ANAFORA, EGYPT: Halvannen times kjøring nord for Kairo ligger den koptiske oasen Anafora, et slags retreat-kloster og undervisningssenter. Øverste leder er metropolitt Thomas.

Han er best kjent i Norge som biskop Thomas, men for kort tid siden ble han metropolitt – en mellommann mellom den koptiske paven og biskopene. Men altså: Han er også biskop. Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende, og kirken ble ifølge tradisjonen etablert av evangelisten Markus ca. 42 år etter Kristus.

Det er vanskelig å forklare hva Anafora egentlig er. Stedet er unikt i sin form og gjør et uslettelig inntrykk på de fleste som besøker det. En fast kjerne bor på Anafora, mens noen jobber her en periode. I tillegg tar de imot gjester fra Egypt og andre land til retreat. Alle er velkommen til messer, tidebønner og måltider.

Oasen Anafora

Vi ankommer sent på kvelden etter en lang reise fra Oslo, via Kairo. Små lykter viser vei i den mørklagte oasen mellom hovedhuset og matsalen, hyttene for overnatting, kirken og ulike bygninger som rommer aktiviteter.

Dette er mitt første møte med Anafora, men min søster Torbjørg har hatt tilknytning til stedet nesten fra starten, da hun og mannen hennes Jon bodde i Egypt.

---

Anafora, Egypt

• Anafora er et kloster/retreatsted som ligger mellom Kairo og Alexandria i Egypt, i randsonen av Sahara og deltaet. Det ble grunnlagt i 1999.
• Metropolitt Thomas er stedets grunnlegger og øverste leder. Han er også biskop i et området som ligger lenger sør i Egypt.
• Anfora tar imot folk både fra Egypt og resten av verden. Frivillige jobber jevnlig på stedet.
• «Anafora» er at liturgisk begrep på koptisk som betyr å løfte opp. Dette er også en av visjonene for stedet Anafora.
• Den koptiske kirke ledes av pave Tawadros II. Den koptiske kirken i Egypt anslås å ha rundt 50 millioner mennesker og mer enn 95 prosent av egyptiske kristne er koptere.
• Den koptiske kirken i Egypt tilhører de orientalske ortodokse kirker, og har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i år 451.

---

Når vi ankommer til Anafora sent om kvelden er velkomsten varm. Selv om middagen for lengst er over, får vi hjemmelagd og selvdyrket mat på egyptisk vis. Å komme hit midt i et fremmed land kjennes på underlig og fint vis som å komme hjem.

Like fint er det å våkne dagen etter og se Anafora bre seg ut i sollyset. Rett utenfor huset jeg sover i står en prest og beskjærer palmetrær. De leirfargede husene sprer seg vakkert ut på begge sider av et langt basseng, som er fylt av vann som etter hvert skal brukes til vanning av åkrene.

Døgnrytmen er fast. Først er det grytidlig morgenmesse, så er det morgenmøte for alle som jobber på Anafora, deretter frokost. Metropolitten Thomas, søstrene og flere av de som jobber her spiser sammen med gjestene i den rause matsalen.

Biskop Thomas har gjennom årene løftet fram kvinners ressurser, tilbudt dem opplæring, utdanning og dyrket fram selvrespekt i et land der kvinner har en underordnet rolle og få muligheter. Sammen med svenske Katja Bexar har han bygget opp stedet fra grunnen. Hun sto sammen med Biskop Thomas da stedet ble grunnlagt i 1999.

Kom som analfabet

På formiddagen jobbes det ivrig både ute og inne på Anafora. I en liten klynge hus ligger vevstue, bakeri og diverse småhus for håndverk og praktiske gjøremål.

I et av dem står Mansora Fouz. Hun jobber konsentrert med å dryppe lys. Fra taket henger flere plater med halvdryppede lys denne formiddagen. På rotasjon løfter hun dem i kjelen med smeltet stearin.

Lysene er til Anaforas eget bruk og til salg for gjester. Mansora er stolt av jobben som bidrar til å lyse opp blant annet kirkerom, matsal og soverom når mørket faller på.

Hun er en av mange kvinner som har fått et nytt liv på Anafora. Hun kom hit som analfabet, men tar nå videregående utdanning ved siden av de daglige oppgavene. Hennes historie er ikke unik her.

Mansora smiler mens hun jobber. Det gjør hun også senere når hun serverer te under morgenmøtet, eller snakker ivrig med folk i matsalen.

Kastet på dypet

I et lite hus nedenfor hovedhuset finner vi søster Theodora. Bak en stor datamaskin og en bok full av navn på besøkende holder hun oversikt over alle gjestene. De siste årene har hun tatt en bachelorgrad i bedriftsledelse gjennom et samarbeid med Universitet i Lyon, samt studert både menneskerettigheter, et fag om tidlige kirkefedrene, og koptisk språk, som brukes både til bønner og messer her. Theodora kom hit som 17-åring i 2007 for å delta på et treukers program for å myndiggjøre unge kvinner.

– Jeg opplevde et kall fra Gud til et klosterliv og til å tjene Gud og andre mennesker. Men det var vanskelig for familien min å si ja til dette. Som de fleste familier i øvre del av Egypt ønsket de at jeg skulle gifte meg og få barn. Alle mine søsken er gift og har familier. Faren min sa først nei. Han ønsket ikke et slikt liv for meg, forteller Theodora.

I dag er hun 33 år og en av de mest erfarne søstrene på Anafora med en naturlig og raus autoritet. Theodora overtalte foreldrene til å dra tilbake. I første omgang for tre måneder. Hun ble på Anafora i halvannet år. Da kom familien og hentet henne hjem. De ville at hun skulle gifte seg. Det var vanskelig for Theodora.

Til slutt forsto faren hennes at hun hadde et kall og familien aksepterte Theodoras valg. Deretter kom hele storfamilien til Anafora en helg, og en av brødrene hennes valgte å døpe det yngste barnet i kirken her. Det var en sterkt opplevelse for Theodora at familien anerkjente hennes valg. Hun har aldri angret.

– Jeg er blitt løftet opp her på Anafora. Jeg var en sky ungjente. Nå har jeg en åpen holdning til andre. Hele tiden har jeg gått til samtaler hos biskop Thomas. Han har lært meg å stole på meg selv. Jeg ser hva biskop Thomas har gjort med oss. Han har kastet oss på dypet, selv om vi ikke trodde vi kunne svømme. Men så svømmer vi likevel, sier Theodora.

Bibelsitat på mitt lille språk

Dagen på Anafora har sine faste tider for messer og bønn. Morgenmessen starter i grålysningen. Messen varer halvannen time. I stillhet finner vi plassene våre i det enkle og vakre kirkerommet, fylt av levende lys og ikoner i egyptisk tradisjon. De fleste sitter på små skamler på gulvet. Også gjester er velkommen hit. Men for en som hverken snakker arabisk eller forstår koptisk er både liturgien og sangen utilgjengelig.

Vi glir inn i rytmen, sangen og bønnen i dette kirkerommet som står i den eldste kirketradisjonen i verden. Plutselig stiger «Kyrie eleison» frem i strømmen av uforståelig ord, og det er mulig for en nordboer å delta i en del av liturgien som blir gjentatt og gjentatt. Det er en egen opplevelse å kunne forstå og delta i dette liturgiske bønneropet som skriver seg fra de eldste gudstjenestene vi kjenner til: Herre, forbarm deg!

Under kveldsbønnen blir det sentrale bibelstedet lest på alle språk som er representert. Når kveldens tekst trer ut av alt det fremmede, på mitt eget språk, lest av min egen søster, gir det en sterk opplevelse av å være en del av den kristne kirken på tvers av konfesjoner, kultur og tradisjoner. Å være samlet her i hjertet av Egypt, og så få et bibelsitat lest på mitt eget bitte lille språk fra et land langt fra kristent kjerneland, gjør inntrykk.

Kvinner i nesten alle roller

Som kjent kan ikke kvinner være prester i den koptiske kirken i Egypt. Men på Anafora fyller de likevel de aller fleste viktigste posisjoner. En av kvinnene med en slik rolle er søster Hanuna, som har et stort ansvar for ikonmaling og utsmykking.

Senere møter vi henne i den nye og store underjordiske kirken som snart skal innvies. Sammen med den finske kunsthistorikeren Helena Nikkanen, også kalt Mamma Helena, har hun bidratt til utsmykking av kirken. Den er i ferd med å bli en fantastisk og fargerik katedral, med bibelhistorie på alle veggene.

Mamma Helena har flyttet fra Finland for å bo her på Anafora. Gjennom flere år har hennes daglige jobb vært å dekorere den nye katedralen som ligger utenfor selve Anafora, men på et område som er eid av Anafora. Her skal store feiringer og merkedager foregå.

Marthas hodepine: Inflasjon

En kvinne som har en svært sentral rolle i Anafora, er Martha Netay. Som økonomisjef har hun en sivil rolle, og er ikke søster. Hun kom til Anafora i 2001, to år etter at stedet ble etablert. Hun har ansvaret for regnskap og innkjøp.

For tiden er hennes jobb både krevende og tung. Den kraftige inflasjonen i Egypt det siste året bekymrer henne hver eneste dag. På Anafora kjøpes det for eksempel inn ris og visse grønnsaker i store kvanta. Når Martha bestiller ris, kan prisen være doblet før den blir levert på Anafora.

– Men vi er heldige som kan dyrke grønnsaker selv. Vårt mål er å bli så selvforsynte som mulig, forteller hun.

Derfor er både Martha, biskop Thomas og de andre som har ansvar på Anafora svært opptatt av tilgang på nok friskt vann, slik at de kan dyrke tilstrekkelig med mat. For øyeblikket jobbes det intenst med en kunstig dam som skal avsalte grunnvannet.

Martha forteller at det å flytte til Anafora har gitt henne en stor frihet i livet.

– Vi er løsningsorienterte og jeg får brukt meg selv. Da jeg kom hit som helt ung fikk jeg ansvar for å vaske og lage mat. Hjemme hos min familie fikk jeg aldri lov å ha ansvar for matlaging alene. Her fikk jeg raskt ansvar for å lage mat til 25 personer. Akkurat det var et stort skritt den gangen.

Egne grupper for jenter og gutter

På Anastasia, et eget område ved siden av selve Anafora, jobber søster Marina. Hun leder grupper for unge jenter og kvinner mellom 18 og 30 år, som kommer i noen uker av gangen. Alle kommer fra Biskop Thomas sitt bispedømme, sør i Egypt. Noen av dem har opplevd seksuelle overgrep, andre har opplevd å kjenne seg små og uten verdi. Alle kvinnene som kommer har sin historie å bearbeide.

– Vi har mange programmer på Anastasia. Jentene trenger myndiggjøring og styrke i livet for å komme videre. Vi har også et program for gutter fra 12 år. Programmet heter «Ny sjanse». Det er gutter som har droppet ut av skolen. De fleste av dem må bidra til å forsørge familiene sine ved å jobbe. Disse guttene får komme til Anastasia på et sommerprogram. De får en egen skolesekk, de får lære språk, blir oppfordret til å behandle hverandre med respekt, og til å ta opp skolegangen, forteller Marina.

Hun synes særlig programmet for kvinner er krevende å lede. Det er mange vonde og såre historier, og ikke alltid så enkelt å gi gode svar eller foreslå løsninger. Hun tror likevel at kvinnene får hjelp ved å være på Anastasia noen uker. Mange kommer tilbake. Det samme gjelder guttene.

Biskop Thomas’ myndiggjøring av kvinner

Selve kraftkilden i Anafora er metropolitten, eller biskop Thomas. Den lille mannen i brodert lue og svart kappe framstår raskt som en raus og kraftfull religiøs kjempe når han begynner å snakke. Lite av hans budskap framstår tilfeldig.

Han har hatt en tydelig tanke bak myndiggjøringen av alle kvinnene rundt seg, i et land der kvinner har begrenset frihet. Han forteller at det har vært en prosess, og at han har hatt god nytte av en visdom han lærte som ungdom: «Dersom du slipper en katt ut av buret vil den snu seg mot deg og klore deg. Men etter hvert vil den oppleve friheten og bli sterk nok til å klare seg.»

Biskop Thomas er opptatt av at Anafora skal være et samfunn der kvinner og menn bærer byrdene og tar ansvaret sammen.

– Jeg liker ikke å la mennesker bli båret hele tiden. La dem gå, da bygger de muskler og slipper å være avhengig. Jeg vil være en bro for dem for å finne styrke og bli myndiggjort. Jeg blir så glad når jeg ser at de rundt meg blir sterke, og når jeg kan forholde meg til dem som personer med samme kapasitet som meg selv. Da har de funnet en autonomi.

Vil ikke framstilles som offer

Både i Norge og andre steder har det vært fokus på den krevende situasjonen for den koptisk kirke i Egypt. Metropolittens syn på den koptiske kirken stemmer godt overens med det han har på kvinner. Han ønsker ikke at egyptiske kristne skal framstilles som svake ofre, men som en sterk kirke med autonomi og livskraft:

– Mitt budskap, både internt i vår kirke og ut til andre land, er dette: Vi er velsignet. Vi er ikke tiggere. Vi er ikke ofre. Vi ønsker ikke at noe skal spille på vår svakhet. For vi er sterke og vi lever i Egypt i en lang tradisjon. Vi er plantet her. Vi ønsker likeverdige vennskap med kristne i andre land. Det er ikke respekt i å framstille oss som svake ofre. Et godt eksempel på vår styrke, er at de viktigste og største bidragene til å opprettholde driften på Anafora kommer fra koptiske kristne selv, og koptiske kristne i andre land.

Gir penger uten å «flashe»

Katja, som har vært med på Anafora-prosjektet helt fra starten av, blir av de andre omtalt som en kreativ kraft på Anafora. Selv er hun svensk, og har mye å si om forskjellen på vestlige og koptiske givere:

– Vi tror vi er så snille i Vesten. Men de som står for de store donasjonene til Anafora og Anastasia er koptere som selv bor i Egypt. De gir penger uten å fortelle det til andre. De gir fordi de opplever at Gud har sagt de skal gi. Deres opplevelse er at dersom man forteller andre om sine gaver forsvinner det fine. De opplever å gi foran Guds øyne. Denne tradisjonen gjelder for både koptere og muslimer, sier hun.

Katja forteller dessuten om det interessante prinsippet for betaling for å bo på Anafora.

Et opphold her er svært attraktivt for unge, koptiske kvinner. Det samme er sommerprogrammet for unge gutter. For mange av de unge kvinnene er Anafora og Anastasia et fristed. De kan sykle fritt rundt og får både opplæring i arbeidsoppgaver og språk.

De som kommer fra rike familier betaler for døtrene sine. Andre familier har ikke råd, og betaler mindre eller ingenting. For enkelte av guttene som kommer hit, får familien dekket tapet av inntekt. For noen ville det ellers vært umulig å sende sønnene hit. Men ingen vet hvem som betaler og hvem som ikke gjør det. Det er en godt bevert hemmelighet hos henne som har ansvaret.

Slik slipper noen å kjenne seg fattige.

Et kraftsenter

Etter å ha vært en liten uke på Anafora er hodet fullt av inntrykk og opplevelser. Jeg spør Katja hvordan Anafora best kan beskrives.

Hennes svar er egnet til å skape en fin og fruktbar forvirring. Hun sier smilende:

– Anafora kan være én ting for deg og noe annet for en annen.

En sannhet står likevel igjen: Anafora er et kraftsenter for en ny livsstil i det kristne Midtøsten. Et sted unge mennesker finner kraft og styrke, blir myndiggjort og finner retning. Et sted der kontakter knyttes til kristne kirker, menigheter og mennesker i andre land.

Uansett hva Anafora skulle bety for den enkelte, springer Biskop Thomas sitt Anafora ut av kristen livsglede, kraft, medmenneskelighet og kjærlighet – i en region der kristne kirker på alle kanter skrumper inn.

Berit Aalborg var i 2018 medlem av vennegruppen Anaforas venner.