– Jeg tror vi mangler et språk for hvordan vi håndterer trosbrudd og trosendring.
Det mener nybakt forfatter Aslaug Olette Klausen. Hun har skrevet boka «Ingen er så trygg i fare» som nettopp ble utgitt på Humanist forlag. Vårt Land møter henne i Bergen rett før hun skal delta i en samtale om boka sammen med Human-Etisk forbund-leder Christian Lomsdalen.
Boka baserer seg på ei rekke intervjuer Klausen har gjort med mennesker om deres troserfaringer, hvor en vesentlig andel av dem nå har forlatt troa.
Vanskelige forhold til familien
Selv om det er store variasjoner i hvordan menneskene Klausen har snakka med, har opplevd tida etter trosbruddet, er det enkelte ting som går igjen.
– Ingen av de jeg har snakka med som har gjennomgått trosbrudd, har klart å opprettholde et nært forhold til familien sin. De er ikke utstøtt, men det er en avstand mellom dem som ikke var der før, forteller forfatteren.
Hun fortsetter:
– Alle har en tapsopplevelse uansett. Friheten mange kjenner på etter å ha brutt ut, kommer ikke uten omkostninger.
På et vis har jeg jobba med dette temaet et halvt liv.
— Aslaug Olette Klausen
Hun trekker også fram det hun omtaler som samfunnskostnaden ved at mange sliter etter trosbruddet.
– Alle jeg har snakka med, har vært innom depresjon og angst. Det er dyrt både for enkeltmennesket og for samfunnet. Og slike symptomer kommer sjeldent aleine.
Troa var ikke grusom
Klausen jobber til vanlig som kulturjournalist, og har tidligere jobba for Fri tanke, HEFs medlemsmagasin. Hun fikk inspirasjon til bokprosjektet etter å ha skrevet flere artikkelserier om mennesker som hadde brutt med troa si og sleit med såkalt helvetesangst.
– Jeg hadde skrevet reportasje fra det økumeniske stevnet Oase, og det tålte ikke jeg så godt. Jeg har selv vokst opp i et kristent hjem, men er ikke kristen lenger. Jeg har likevel gått et halvt liv og vært redd for et helvete jeg ikke lenger tror på. Så skjønte jeg plutselig at det var en erfaring som ikke bare gjaldt meg, sier Klausen.
---
Aslaug Olette Klausen
- Kulturjournalist i Kontekst og musikkanmelder i Klassekampen.
- Har skrevet boka «Ingen er så trygg i fare» om mennesker som forlater troa eller får et endret gudsbilde.
- Har tidligere jobbet for Fri tanke, Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin.
---
– Da tenkte jeg at det kanskje er flere som går rundt og tror de er alene om å gå gjennom utfordringer etter å ha forlatt en tro som ikke har vært grusom.
Hun understreker at det er nettopp dette som er basisen for boka: mennesker som ikke nødvendigvis har hatt traumatiske opplevelser da de var en del av trossamfunnet de vokste opp i, men som likevel har slitt i etterkant av trosbruddet.
Klausen forteller også at det ble naturlig å skrive deler av sin egen historie inn, og at hun selv inngår i flere deler av boka. Hun har også benyttet seg av psykologer, teologer og religionssosiologer som ekspertkilder.
Ønsker å forandre formidling av fortapelse
På spørsmål om hva hun ønsker at boka skal lede til, svarer Klausen at hun ønsker at budskapet når inn til kirker og trossamfunn som særlig jobber med barn og unge.
– Jeg håper man kan innse at det ikke nødvendigvis er snillere å snakke om fortapelse enn helvete i forkynnelsen. Det finnes ikke formildende omstendigheter for hva helvete er. Om det er varme og flammer, eller det totale fraværet av alt godt, så er det vondt uansett. Vi må finne en ny måte å snakke om disse tingene på, forklarer Klausen.
[ «En levende deltaker i det amerikanske åndslivet» ]
Hun forteller at hun ser på seg selv som heldig. I tida etter at hun selv slutta å tro, sleit hun lenge med frykten for et helvete hun ikke lenger trodde på – og en sterk tanke om at hun var et syndig menneske. Det fikk hun hjelp av psykolog til å bearbeide.
– Med min psykolog var det rom for å snakke om det, men flere av de jeg har snakka med, har ikke hatt det. Én av dem gikk lenge i omfattende terapi uten at trosbruddet har var tema.
– Så foreslår du at alt som har med helvete og fortapelse å gjøre, fjernes fra all forkynnelse og trosvirksomhet?
– Altså, da blir det jo litt uklart hva man da skal frelses til. Jeg tror i hvert fall man må være veldig bevisst på hva man gjør når man formidler at det er et sted du kommer «hvis du gjør» eller «hvis du er» noe. Det er ganske brutale beskjeder å gi mennesker.
– Vil du kalle boka di trist?
– Den er nok også trist, men ikke bare det. Det jeg ønsker mest, er at den skal være åpen. Og jeg tror nok ikke jeg er ferdig med temaet. På et vis har jeg allerede jobba med det et halvt liv.
