En Gud som samler skår

ESSAY: Kanskje begynner vi først å ligne oss selv når nåden har lagt seg i sprekkene?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne saken ble først publisert i magasinet STREK nummer 5 i 2017.

Jeg tok opp et krukkeskår mellom steinene på stranda, en rest av en blå, hollandsk krukke med innside av grå leire, og la det i isboksen sammen med rosemønstrede skår av porselen. Det må ha vært en slags avfallsplass for glass ute i innsjøen, for lenge siden.

Nå var restene skylt i land der moren min hadde tatt meg med for å gå tur.

Krukken hadde en egen skapelseshistorie før den knuste. Av jord var den kommet, formet slik Gud i en av skapelsesmytene formet det første mennesket av leire. Brent på en temperatur mellom 900 og 1400 grader ble den hard, og deretter brent igjen, slik at jorden kunne romme vann eller vin. Den ble glasert med blåfarge, gitt et utseende som skilte den fra andre krukker, og samtidig markerte tilhørighet til stil og tradisjon.

Kanskje satt det fingermerker etter pottemakeren igjen i leiren, usynlige for det blotte øye?

Skåret hadde i alle fall tilhørt en hånddreid krukke full av spor, en gjenstand med historie, ja, jeg kunne nesten se for meg Gud sette munnen til randen, og blåse ånd inn i den. Slik kan et stykke keramikk ligne et menneske, og akkurat som et menneske kan krukken knuses.

Kintsugi

Det finnes en gammel japansk tradisjon for reparasjon av knust keramikk, kalt Kintsugi.

Jeg scroller gjennom bilder av slik gammel keramikk på internett, jeg ser og ser på fat, skåler og krukker som har blitt knust og fått skårene skjøtet sammen.

Gjenstandene er gjort hele igjen. De japanske håndverkerne har imidlertid ikke prøvd å få det til å se ut som om skaden aldri fant sted. Idet de puslet sammen bitene, fremhevet de «arrene» med gull, sølv eller platina.

De edle materialene tegner seg i keramikken som en melodi, tenker jeg, eller som en fortelling uten ord. Jeg tenker på skåret jeg plukket på stranden da jeg var liten, som aldri fant tilbake til seg selv igjen. I stedet fikk det et nytt liv hos moren min og meg, og jeg tror det var en god skjebne, tross alt, som ventet det hollandske krukkeskåret mitt.

Jeg kunne nesten se for meg Gud sette munnen til randen, og blåse ånd inn i den.

—  Live Lundh
VÅTE LEIRPOTTER: Våte leirpotter settes ut til tørk på et av de eldste keramikkverkstedene i Beit Lahia, nordlige Gazastripen, mandag 15. august 2022. Keramikk er et eldgammelt og tradisjonelt håndverk i Gaza.

Mosaikk

Få ting preger oss mer i livet enn opplevelsen av at noe brister. Ser man på språket vårt, på hvordan vi snakker, ser vi at ordene som brukes for å beskrive kriser, har noe felles. Vi revner, rakner, rives – brister, brekker, brytes – knuses, knekkes, oppløses, og alle disse metaforene har med form å gjøre. Form som mister sin form. Ordene viser til noe rent materielt som blir ødelagt, selv om vi bruker dem om skader som har blitt gjort på sjelen eller sinnet.

Kanskje er det derfor billedkunsten, når den skal skildre opplevelsen av menneskelig tap, skuffelse, ødeleggelse, ofte gjør det direkte. Kunsten kan vise fram det knuste som knust, som collage, montasje, mosaikk.

Da moren min og jeg hadde tatt med glassskårene hjem, kjøpte vi rammer og fugemasse. Vi satte bitene sammen i nye mønstre, motiver og sammenhenger. Da mamma var ferdig med sin mosaikk, holdt hun den fram og sa: «Slik er det. Sånn har livet mitt vært.» Stemmen hennes var ikke trist, den var heller lettet. I hjørnet av rammen så jeg igjen skåret fra den hollandske krukken jeg hadde funnet. Jeg skjønte ikke hvorfor mamma smilte hvis livet hennes lignet på dette: biter av noe knust? Små, røde splinter var puslet sammen til bokstaver.

De dannet to ord jeg ikke forstod: AMOR FATI. Å samle. En gang fikk profeten Jeremia ord fra Herren om å gå ned i pottemakerens verksted. Profeten studerte arbeidet ved dreieskiven. Hver gang et kar ble mislykket, ville pottemakeren forme den våte leiren på nytt og gjøre den om, slik han ville ha den. For Jeremia ga dette håp: Ødeleggelse kan være en bearbeidelse til noe bedre. Erfaring handler om å bli formet. Slik blir krukken til, slik blir vi til som mennesker.

Jo, tenker jeg nå, så lenge vi er smidige leirklumper som kan eltes, dreies, og helt udramatisk omformes av pottemakerens hånd, er det greit nok å forandres. Av og til omskapes vi relativt smertefritt. Men ikke nå. Dette er annerledes. Ødeleggelse er noe annet etter å ha blitt brent på mellom 900 og 1400 grader og vakkert glasert av opplevelser. Det er annerledes for oss, som har blitt farget av mennesker vi har møtt, av alt det vi har lært.

Jeg kan ikke omformes nå, etter å ha blitt brent på nytt, slik at jeg kan holde på vann og vin, på det som gir glede. Det har vært en så lang prosess å ta form, bli hard og fast, bli meg selv. Jeg hadde kommet så langt, og krukken var breddfull. Jeg hadde blitt stolt av krukken, og glad i den. Hva når den knuser, og skårene ligger spredt mellom steinene på stranden?

