«Det er fint å bli minnet på alle som er igjen og kjemper»

Kvinner og barn. Det er de som utgjør mesteparten av de fremmøtte i Trefoldighetskirken i Oslo denne søndagen. Det er litt flere levende lys enn det pleier, litt flere sjal, litt mer røkelse.

Og litt mer alvor.

Den ukrainske presten Roman Luhovyy har nemlig reist fra krigsherjede Ukraina til fredelige Norge for å besøke familien sin, og inviterer til ortodoks gudstjeneste i korskirken sentralt i Oslo. Han benytter tiden til å be for Ukraina, dem som er igjen og alle de falne.

– Jeg er veldig takknemlig for at kirken gjør dette mulig. Det er fint å bli minnet på alle dem som er igjen hjemme og kjemper. En slik gudstjeneste betyr mye, sier Oksana.

Sammen med ektemannen Olexandre og barna Juroslava (5) og Olexij (12) var hun en måned på flukt før de kom seg til Norge. De flyktet fra Kherson, en by som har vært under russisk kontroll siden starten av mars og som det i disse dager pågår kraftige kamper i.

– Foreldrene mine er igjen. Jeg er veldig bekymret for dem, sier Oksana.

[ Dette mener bispekandidatene om høstens mest omstridte oppsetning ]

Skyldfølelse

Roman Luhovyy er i Norge for å besøke kona og deres fire barn – som flyktet til Norge få dager etter at Russland invaderte Ukraina. Det var ingen lett reise, forteller han.

Første gang de dro mot den polske grensa, måtte de vende hjem på grunn av bitende kulde og lange køer. To dager senere forlot familie hans ham og kom seg til Norge – der Luhovyys søster bor.

– Seks måneder senere fikk jeg endelig besøke dem. Vi har ikke sett hverandre på et halvt år, forteller Luhovyy.

Men gleden var ikke udelt.

– Det var tungt å forlate mine foreldre, mine slektninger og min kirke. Jeg er svært bekymret for mitt folk, og for alle dem som forblir i sine liv mens jeg er ikke der. Det er en ubevisst skyld inni meg for at jeg er i trygghet, om enn bare midlertidig, og ikke dem, beskriver Luhovyy.

[ Innbyggere til Vårt Land: – Sitter redde i kjellere et halvt år etter krigsutbruddet ]

Ankom Norge høygravid

Ukrainske Iryna flyktet fra Donbas helt øst i landet i slutten av mai. Høygravid, og med fem barn på slep, kom hun seg til den polske grensa der noen frivillige mente Norge var et godt alternativ.

– Det var en veldig vanskelig reise. Det verste var å ta seg gjennom landet og komme til Polen.

Da Iryna og barna omsider kom seg til Oslo, var det fem dager til termin. Like etter ble Nadia – «håp» på ukrainsk – født.

Mens Iryna var på flukt, og lå i sykesenga med et spedbarn på brystet, har Nadias far kjempet for det ukrainske militæret. Det gjør han fortsatt. Også faren til Irynas eldste barn er igjen i Ukraina og kjemper.

– Moren min er også igjen. Jeg bekymrer meg mye for dem, men er samtidig takknemlig for at vi er trygge. En gudstjeneste som dette var veldig fint.

Når gudstjenesten er ferdig og de fleste har forlatt Trefoldighetskirken, blir lille Nadia døpt.

[ Store deler av Pakistan under vann – det norsk-pakistanske miljøet mobiliserer ]

Høyt under taket

I tillegg til at Roman Luhovyy besøker familien på flukt og søsteren som bor i Drammen, har Luhovyy holdt flere gudstjenester i Trefoldighetskirken i Oslo i løpet av de to uker lange besøket. Og han er full av lovord om måten han og familien har blitt tatt imot av Oslo-kirken.

– Den ortodokse gudstjenesten er annerledes. Vi bruker mye lys og røkelse, og vi har lengre liturgier. Men Trefoldighetskirken spurte oss om hvordan de best kunne tilrettelegge slik seremonien kunne gjennomføres så nærme det ortodokse ritualet som mulig. Det er sånn ekte kristne brødre og søstre bør gjøre mot hverandre. Det er en slags familieånd i hvordan de har omgått oss, sier Luhovyy.

Jeg har vært prest i 25 år og har alltid funnet ordene for å trøste etterlatte. Men siden krigen har jeg manglet ord

—  Roman Luhovyy, ukrainsk prest

Den ukrainske presten bor til vanlig i Ternopil – en by vest i det langstrakte landet og til vanlig «et slags paradis», ifølge han selv. Men det siste halvåret har lite minnet om paradis – selv om han bemerker at situasjonen øst i landet er langt mer dramatisk.

– Det går mange flyalarmer, særlig om natten er det vanskelig å sove og man blir liggende våken. Ellers er det veldig mørkt og stille i Ternopil om natten. Folk har ikke på lyset etter klokka 23, og da man kan kun bevege seg ute hvis det er virkelig nødvendig.

[ Vårt Land på lederplass: Dersom vi blir lei krigen, vil det ramme den ukrainske befolkning dobbelt ]

Syr skuddsikre vester

I likhet med en rekke ukrainske trossamfunn har frivillig arbeid vært svært sentralt siden mars.

– Vi i kirken syr skuddsikre vester. Vi kjøper også inn medisiner, hygieneartikler og mat som sendes til fronten. Vi har klart å etablere et effektivt system, forteller han.

Luhovyy mener krigens brutalitet med tiden kanskje gjør en litt mindre sensitiv, litt mer nummen. Samtidig er han ikke i tvil om at man aldri venner seg til «det marerittet vi går gjennom». Det siste halvåret har han holdt flere begravelser enn noen gang – den yngste en 19 år gammel soldat.

– Jeg har vært prest i 25 år og har alltid funnet ordene for å trøste etterlatte. Men siden krigen har jeg manglet ord, sier han – som vender tilbake til hjemlandet mandag ettermiddag.

Luhovyy mener troen – den sanne tro, som han kaller det – virkelig har kommet til syne i Ukraina gjennom det siste halvårets brutalitet.

– Jeg har aldri hørt renere bønn enn nå, troen er mer levende enn før krigen. Jeg har lagt merke til at etter eksplosjoner rydder folk med en gang – de planter trær og blomster. Det er tro, for folk gjør det kanskje ikke for seg selv, men i en tro på livet videre.