Religion

Hallesbys helvetestale 70 år: – Til hans forsvar tar han troa på alvor

TEOLOGISK DEBATT: Onsdag er det 70 år siden Ole Hallesby holdt sin kjente helvetespreken. Artist Ole Paus kan ikke kan glemme den gloheite radiotalen han hørte som femåring. Dagens teologistudenter mener debatten fortsatt er varm.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Morgenen 25. januar 1953: Teologiprofessor Ole Hallesby er på vei opp til talerstolen i Storsalen i Indremisjonsselskapets Hus i Oslo. Ute er det elleve minusgrader, men ordene Hallesby planlegger å bruke skal gjøre stemninga betraktelig heitere.

Om det kun var menigheten som fikk høre talen ville den nok raskt gått i glemmeboka. I stedet kringkastes andakten på NRK Radio, og tusenvis av nordmenn får med seg professorens innstendige bønn om omvendelse:

«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig og sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?» spør han.

Skapte rabalder

Allerede neste morgen er debatten i gang. På lederplass skriver Dagbladet at Hallesby gjør skam på både seg selv og sin stand. Arbeiderbladet er ikke snauere, og slår fast at «Hallesby gjør Gud til en Kjempe-Hitler».

KONTROVERSIELL PREKEN: Den såkalte «helvetesprekenen til Ole Hallesby blir fremdeles debattert i dag. Her er Hallesby avbildet på talerstolen på Menighetsfakultetet.

I månedene som følger preger den såkalte helvetesdebatten ikke bare Den norske kirke, men også den offentlige samtalen. Særlig kjent er kronikkutvekslinga mellom Hallesby og den liberale Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Aftenpostens spalter.

Den opprivende striden er vond for dem begge, ettersom de var blitt venner mens de var internert på Grini under krigen.

Schjelderup, som er sterkt kritisk til talen, gir blant annet uttrykk for at han ikke er i tvil om at den «guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete». Hallesby svarer med å anklage biskopen for å gå imot Den norske kirkes læregrunnlag.

Du kan jo ikke ha det noe bra med deg selv når du tror på noe sånn. Men det er klart, det var ikke det bestemor tenkte da hun hørte talen.

—  Ole Paus

Husker talen

Den folkekjære musikeren Ole Paus er én av dem som husker talen. Han var ei knapp uke unna å fylle seks da den famøse talen ble kringkasta. Paus mista moren sin i ung alder, og ettersom faren var utstasjonert i Tysklandbrigaden bodde Paus hos besteforeldrene. Han husker talen som en skremmende opplevelse.

Paus hadde alltid fått høre moren var hos Gud i himmelen, omgitt av alle de som var glad i henne. Dette var første gangen han ble presentert for et alternativ.

– Jeg ble jo redd, det var det mange som ble.

Bestemoren hans ble derimot rasende. Paus husker at hun reiste seg fra stolen og skrudde av radioen tvert. Hun var selv svært religiøs, men dette ville hun ikke ha noe av, sier Paus.

Har sympati

Nå, 70 år seinere, har Paus blandede følelser til talen.

– Det var jo ondt gjort, rett og slett. Tenk å ha et så fælt gudsbilde, det er jo ikke noe hyggelig.

Ole Paus utnevnes til St. Olavs Orden for sin kunstneriske innsats. Her fra en konsert i Operaen i 2020.
Foto: Heiko Junge / NTB

Samtidig har ikke Paus behov for å polemisere mot Hallesby. Han synes det er trist at talen definerer professorens ettermæle.

– Jeg synes ikke man trenger å «gruse» ham igjen og igjen. Han var jo sikkert en fin fyr, tror jeg.

I ettertid tenker Paus at det først og fremst må ha vært synd for Hallesby selv. Dersom han virkelig trodde på det han forkynte, hvilket Paus antar at han gjorde, må han ha vært minst like redd selv.

– Du kan jo ikke ha det noe bra med deg selv når du tror på noe sånn. Men det er klart, det var ikke det bestemor tenkte da hun hørte talen.

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

Studentene vil nyansere

For å høre hvordan dagens teologistudenter forholder seg til debatten tar Vårt Land turen til MF vitenskapelig høyskole, hvor Hallesby var professor fram til 1951.

Her står fortsatt en byste av Hallesby på biblioteket, og vi møter studentene på seminarrommet som bærer hans navn. I hyllene står Hallesbys bøker – et testament over hans produktive forfatterskap.

Thale Bergsholm Nesse og Andreas Aschim Næsheim har hørt talen tidligere, mens Signe Marie Hægeland og Sverre Reiten Finnbakk får høre prekenen på radio – akkurat slik det norske folk gjorde det for 70 år sida.