FORMER LEIRKAR: En palestinsk mann bruker et keramikkhjul til å forme et leirekar på et av de eldste keramikkverkstedene i Beit Lahia, nordlige Gazastripen,

Splittet

Denne tilstanden er den aller verste: følelsen av å være splittet. Ordet demon, fra gresk daimon, har rot i verbet da - å dele, skille eller splitte.

Jeg er ingen teolog, men jeg synes det er nærliggende å tenke at hvis demonen er det som splitter, så må Gud være det motsatte. Gud er den som samler, og holder sammen. Leken. Vi er alle tankeskår fra den samme, knuste vasen, skrev en venninne av meg.

Hun oppfant ordet «tankeskår», og slik ble en følelse jeg alltid har hatt, mulig å snakke om: en anelse, som skyggen av et minne, om at vi en gang hørte sammen i en felles bevissthet. Noe skjedde, et syndefall, en skilsmisse, og vi ble isolert til tanker som nå aldri kan tenkes ferdig.

Ideen tok venninnen min fra den tyske filosofen Walter Benjamin (1892– 1940). I et essay om oversettelse beskrev Benjamin hvordan bitene i et knust kar alltid vil være ulike. Bitene trenger ikke å ligne hverandre for å passe sammen.

Det er ingen lett prosess å «kjærlig, til minste detalj» pusle dem sammen igjen, men det er mulig. Kunsten å samle er i det hele tatt et gjennomgående motiv i Benjamin sine skrifter. Tekstene hans ligner ofte mosaikker, de også. Tålmodig samlet han sitater fra fordums tenkere. Han lette etter vraket visdom, som glasskår mellom steiner, og føyet dem sammen til en filosofi over vår tid. Benjamin undersøkte også nøye hva å samle egentlig innebærer.

Samleren tar ifølge ham tingene ut av sin opprinnelige sammenheng og setter dem inn i en ny. På den måten lager hun allegorier. Samleren og allegorikeren sier noe ved å si noe annet. Bitene får ny mening. Denne meningen er konstruert, og må konstrueres igjen av den som ser på. Meningen er ikke opprinnelig og ikke evig, og derfor forbinder Benjamin den med melankoli.

Et eksempel på denne måten å samle og lage allegori på, er mosaikk, eller papircollage. Vi sier ofte at vi lever i «en fragmentert tid». Om dette er sant, finner jeg et freidig håp i hvordan Hannah Höch eller Braque og Picasso ubeskjedent og uærbødig lekte med restene av avisutklipp, fotografier, papp og tegninger. Det er noe barnlig, uskyldig ved å klippe og lime, over å ikke sørge for lenge over spilt melk, men tillate livet å skje, forandre seg og bli noe annet.

Leken har kanskje et drag av melankoli, men den er ikke uten glede.

Av og til omskapes vi relativt smertefritt. Men ikke nå

—  Live Lundh
BÆRER LEIRKAR: Palestinske gutter bærer leirekar på et av de eldste keramikkverkstedene i Beit Lahia.

Nåden i sprekkene

Vi ble formet som krukker, og det som ikke måtte skje, skjedde. Vi knustes, og blir aldri de samme igjen (en gang sto vi nyfriske, skinnende i sollyset, på rad og rekke i pottemakerens verksted, husker du?). Noen ganger er ikke bitene til å sette sammen igjen.

Et skår er blitt borte, på uransakelig vis skylt opp på en strand et annet sted. For en som tror på frelsen, virker det kanskje som resignasjon å antyde at Gud ikke vil gjøre det hele ugjort, at Gud ikke vil reversere skaden og spole tilbake.

Jeg lever i håpet om at skårene er verdt noe, fremdeles.

—  Live Lundh

Men jeg tror ikke Gud lar oss gå i stykker for at vi skal lære av det. Jeg tror ikke han vil at vi skal handle annerledes neste gang, eller bli mer forsiktige. Når det som var viktigst for meg brister, lever jeg i håpet om at noen har oversikt og tålmodighet til å ta vare på de umistelige bitene. At skårene er verdt noe, fremdeles. Det er mulig jeg gjør Gud til en melankolsk allegoriker, men jeg vil gjerne få kalle ham Samleren.

Jeg tenker på nåden som gullet i en kintsugi-krukke. Gullet, som ble lagt inn i meg uventet, er av et helt annet stoff enn det resten av livet mitt er gjort av.

Jeg tenker på nåden som fugemassen i mosaikken, eller den samlende bakgrunnen i collagen. Hvis Gud ligner pottemakeren Jeremia fikk se, tenker jeg meg at han står i en japansk håndverkstradisjon, med en spesielt sterk lidenskap for å reparere ting.

Det er lett å tro at den fullkomne, breddfulle krukken er målet for skapelsen. Men kanskje begynner vi først å ligne oss selv når nåden har lagt seg i sprekkene? Kanskje blir historien vår først vår egen når Gud har skrevet den inn i sinnene med gull?

Jeg vil ikke at disse arrene skal forsvinne, men håper å kunne bære dem med en slags verdighet. Og nå vet jeg hva ordene, fint sammenpuslet av rødt glass, betyr, de som hang på kjøkkenet til mamma. Jeg skjønner hvorfor det som hadde blitt knust, også kunne få henne til å smile.

Jeg vet at ordene er sanne, for nå er dette også mitt liv: Elsk din skjebne.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion