«Politiets erfaring med familievold i konservative trossamfunn er at volden blir gjort med overlegg og ‘ved Guds vilje’», åpner Holm i et innlegg i Vårt Land.
Hun er leder Seksjon for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd ved Enhet øst i Oslo politidistrikt. Seksjonen hun leder etterforsker årlig rundt 1.200 saker som omhandler mishandling i nære relasjoner. Holm bekrefter at deres straffesaker også omhandler familier og relasjoner i konservative kristne miljøer.
Seksjonslederen sier at det sannsynligvis er større mørketall i konservativt religiøse miljøer, da religiøse argumenter for kvinners underordning bidrar til å heve terskelen for å oppsøke hjelp.
– Det hviler et særlig ansvar på de som kommuniserer tro og argumenterer for å ha Gud på si side. Derfor reagerer jeg når ressurssterke samfunnsdebattanter går ut i pressen og glorifiserer forestillinga om at den ene parten skal underordne seg den andre. Disse ytringene er ikke bare åndelige og abstrakte, de får konkrete konsekvenser i den virkelige verden.
Astri Johanne Holm viser til debatten som har gått i Vårt Lands spalter de siste to ukene, etter at lektor og skribent Sofie Braut i et portrettintervju med Stavanger Aftenblad ga uttrykk for at «mannen skal være overhodet i familien».
Seinere fulgte Tone Lise Gustavsen, pastor i Menigheten Frisk i Tønsberg, opp med et debattinnlegg hvor hun blant annet skriver at «det å respektere mannen sin er underordning, på samme måte som vi respekterer sannheten ved å underordne oss Guds ord».
Vårt Land har vært i kontakt med både Braut og Gustavsen om uttalelsene til Holm, men ingen av dem har ønsket å kommentere saken i denne omgang.
– Noen ganger går det skikkelig galt
Holm forteller at hun tidligere har jobba i Afghanistan som rådgiver for afghansk politi, og mener at kvinneundertrykkelsen hun var vitne til der, ble rettferdiggjort med argumentasjon som ligner den man finner i debatten om underordningsteologi.
Både Braut og Gustavsen understreker at kvinnens underordning må være frivillig, og tar klar avstand fra vold og undertrykkelse. Begge mener at mannens «lederrolle» også er en form for tjeneste, og at idealet for mannens lederskap må være Jesus.
Et av de grunnleggende argumentene for hvorfor mannen skal være overhodet i familien, er oppfatninga om at menn og kvinner er født med ulike kvaliteter og egenskaper. Derfor er de, ifølge underordningsteologien, også kalt til å ha forskjellige roller i samfunnet og familien.
Det jeg ønsker å sette søkelys på, er hvordan vi i politiet møter argumenter for kvinners underordning i vår arbeidshverdag.
— Astri Johanne Holm, etterforskningssjef i Politiet
Underordningsteologien forfekter gjerne ei tro på at kvinner og menn er likeverdige, men ikke likestilte. Anleggene for godt lederskap er ifølge denne tenkninga først og fremst gitt til menn, slik Gustavsen argumenterer for når hun skriver: «Menn ble født med en evne til å mestre sitt ego, for at de skulle være utrustet til lederskap».
Det er ei forestilling Holm karakteriserer som naiv.
– Det er fint at du har en snill partner, og at livet ditt er godt. Men jeg tror at dersom man blir fortalt – og selv er overbevist om – at «det er du som er sjefen», og at Gud eller Allah støtter alle avgjørelsene du tar overfor familien din, så gir det ei makt de aller færreste håndterer på en god måte. Og noen ganger går det skikkelig galt.
[ Kvinnens underordning er en gave fra Gud ]
Møter argumenter for underordning i arbeidshverdagen
– Religioner sier jo også noe om hvordan mannen skal oppføre seg. Blant annet skriver Paulus til efeserne at menn skal elske ektefellen «slik Kristus elsket kirken». Slike formaninger finner man i Koranen og andre religioner også. Man kan jo si at menn som begår overgrep mot familien sin, forbryter seg mot sin egen religion?
– Jeg skal ikke å gå inn i en teologisk debatt – det får fagfolk innen teologi ta seg av, svarer Holm.
Det har de også gjort. Holm trekker fram Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør for Mellomkirkelig råd, sitt debattinnlegg som sto på trykk i Vårt Land på onsdag. Hun beskriver innlegget som «klart og klokt, da det har i seg en konsekvenstenkning og et større bilde».
– Det jeg ønsker å sette søkelys på, er hvordan vi i politiet møter argumenter for kvinners underordning i vår arbeidshverdag. Ulike skriftsteder kan brukes til å rettferdiggjøre nær sagt ethvert standpunkt, og det å hevde å ha Gud på si side er et veldig kraftig argument. De som velger å bruke det, tar også på seg et ansvar – ikke bare for seg selv, men også for sine medsøstre.
Seksjonssjefen forteller at ofre for vold i nære relasjoner gjerne sliter med skam og motstridende følelser, i tillegg til traumer fra det de har opplevd eller vært vitne til. Det ligger i familievoldens dynamikk. Når man i tillegg introduserer religiøse argumenter, strammer man skruen ytterligere, sier hun.
– Ofre er fulle av ambivalens uansett, og så kommer forestillinga om at man synder mot Gud i tillegg. Det bidrar til å øke skammen og vegringa mot å si ifra. Terskelen for å komme seg ut av relasjonen og oppsøke hjelp blir høyere hvis du tror at det som skjer er Guds vilje, og at du som voldsutsatt også er skyld i dette selv.
Seminar om problematiske skriftsteder
Ingrid Rosendorf Joys leder Samarbeidsrådet for tro og livssyn. Hun forteller at spørsmål om likestilling og likeverd dukker opp med jevne mellomrom i deres dialogsamtaler. Spesifikke problemstillinger knytta til vold i nære relasjoner blir også tatt opp, og drøftes både i rådsmøter og i organisasjonens religion- og livssynslederforum.
[ Åslands siste dag på kontoret: – Eg blir ikkje spesielt åndeleg når eg har det tungt ]
Joys understreker at alle organisasjonens medlemmer tar klar avstand fra alle former for vold i nære relasjoner, og støtter unisont opp om menn og kvinners likeverd.
– Det tenker jeg et viktig utgangspunkt. Så er det klart at det finnes ulike syn på hva likeverd betyr i praksis.
Når Vårt Land snakker med Joys er hun nettopp ferdig med et seminar om religiøs ekstremisme på Utøya. Her hadde de en panelsamtale om hvordan problematiske skriftsteder kan fortolkes og kontekstualiseres, under tittelen «Vanskelige vers: Radikaliserende potensiale i egen tradisjon».
– Det interessante her var at paneldeltagerne selv tok med skriftsteder de synes det er vanskelig å forholde seg til, henta fra sine egne hellige tekster. Det ble en veldig fin og interessant samtale om vers fra Bibelen, Toraen, Koranen og buddhistiske tekster.
Religiøse tekster kan rettferdiggjøre vold
Joys forteller at maktforhold og vers som snakker ned kvinnens verdi var et av temaene som ble diskutert. Hun sier samtalen viste at man vedkjenner at det i alle religionene finnes skriftsteder som kan fortolkes på en måte som legitimerer vold og maktmisbruk.
Det kom også fram at det innad i trossamfunna arbeides intenst med hvordan disse tekstene bør forstås og formidles.
Joys er tydelig på at de som framholder et tradisjonelt syn på kjønnsroller og ekteskapet, ikke kan gis skylda for familie- og partnervold. Samtidig bør ikke debatten avfeies, sier hun.
Hvordan man formidler tolkninger av religiøse tekster har nemlig påvirkning på både ens egne og andres holdninger, ifølge Joys.
– Den konkrete erfaringa med hvordan ekstreme bibelfortolkninger slår ut i form av vold i nære relasjoner er et viktig innspill til debatten.