Også studentene føler et behov for å nyansere Hallesbys uttalelser. Næsheim trekker fram at Kristian Schjeldrup ikke hadde hørt talen, men bare lest utdrag fra den. Han sier det er typisk at man bare trekker fram de mest sjokkerende delene, uten å ta med det han sier om nåden.

– Jeg er enig i at det blir litt tabloid å bare trekke ut det mest provoserende. Samtidig er det en radiotale, folk kan jo skru på radioen når som helst. Det er nok ikke en forkynnelsesmetode jeg ville gått for, sier Nesse.

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

Thale Bergsholm Nesse

Finnbakk er kritisk til bruken av frykt som virkemiddel. Han tror det i beste fall bygger ei tro som «ikke er så sunn og bærekraftig i lengden».

– Det er også problematisk at frelsesbiten bare handler om «himmelbilletten», ikke noe om her og nå. Når jeg forkynner frelsen er jeg opptatt av at det også handler mye om livet, ikke bare om hva som skjer når du dør.

Tar troa på alvor

Hægeland synes også talen er problematisk:

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

– Men dersom man skal forsvare ham, så tar han jo kristentroa veldig på alvor. Hvis man går helt i andre enden risikerer man å formidle et budskap som ligner på at «du kan velge å gå på fotball eller håndball, så lenge du finner noe som fungerer for deg».

Som kristen forkynner tenker hun at man har et ansvar for å formidle at å følge Jesus og kristen tro er et valg som man ønsker at alle skal ta. Hvis ikke blir det veldig tannløst, sier hun – hvilket man ikke kan anklage Hallesby for å være.

Nesse skyter inn at hun synes det er positivt at talen skapte et rom for å diskutere problematikken rundt fortapelsen og livets to utganger.

– Mitt inntrykk er at debatten fortsatt er aktuell, og at flere har plukket opp tråden de siste åra.

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

Signe Marie Hægeland

Et større rammeverk

I radiotalen prekte Hallesby over Lukas 6,59–62, hvor Jesus blant annet uttaler at ingen som «ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».

Det er ikke til å komme utenom at Jesus har en del harde utsagn? Hvordan ville dere preket rundt disse tekstene?

– Det er et poeng at dette verset ikke omtaler helvete. Det finnes en del «verre» tekster, svarer Finnbak.

Ok, ta «Lasarus og den rike mannen» da. Eller at dere skulle preket på domssøndag?

En nervøs latter brer seg i gruppa. Finnbak svarer at han alltid forsøker å understreke at tekstene ikke står aleine, men at de står innenfor et rammeverk. Nesse er enig, og mener at teologien må utformes med forståelsen av at Bibelen inneholder motsetninger, og at teologi ikke kan skapes på bakgrunn av enkeltvers.

– Man må kommunisere et gudsbilde som rommer Jesus som både dommer og frelser. Jeg ville prøvd å ikke la det stå i et vakuum, men belyse det fra flere sider.

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

Sverre Reiten Finnbakk

Også et radikalt synspunkt

Videre poengterer Finnbak at man må se på hva tekstene egentlig handler om. Han mener mange av de sterkeste fordømmelsene, som for eksempel lignelsen om «Lasarus og den rike mannen», ikke nødvendigvis handler helveteslære, men om hvordan vi behandler de svakeste.

Hægeland enig, men trekker samtidig fram et mulig motargument:

– Man risikerer å plukke tekster etter eget forgodtbefinnende. Noen konservative vil jo derfor at man skal forholde seg til den ene teksten. Det stiller uansett krav til integritet og kunnskap hos den som forkynner.

Næsheim skyter inn at vektlegginga av dommen ikke bare er et konservativt fenomen, men at det også er et moment i den radikale frigjøringsteologien.

I en verden med så mye ondskap og undertrykkelse mener han det også kan være frigjørende å forestille seg at ondskapen en dag vil bli holdt ansvarlig. Men akkurat hva dette innebærer mener han at vi ikke har noe godt svar på.

Offentlig utredning

Debatten førte til at Schjelderup i juni 1953 henvendte seg til Kirke- og undervisningsdepartementet for å klarlegge om han hadde satt seg selv utenfor «vår evangelisk-lutherske bekjennelseskirke».

Biskop i Hamar Kristian Schjelderup som foretok ordinasjonen.  
Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

Litt flåsete blir derfor debatten gjerne omtalt som gangen staten skulle bestemme seg for hvorvidt helvete fantes.

Uttalelsene ble sendt til høring blant biskopene og de teologiske lærestedene. Først i 1954 kom departementets konklusjon: Schjelderup hadde ikke gått «utover den bekjennelsesplikt som etter gjeldende bestemmelser påhviler ham».

Vanskelig med dogma

– Kirka har jo det samme læregrunnlaget i dag. Hvordan er det å som prest skulle forholde seg til dogma og lojalitet mot læresannheter?

– Jeg må si at jeg synes det er vanskelig, og jeg kommer til å gå mange runder med meg selv før en eventuell ordinasjon, svarer Nesse.

Hun mener det hviler et stort alvor over å skulle stille seg bak slike læresannheter i et helt virke og et helt liv.

Næsheim poengterer at undersøkelser viser at mange prester ikke tror på to utganger, men på alle tings gjenopprettelse.

Han mener at man må se på hvordan trosbekjennelsene er en del av tradisjonen, men at lojalitet også innebærer å forsøke å oversette dem til vår tid: «Hva forsøkte trosbekjennelsene å forkynne, og hvordan ville vi lagt fram det samme budskapet i dag?»

Næsheim sier at Den athanasianske trosbekjennelsen, som er en av Den norske kirkes trosbekjennelser, kanskje er «elefanten i rommet». Her står det blant annet at enhver som ikke bevarer troa «hel og uforfalsket, uten tvil vil gå evig fortapt».

– Når man har valgt å ikke skrote den mener jeg vi har et ansvar for å forklare hvilken tradisjon den står i. Jeg mener at lojalitet ikke er det samme som at man skal mene akkurat det samme som de gjorde i middelalderen, så får biskopen får eventuelt komme og arrestere meg.

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

– Bommet litt på mediet

Hvilket forhold har dere til helvetesangst?

MF-studenter om Helvetes-talen til Ola Hallesby.

– Jeg opplever at vår foreldregenerasjon var en motreaksjon mot den formen for forkynnelse. Så kan man kanskje si at det har gått litt for langt over i den andre grøfta, men de har nok spart oss for mye som ikke var så oppbyggelig, sier Finnbak.

De andre studentene er enig i hans analyse – også i at motreaksjonen mot svovelpredikantene kanskje har gått litt for langt.

– Man må jo også huske at folk responderer veldig forskjellig. Jeg kjenner at jeg kan respondere godt på litt «hard» forkynnelse, mens andre reagerer negativt på den type forkynnelse, sier Hægeland.

Derfor må man ta hensyn til publikum, og det kan man ikke gjøre i en radiogudstjeneste, poengterer hun. Næsheim skyter inn en anekdote om Hallesbys samtale med svigersønnen, den seinere biskopen Sigurd Lunde.

Lunde skal ha spurt svigerfaren om hvorvidt han ville holdt den samme prekenen på et sjukehus, hvorpå Hallesby svarte nei. «Men talen ble jo spilt av på mange sjukehus», repliserte Lund – et poeng som skal ha etterlatt Hallesby stille og ettertenksom.

– Det kan hende at han bomma litt på mediet, sier Næsheim.

– Spørsmålene rundt livet, døden og dommen er komplekse, og det er en bra ting. Livet er jo komplekst! Hvis Bibelen hadde vært enkel tror jeg man veldig raskt ville opplevd at troa ikke bærer, sier Hægeland – et innspill de andre studentene nikker samtykkende til.

---

Den norske kirke og fortapelsen

  • Den norske kirke har fem offisielle bekjennelsesskrifter. De tre oldkirkelige – den apostoliske, den nikenske, og den athanasianske – og to lutherske: Luthers lille katekisme og Den augsburgske konfesjon.
  • I den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen slås det fast at Jesus «skal komme igjen for å dømme levende og døde». I den athanasianske trosbekjennelsen, katekismen og Den augsburgske konfesjon er læren om to utganger mer eksplisitt slått fast.
  • Kristian Schjeldrup var den første biskopen som utfordret bildet av helvete som et fysisk sted hvor mennesker pines. Han beholdt troa på «fortapelsen» som teoretisk mulighet, men uttalte at han trodde at Guds «kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete».
  • I dag er det flere prester i Den norske kirke som tror på forestillinga om apokatastasis, som kan oversettes til «alle tings gjenopprettelse». Forestillinga tar utgangspunkt at hele skaperverket til syvende og sist skal forsones med Gud. Dette til tross for at denne troa ble stemplet som vranglære av det femte økumeniske konsil i 553.

Kilde: Store norske leksikon

---

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt (tekst)

Jor Hjulstad Tvedt er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.

Erlend Berge

Erlend Berge (foto)

Erlend Berge er fotojournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion