Erling Rimehaug: Liturgi ingen hindring

NYE ERFARINGER: Åndelig liv og spontanitet blir hindret av fastlåst, gammel liturgi, tenkte jeg. Men så fikk jeg noen nye erfaringer.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Jeg kommer tidlig og stiller meg inntil en søyle ganske langt framme i lokalet. Det er nesten ingen andre der. Det henger en eim av røkelse og stearinlys i halvmørket. Snart begynner en stemme å lese en tekst. Mannen står ikke langt unna meg, men jeg kan ikke skjelne ordene. Langsomt fylles lokalet. En dypere stemmer slutter seg til – og nå synger de vekselsang.

Det begynner å bli trangt. Jeg presses mot søylen. Lysene tennes. Et kor blir med i vekselsangen. Prester i strålende drakter stiller seg opp i koret. Biskopen kommer, velsigner oss, sprer røkelse. En bibel bæres fram under storslåtte ritualer. Biskopen leser fra bibelen. Mer vekselsang, korets toner stiger sammen med røkelsen. Biskopen skifter drakt, musikken blir mer jublende og jeg skjønner at vi nærmer oss høydepunktet: Nattverden.

Gravkirken

Første gang jeg opplevde en ortodoks messe, var i selveste gravkirken i Jerusalem, og det var patriarken som forrettet. Da jeg tumlet ut i mørket fire timer senere, hadde jeg en følelse av å ha vært i en annen verden, en vakrere og dypere verden. Selv om jeg ikke forsto særlig mye av det som ble sagt, forsto jeg stort sett hva som foregikk.

Knirk

I det vesle hvitmalte Ustedalen kapell var jeg søndag etter søndag i barndommen med på noe som i det ytre hadde lite til felles med det jeg opplevde under den strålende gullmosaikken i Jerusalem.

De levende lysene skinte blast om kapp med elektriske pærer, lokalet var enkelt holdt i hvitt og blått, presten var i kjedelig svart drakt, salmesangen til et knirkende orgel ikke særlig himmelsk.

Det var min barndoms gudstjenester som gjorde at jeg kunne følge med på hva som skjedde i Jerusalem. Grunnmønsteret var det samme. I all sin forskjellighet

—  Erling Rimehaug

Og likevel var det min barndoms gudstjenester som gjorde at jeg kunne følge med på hva som skjedde i Jerusalem. Grunnmønsteret var det samme. I all sin forskjellighet i formidling var strukturen den samme: Rop om barmhjertighet og nåde, bønn om hjelp og velsignelse i livets mange utfordringer, tilbedelse, formidling av den hellige skrift, og måltidet som Jesus ba oss gjenta.

Dette er elementene i en kristen liturgi. Grunnsteinene for den ble trolig lagt allerede like etter Jesu død og oppstandelse. De første kristne var jøder. De hadde to mulige mønstre når de kom sammen. Det ene var samlingen i synagogen på sabbaten.

Leonardo Da Vinci

Der ser vi av Nytestamentet at det var lesing og utlegging av Skriften. Trolig brukte man også salmene fra Salmenes bok. Det andre mønsteret var offerhandlingene i tempelet. De kristne begynte å møtes på den første dagen i uken for å minnes Jesu oppstandelse.

Trolig holdt de da også minnemåltidet som Jesus hadde innstiftet. Her ser vi røttene til den kristne liturgien: Lesing og utlegging av Skriften, salmer og nattverdmåltidet.

Gammeldags

Det var kjedelig og langtekkelig å være med på min barndoms gudstjenester. Men det sitter likevel igjen en stemning av noe trygt og høytidelig. Jeg likte å synge salmer, særlig påskesalmene. Det var kanskje ikke en helt annen verden, men det ga en følelse av noe annerledes enn hverdagen.

Mange mente liturgien var årsaken til at det kom så få i kirken. Den var for uforståelig, gammeldags og rigid. Etter hvert som jeg ble aktiv og engasjert i kristen virksomhet, kom jeg til å tenke at liturgien sto i motsetning til levende åndelighet. Gudstjenesten burde være fri og springe ut fra den situasjonen vi var i og den inspirasjonen Ånden ga. Vi skulle ikke bare repetere gamle fastlagte ord. Lovsangen skulle gi rom for innlevelse og følelse, ikke være teologiske lærestykker med flere hundre år gamle melodier.

Mange mente det var liturgien som var grunnen til at det kom så få i kirken

—  Erling Rimehaug

Spontanitet

Denne tankegangen er egentlig en arv fra romantikken. Pietismen er en teologisk versjon av romantikken. Den preget de store vekkelsene de siste to hundre årene og preger fortsatt vår tids lavkirkelighet.

Kastnes bedehus, Dyrøy kommune i Troms.

Joel Halldorf sier det slik i sin bok om pinsehøvdingen Lewi Pethrus: «Pethrus ser ånden som essensen i eksistensen og argumenterer for at den må uttrykkes spontant og naturlig». Derfor var vekkelsesbevegelsene på 18- og 1900-tallet skeptiske til skrevne bønner og formalisering av det som skal være spontant og naturlig, skriver han.

I statspietismen slo det ut i at gudstjenesten i statskirken ble «renset» for det meste av gammel liturgi, slik at gudstjenesten kom til å bestå nesten bare av salmesang og forkynnelse. Det var en liturgi som bedehuset overtok og rendyrket, men med større plass for spontanitet og følelser enn i den ved kongelig resolusjon fastsatte kirkeliturgien.

Salmesangen til et knirkende orgel VAR ikke særlig himmelsk

—  Erling Rimehaug

Pinsevekkelsen slapp til mye mer spontanitet og følelser – og dette ble brakt videre ut i andre sammenhenger med den karismatiske vekkelsen på slutten av forrige århundre. Dette var min tradisjon, og det var altså en tradisjon som i beste fall syntes liturgi var unødvendig krimskrams, i verste fall hindret den Åndens virke.

Ut av gettoen

På en karismatisk konferanse i England i 1990 traff jeg Olli Valtonen. Han var prest i den lutherske kirken i Finland, men også redaktør i Il-Lehtinen, en stor tabloidavis med både bilder av lettkledte damer og andakter av Valtonen.

«Du må komme deg ut i verden, ikke låse deg i kristen-gettoen», sa han til meg. Han delte ikke min skepsis til liturgi. Tvert om: Han ville bringe liturgien ut i verden og gjøre den relevant. Derfor hadde han skapt noe han kalte Tomasmessen.

Samme høst dro jeg til Helsinki for å oppleve den. Tomasmessen var for meg forbausende høykirkelig. Den ble innledet med prosesjon der et ikon ble båret foran. Det var prester i fullt ornat, det var syndsbekjennelse, Kyrie og full luthersk liturgi med nattverd. Men det var ikke bare generell syndsbekjennelse, man bekjente også konkrete synder.

Musikken var moderne, det ble danset i benkeradene. Liturgien behøvde altså ikke stå i veien for spontanitet og følelser

—  Erling Rimehaug

I stedet for kirkebønn var det bønnevandring der man skrev bønner på lapper på små sidealtere. Det var frie vitnesbyrd og det var profetisk budskap, det var salving av syke ved alteret, og det var folk som gråt. Musikken var moderne, det ble danset i benkeradene.

Liturgien behøvde altså ikke stå i veien for spontanitet og følelser. Jeg brakte dette videre i en artikkel i Vårt Land, og bidro dermed til at Tomasmessen kom til Norge. Enkelte elementer fra den ser jeg fortsatt i bruk i gudstjenester rundt i forskjellige kirker. Men den friheten og spontaniteten jeg opplevde i Helsinki, har jeg ikke sett her.

24 kyrie-rop

Min sterkeste liturgiske opplevelse hadde jeg ti år senere i den syriske ørkenen. Jeg fikk delta på gudstjenesten i den halvt nedraste, men forsiktig restaurerte klosterkirken i Mar Musa, som hang som et ørnerede i fjellet over ørkenen. Gudstjenesten ble ledet av Fader Paolo, den legendariske jesuittmunken som forsvant i Syria i 2014, og trolig ble drept av IS.

Hans intense innlevelse i liturgiens drama var medrivende. Tjuefire kyrierop kan unektelig virke kjedelig – hvis de altså ikke var framført som rop fra hjertet, og i en variasjonsrikdom av uttrykk en skuespiller verdig.

Plutselig kjenner jeg hvordan tungetalen strømmer i meg, for første gang på mange år.

—  Erling Rimehaug

Gudstjenesten rommer også en preken full av undring over tekstens mysterier, sammen med en utfordrende anvendelse midt inn i hverdagen. Så åpnes det for frie vitnesbyrd, fulgt av enkel lovsang til gitar, og deretter frie bønner – som innledes med en bønn om at profetiens ånd må utgytes over oss. Og plutselig kjenner jeg hvordan tungetalen strømmer i meg, for første gang på mange år. Jeg lar det stå til så stille som mulig med hviskende tungetale – før nattverdsmåltidet forberedes på kamelsadelen som brukes som alter.

Hjertet i kirkens liv

Noen dager senere ringte jeg på porten til det syrisk-ortodokse presteseminaret i Sednaya nord for Damaskus. Jeg spurte om jeg kunne få være der noen dager og se hva de drev med. Til min overraskelse ble jeg ønsket velkommen.

Jeg fikk tildelt et lite rom, samme som studentene hadde, og dessuten en svensk student til å hjelpe meg med å forstå hva som skjedde. Neste dag fulgte jeg undervisningen. Det var seks timer med undervisning i liturgi. Jeg spurte om de hadde et prosjekt om liturgi akkurat da. Nei, var svaret – dette var hva de gjorde i alle årene de studerte der. Liturgi var det absolutt viktigste i presteutdannelsen.

Liturgi var selve hjertet i kirkens liv. Og man kunne ikke skalte og valte med den

—  Erling Rimehaug

Etter å ha lyttet noen timer, kom jeg på å spørre hvor gammel denne liturgien var. De så litt forundret på meg, og sa at det selvsagt var Chrysostomos-liturgien fra 300-tallet. Hva ellers? De to dagene jeg var i seminaret oppdaget jeg en kirke som hadde et helt annet syn på liturgi. Liturgi var selve hjertet i kirkens liv. Og man kunne ikke skalte og valte med den. Man skulle leve seg inn i den.

????

I Damaskus noen dager senere opplevde jeg en morgengudstjeneste der ungdom i militærgrønne skoleuniformer stakk innom kirken, kysset et ikon og fulgte en stund med i liturgien før de skyndte seg å rekke skolen. Liturgi var ikke noe fremmed for dem. Lenger vekk fra min lavkirkelige liturgiskepsis kunne man knapt komme. Og likevel kjente jeg meg forunderlig hjemme i det. Liturgien hindret ikke åndelig liv, den kunne tvert imot formidle det.

Avslører Guds rike

Noe av ånden fra Mar Musa fikk jeg senere oppleve i Sverige, der jeg i årene som fulgte regelmessig besøkte det kristne fellesskapet i Bjärka-Säby. I den øvre salen på Nya Slottet var hulekirken i ørkenen gjenskapt med tepper på golvet og kamelsadel som alter.

Likevel var det ikke de ytre rammene som ga gjenkjennelsen. Det var følsomheten for verdiene i de gamle liturgiske ordene sammen med åpningen for spontanitet og aktualisering. I de neste årene fulgte jeg med på den liturgiske utviklingen i Bjärka-Säby. Den øvre salen ble snart for liten, og gudstjenestene flyttet ned i kapellet med mer klassisk europeisk arkitektur. Samtidig utviklet Peter Halldorf og fellesskapet der både liturgien og forståelsen av liturgi. Ikke minst var den ortodokse teologen Alexander Schmemann, som døde i 1983, en viktig premissleverandør. Han har kanskje påvirket andre kirkers liturgitenkning mer enn sin egen ortodokse kirke.

En tradisjon må du vokse inn i. Liturgien åpner seg ikke uten videre

—  Erling Rimehaug

For Schmemann er liturgien stedet der Guds rike åpenbares i denne verden. Det er der vi krysser grensen og tar del i himmelens glede og fred. Men om dette ikke skal bli en flukt bort fra denne verden, må vi forstå at liturgien ikke bare angår menigheten.

Liturgi betyr jo «tjeneste for folket». Den er ikke til bare for menigheten, men for hele verden. Liturgien holder fast ved at verden slik den er, ikke er den eneste mulige. Og dermed kaller den oss også til å forandre verden.»

At liturgien skal gi oss en erfaring av himmelen, er kanskje lettere å gripe i en ortodoks gudstjeneste med korsang under høye gullkupler, røkelse, lys, ikoner og praktfulle drakter. Men skjønnheten kan også bli en fristelse. Den kan bli et mål i seg selv, en opplevelse som er avskåret fra verden og hverdagens krav.

I KØ: Ortodokse kristne pilegrimer står i kø for å besøke graven i Gravkirken, hvor mange kristne tradisjonelt tror Jesus Kristus ble korsfestet og begravet, på langfredag. Kirken ligger ​​i Jerusalems gamleby.

Schmemann var ikke interessert i å misjonere for ortodokse liturgiske former. «Jeg er så trøtt av alt denne «ortodoksismen», av alt dette oppstyret om Bysants, Russland, åndelighet, kirkelighet, fromhet – alt dette pratet. Jeg liker ikke noe av det, og jo mer jeg tenker på meningen med kristendom, jo mer føler jeg meg fremmedgjort fra det», skrev han. Liturgien må nemlig forankres i en lokal kultur, både i språk, lynne og ikke minst tradisjon. Å hente elementer andre steder fra, kan være berikende. Men det kan også virke fremmedgjørende.

Hinsides dagsformen

Liturgi betyr direkte oversatt «offentlig arbeid» og ble opprinnelig brukt på rikfolks prosjekter til folkets beste – altså «tjeneste for folket». Når det brukes på kristne samlinger, kan det bety «det vi gjør i fellesskap».

Når vi samles, vil det alltid være en liturgi. Ellers blir samlingen det rene kaos. Selv den mest karismatiske forsamling har sin liturgi, og det tar ikke lang tid før du vet hva du kan forvente. Om det spontane og aktuelle er styrende prinsipp, blir det likevel fort repeterende. Du vet hva pastoren vil si, du vet hva slags sanger som kommer, du vet hva som vil skje etter prekenen. Og det blir veldig avhengig av pastorens interesser og meninger hva som blir formidlet.

Det skal noe til å formidle noe eget som virkelig har slitestyrke over tid. Derfor er jeg blitt glad i liturgien i kirken. I ord som henter sin slitestyrke fra hellige skrifter og som har stått sin prøve gjennom generasjonene.

Jeg er ikke avhengig verken av predikantens dagsform eller kvaliteten på musikken. Jeg får kanskje ingen overraskelser, men jeg vet at jeg alltid får med meg noe til hverdagen. Likevel savner jeg den spontaniteten som jeg har opplevd noen steder, for eksempel i Helsinki eller Mar Musa. Jeg innser at dette ikke er lett å få til i en folkekirkemenighet. Men jeg har sett noen menigheter få til noe av det. Så umulig er det ikke.

En tradisjon må du tross alt vokse inn i. Liturgien åpner seg ikke uten videre. Om man bare er innom gudstjenesten et par ganger i året, vil den nødvendigvis måtte oppleves fremmed. Det som gjør en gudstjeneste levende, er deltakelse gjennom tid. Liturgien må springe ut av et fellesskap som tror på den. Da må man også våge å satse på at den bærer, at det ikke er nødvendig med mange andre grep. En liturg som våger å satse og leve seg inn i den, og en menighet som har lært seg å sette pris på den – det tror jeg er den viktigste liturgiske fornyelsen.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion