må vi bruke en del tid på å kommunisere at ikke er sant, sier han.

Han trekker fram to spørsmål som har vært utfordrende for økumenikken i nyere tid.

– Den ene er spørsmålet om likekjønnet samliv, det andre er spørsmålet om Israel og Palestina. Men vi har vært tydelige på at vi er en arena for de vanskelige samtalene, og dybdesamtalene som Norges Kristne Råd hadde om likekjønnet ekteskap for noen år siden var et godt eksempel på hvordan ledere med ulike syn, møttes på en respektfull måte.