Religion

Har forsket på trenden «pastorpar»: – Viktig at det ikke blir et ideal

PASTORROLLEN: En ny forskningsartikkel undersøker trenden med at ektefeller er pastorer i samme menighet. Forskerne peker på viktigheten av at begge partene opplever et selvstendig kall, og at kvinnen ikke bare blir «et påheng».

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne saken ble først publisert 16. august 2022.

– Å være pastorpar er ikke noe man klarer med mindre begge har lyst, sier Åse-Miriam Smidsrød, professor ved Høyskolen for teologi og ledelse.

Sammen med kollega Truls Åkerlund har hun skrevet en forskningsartikkel om såkalte «pastorpar» – ektefeller som kalles til prestetjeneste i samme menighet, et fenomen som er særlig utbredt i Pinsebevegelsen.

I artikkelen intervjuer forskerne seks pastorpar fra ulike menigheter i Norge om hvilke styrker og utfordringer dette fører med seg – både for ekteskapet og menighetsarbeidet.

– Det alle var veldig opptatt av, var at dette var så krevende at dersom ikke begge kjenner på en sterk kallsfornemmelse, så var det heller ikke noe man skulle gjøre. Man må for all del ikke gjøre det til et ideal, sier Smidsrød.

Det kan Kristin Hauge Roaldsnes si seg enig i. Sammen med ektemannen er hun pastor i Filadelfiakirken i Oslo.

– Det er nok ikke noe vi generelt sett vil anbefale. Det vil ofte kunne fungere like godt, eller bedre, om kun den ene er pastor, sier hun.

Kjønnsperspektiv

Det er gjort veldig lite forskning på temaet, ifølge Smidsrød og Åkerlund. Hvor utbredt fenomenet med «pastorpar» er i Norge er det derfor vanskelig å si noe om, men de beskriver det som en økende trend.

Fenomenet er imidlertid ikke nytt. I artikkelen viser forskerne hvordan trenden kan spores tilbake til amerikanske kjendispastorer på 1950-tallet, og at det i dag også løftes fram som et ideal på sosiale medier.

Truls Åkerlund og Åse-Miriam Smidsrød ved Høyskolen for ledelse og teologi.

Forskerne har vært opptatt av å se fenomenet i et kjønnsperspektiv, altså om hvorvidt kvinnene og mennene kalles til tjeneste på like vilkår, og hvorvidt de føler pastorrollen sin er begrensa som en følge av kjønnsrolleforventninger.

I artikkelen, som er publisert i tidsskriftet International Journal of Practical Theology, kommer det fram at særlig kvinnene opplever å stå i en spagat mellom mer progressive menigheters påvirkning, og de mer tradisjonelle forventningene som kanskje eksisterer i ens egen menighet.

Egen erfaring

– Det er et av spørsmålene vi stiller: Er det slik at dette frigjør kvinner til tjeneste, eller er det et skalkeskjul for å skape et inntrykk av at «her får kvinner lov til å tjene», uten at de egentlig har en likeverdig plass?

Truls Åkerlund og Åse-Miriam Smidsrød ved Høyskolen for ledelse og teologi.

Spørsmålet stilles av Åkerlund, som er tydelig på at det trengs ytterligere forskning for å besvare det spørsmålet. De to professorene sier at dette er noe de ønsker å se nærmere på i framtidige forskningsprosjekter. Men Åkerlund tror at svaret avhenger av hvilket forhold menigheten har til at kvinner tjener som pastor aleine.

– I menigheter der det skjer tror jeg at det kan være frigjørende fordi kvinner – og for så vidt menn – som ellers ikke ville tatt på seg oppgaven, gjør det når de kan gjøre det sammen. Men i menigheter hvor kvinner ikke kalles til tjeneste aleine, så tror jeg det kan bidra til å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Etterlyser tydelig mandat

Videre forteller forskerne at flere av parene i undersøkelsen etterlyser klarere definerte forventninger fra kirka, og ei tydelig rollefordeling. Når dette ikke er på plass kan det skape spenninger både internt i ekteskapet, og mellom paret og menigheten.

– Derfor er det veldig viktig å ha ei klart definert stilling, slik at man kan være trygg på hvilken rolle man egentlig har. Man må ha et tydelig mandat, sier Smidsrød.

Truls Åkerlund og Åse-Miriam Smidsrød ved Høyskolen for ledelse og teologi.

Både styrke og utfordring

Forskerne konkluderer med at det å være pastorpar både oppleves som en styrke og ei utfordring. Ordninga kan også skape spenninger innad i ekteskapet, ved at skillet mellom jobb og samliv blir visket ut. Der man kanskje hadde trengt en uavhengig støttespiller på hjemmebane, har man i stedet ens nærmeste medarbeider.

– Grensene mellom styrerommet og soverommet blir ganske svake, og diskusjonene begynner vel så gjerne i sofaen som i et møte. Dette kan særlig by på utfordringer dersom det skulle oppstå konflikt, sier Åkerlund.

Samtidig trekkes det fram som en styrke at man kan utfylle hverandre. Smidsrød sier at parene, når de skulle definere sine arbeidsoppgaver, i større grad kunne spille på deres personlige utrustning, altså hva de var gode på.

– Som enslig pastor må man i større grad gjøre litt av alt.

Halvard Hauge Roaldsnes og Kristin Hauge Roaldsnes er begge pastorer i Filadelfia. Pastorpar.

Gjenkjennelig

Kristin og Halvard Hauge Roaldsnes kan kjenne seg igjen i mange av de erfaringene som pekes på i forskningsrapporten.

Kristin forteller at hun i liten grad føler seg begrensa av kjønnsrolleforventninger. Likevel tror hun dette kan variere både ut ifra hvor i landet man er, og hvilken teologisk bakgrunn den enkelte kommer fra.

– Jeg kjenner veldig lite på det. Og det som er deilig er at jeg nesten kjenner mindre på det jo tettere på menneskene i menigheten og ledelsen man kommer.

I den grad tanker om at ulike kjønn skal tjene på forskjellige måter gjør seg gjeldende, kommer det nok mer fra periferien, forteller paret. Like fullt mener de at likestilling er et viktig tema, og sier at de er bevisste på sin egen rolle som forbilde.

Frisone

At skillet mellom jobb og hjemmebane viskes ut er noe de er opptatte av å motarbeide, sier Kristin. Derfor er de enige om at hjemmet først og fremst er et fristed.

– Samtidig må man anerkjenne at pastorjobben også er en livsstil, og det kan ikke være så rigid at man ikke kan ta opp noe jobbrelatert hvis man har behov for det, sier hun.

Halvard peker på at dette også vil oppleves forskjellig fra par til par. Noen par har nok i større grad en «prosjekt-tilnærming» til samlivet, sier han, hvor man deler veldig mange av de samme interessene og engasjementene på fritida.

– Det paradoksale er at jeg og Kristin nok ikke er så veldig sånn, egentlig. Det redder vi oss kanskje på, at vi har en stor dragning mot å nyte livet og kose oss når vi er sammen. Det skaper en naturlig balanse for vår del.

De sier likevel at er vanskelig å holde konflikter og såre prosesser unna hjemmet, fordi man også har et behov for å snakke ut om det med ektefellen. Da kan det være vanskelig at vedkommende også er en kollega.

Samtidig er de også tydelige på at det å jobbe sammen kan by på mye positivt, både ved at man deler samme kall, og ved at man har en større forståelse for hva den andre arbeider med.

Halvard Hauge Roaldsnes og Kristin Hauge Roaldsnes er begge pastorer i Filadelfia. Pastorpar.

Kan skape problemer

– I forskningsartikkelen beskrives den styrken, innad i ekteskapet, også som et potensielt problem. Man kan oppfattes som én enhet, og plutselig kan man ha avklart alt hjemme før man kommer på jobb. Er det ei felle man kan gå i?

– Det er definitivt en felle man kan gå i. Derfor er det så viktig med tydelig definerte arbeidsoppgaver, og at man har ansvaret for forskjellige arbeidsområder, sier Halvard.

De forteller at de også er opptatt av å ikke avklare for mye hjemme i forkant av møter og lignende, slik at de oppfattes som to reelt forskjellige personer overfor omverdenen.

Videre tror de det er viktig å ha en myndighet over seg, hvilket de har i Filadelfiakirken. På den måten forebygger man følelsen av at et «superektepar» sitter på mye av makta.

– Det er viktig for både vår egen trivsel, men også for hvordan vi framstår for menigheten og kollegaer, sier Kristin.

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt (tekst)

Jor Hjulstad Tvedt er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.

Erlend Berge

Erlend Berge (foto)

Erlend Berge er fotojournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion