Ekteskapet – hva godt har nå kirken påført oss?

---

Dette er artikkel nummer 1 i serien Hva godt har nå kirken påført oss? Teksten er tidligere publisert i magasinet Strek, utgave 5&6 i 2018.

---

Realityserien «Gift ved første blikk» ble tatt imot med fascinasjon over hele verden helt fra den første sesongen ble sendt i Danmark i 2013. Serien viser hvordan single ved hjelp av en rekke ulike personlighetstester matches av «eksperter», og så møtes for første gang foran alteret der de lover å elske hverandre i gode og onde dager – med tv-kameraene på første rad.

Selvfølgelig ble det en seersuksess: Serien snur opp ned på en av de mest vedtatte oppfatningene om kjærlighet og ekteskap i vår tid, nemlig at vi selv, etter å ha vært sammen en stund, velger hvem vi skal dele de gode og onde dagene med.

Like selvfølgelig kom fordømmelsen: Spesielt det at programmet åpnet opp for en form for arrangert ekteskap, fikk mange til å heve stemmen. Menneskerettsaktivisten Bahareh Andersson og relasjonseksperten Eva Rusz var blant dem som deltok i den svenske debatten og som kritiserte programmet for å bygge på arrangerte ekteskap.

[ Tidligere Hillsong-pastor: «Hierarkiet, forskjellsbehandlingen og dyrkingen av Hillsong-lederne må ta slutt» ]

Kritikken haglet også fra kirkelig hold. Man ga uttrykk for at denne måten å gifte seg på står i strid med et kristent syn på ekteskapet, ettersom verken ekteskapet eller de påfølgende skilsmissene ble tatt tilstrekkelig på alvor.

Presten Einar Gelius løfter interessant nok fram betydningen av personlig kjemi og sier at programmet ikke tar nok hensyn til at både utseende og det første møtet er viktig for forelskelsen.

Janusansikt?

Men det er noe her som skurrer. Ideen til programmet springer ut av en forestilling om hvordan vi best kan finne en god livspartner. Den beste måten er verken en kveld på byen eller en datingapp der det er fritt fram å fortelle hvilke løgner som helst (for andre eller for seg selv) om hvem man er og hva man leter etter.

Man tenker seg at en grundig og ærlig kartlegging av personen øker sjansene for å finne en passende partner med kompatible sterke og svake sider.

Man antar at en nøktern analyse gir et bedre grunnlag for relasjonen enn den mer spontane følelsen som Gelius tar til orde for.

VG skriver at: «Gift ved første blikk skal utfordre tankesettet om at forelskelse er den eneste veien til kjærlighet».

Og dette, at vi ikke skal bygge ekteskapet på forelskelse – høres ikke det kjent ut for oss i kirken? Er det ikke akkurat dette som har blitt sagt til oss på ungdomskveldene i menigheten, og som vi prester nå sier i våre vigselstaler?

Kirken har ofte tatt rollen som kjedelig brems når det gjelder kjærlighet, følelser og romantikk. Enten det har handlet om samboerskap, skilsmisse eller samkjønnet ekteskap, så har kirken ofte vært den som har påpekt at vi ikke kan styre livet vårt etter forelskelser og følelser.

Jeg hører mange prester sukke over de overdrevent romantiske innslagene i mange vielser: En innleid solist synger om hvordan møtet med den andre ga livet mening, mens presten som vier dem, fører en for lengst tapt kamp mot teksten i Første korinterbrev, kapittel 13, der Paulus ikke primært skildrer den romantiske kjærligheten.

Sånn sett – i og med at kirken ofte har fått rollen som bryllupsfestens mest edruelige – er det interessant å reflektere over hvordan kirken for knappe tusen år siden skapte ekteskapelig kaos og samtidig la grunnlaget for det romantiske ekteskapet. Hvordan lyktes den romantiske kjærligheten med så fulllstendig å overta ekteskapet som institusjon? Det skjedde ikke, viser det seg, uten kirkens hjelp.

Ikke hjertebarn for kirken

I dag tror mange at ekteskapet alltid har vært et viktig spørsmål for kirken, men lenge fantes det ikke noe «kristent syn på ekteskapet». Ekteskapet var bare en naturlig del av de kristnes (og de fleste andres!) liv, og verken Jesus eller Paulus snakket spesielt varmt eller spesielt mye om det.

Skal man si noe om hva som kjennetegnet den tidlige kirkens syn på ekteskapet, så var det nettopp tanken om at det ikke var så viktig, men tvert imot kunne stå i veien for innsatsen i Guds rike. Derfor tok det lang tid før man formulerte en kristen teologi om ekteskapet.

Var det samleie eller samtykke som avgjorde om ekteskapet var gyldig?

—  Emma Audas

I stedet levde de kristne med gamle praksiser fra både jødisk og romersk tradisjon. Fra det jødiske tok man tanken om at ekteskapet var en pakt, og gjennom en tydelig vigselshandling ville man understreke at ekteskapet ikke var en privatsak mellom partene.

Fra romersk tradisjon tok man vektleggingen av de rettighetene og pliktene ektemakene hadde overfor hverandre – det handlet om en form for likeverd mellom makene som kirken skulle komme til å utvikle videre.

Det er først mot slutten av 300-tallet, når kirken under keiser Konstantin får en ny maktposisjon som statsreligion, at det så smått blir nødvendig å definere et kristent syn på ekteskapet, ettersom man forventet at dette ville komme til å prege lovgivningen.

Men selv om kirken fra 400-tallet av langsomt kom til å påvirke ekteskapslovgivningen i stadig større grad, hadde kirken ingen formell eller juridisk makt over ekteskapet de første tusen årene.

Det er egentlig først i løpet av 1100-tallet at det blir viktig for kirken å definere ekteskapet tydelig. Dette har å gjøre med at ekteskapet på denne tiden mer og mer begynner å bli forstått som et sakrament. Offisielt ble ekteskapet regnet som et av kirkens sakramenter først i løpet av Tridentinerkonsilet på 1500-tallet.

At det skjer, later nærmest til å bygge på en misforståelse av Augustins bruk av ordet sacramentum. Men det finnes også en vilje til å peke tydeligere på ekteskapets betydning, ikke bare i denne verden, men også for gudsriket.

I og med at ekteskapet i større grad forstås sakramentalt, kom ekteskapet også til å falle under kanonisk (kirkelig) rett. Dette førte til at kirken fikk behov for å beskrive mer presist hva det er som konstituerer et gyldig ekteskap: Når var de to egentlig gift? Skulle de begge gi sitt samtykke og gjennomføre samleie, eller var det tilstrekkelig med bare samtykke, eller bare samleie?

[ «Noen ganger er en fjern Gud akkurat det vi trenger for å holde ut smerten.» ]

Strid om kriterier

Begge sidene hadde sine utfordringer: De som hevdet at det var tilstrekkelig med samtykke (klassisk romersk rett), fikk vansker med å svare på hva som da var forskjellen på et ekteskap og på to venner eller søsken som levde sammen. Samtidig kunne heller ikke samleiet i seg selv ses som tilstrekkelig, ettersom ethvert seksuelt møte umulig kunne skape et ekteskap.

De som på sin side tok til orde for å kreve både samtykke og samleie (gammel germansk tradisjon), fikk i stedet et teologisk problem: Fra 300-tallet av var det utbredt lære i kirken at Maria og Josef aldri levde sammen seksuelt. At Bibelen forteller at Jesus hadde søsken forklares med at det kan være snakk om søskenbarn. Om samleiet skulle avgjøre ekteskapets gyldighet var altså ikke Josef og Maria gift i egentlig forstand, noe som var en umulig tanke. Etter en debatt med mye engasjement ble Petrus Lombardus, standpunkt fra midten av 1100-tallet den etablerte forståelsen i kirken:

Samtykke var tilstrekkelig for at et ekteskap skulle være gyldig. Dette var en konsekvens av sakramentaliseringen av ekteskapet. I og med at ekteskapet ble forstått som et sakrament, la man mer vekt på ekteskapet som et åndelig fellesskap.

Brudeparets løfter til hverandre veide tyngre enn både friherrenes og familieoverhodenes planer.

—  Emma Audas

Baner vei, motvillig

Hvorfor er dette viktig? Og hva er det revolusjonerende i dette? Ikke kravet om samtykke, for det kravet fantes også i gammel romersk rett. Det nye var at enighet de to imellom nå var tilstrekkelig for at et ekteskap ble regnet som gyldig. Andres samtykke var ikke lenger nødvendig. Særlig det at en ung jente nå kunne gifte seg uten farens godkjenning, var svært oppsiktsvekkende.

Men ungdommer, hormoner og muligheten til å gifte seg spontant i skogen var en sikker oppskrift på samfunnsmessig uorden. Unge gutter og jenter lurte seg til en stund for seg selv og kom så hjem igjen som gift. Foreldrene var sinte, men selv om kirken forstod frustrasjonen, hadde man av teologiske grunner ingen mulighet til å stille spørsmål ved om et slikt ekteskap var gyldig. Dette førte til at man etter hvert innførte et forbud mot å gifte seg uten fedrenes samtykke. Det som var litt komisk i denne situasjonen, var at de som trosset dette forbudet, kunne ilegges bøter eller annen straff, men ekteskapets gyldighet var likevel ikke truet.

Denne såkalte konsensusdoktrinen fikk også andre konsekvenser, blant annet for de livegne. En livegen var en bonde som gjennom en form for slaveri var eid av en godsherre, som i sin tur hadde stor innflytelse på den livegnes ekteskap. Men når det åndelige fellesskapet mellom makene nå ble forstått som et sakrament, så ble det ekteskapelige båndet sett på som viktigere enn den livegnes lydighet mot godsherren. Dette førte blant annet til at gifte livegne ikke lenger kunne skilles fra hverandre uten videre. Og selv om man fra kirkelig hold støttet opp under praksisen med livegenskap, ble kirken nå tvunget til å forsvare den teologiske betydningen av fellesskapet mellom ektefellene.

Idéen om at to personers overenskomst skapte et sakramentalt ekteskap, ga dermed disse ekteskapelige fellesskapene en betydelig større verdi og en ny teologisk betydning. Brudeparets løfter til hverandre veide tyngre enn både friherrenes og familieoverhodenes planer.

[ Mossa (97): – Det er så herleg å leve. Eg har det beste igjen ]

Beredte grunnen

Men hva betyr så dette? Var kirken den store romantikeren, som la mer vekt på kjærlighet og følelser enn på status, fornuft og plikter overfor familie og samfunn? Nei, på ingen måte. Kirkens mål var ikke å forsvare den enkeltes kjærlighetslykke, men å verne om menneskets frelse.

Likevel har den praksisen og den forståelsen som oppstod som følge av kirkens ekteskapsteologi, vært med på å berede grunnen for det moderne, romantiske ekteskapet. Her regnes parets frie valg – å kunne gifte seg med den man elsker – som en av grunnpilarene.

Det romantiske kommer ikke bare med villfarelser, det kommer også med sannhet.

—  Emma Audas

Utviklingen fikk likevel et alvorlig tilbakeslag i og med reformasjonen. Luther og de andre store reformatorene var rørende enige om det absurde i at samtykke alene gjorde et ekteskap til et ekteskap. Dette var en del av kritikken mot den katolske kirkens oppfatning av ekteskapet som et sakrament, som jo var hele grunnlaget for konsensusdoktrinen.

Reformatorene ville i stedet legge vekten på ekteskapets samfunnsmessige, praktiske funksjon, og slo fast at ekteskap som var inngått uten foreldrenes eller formyndernes samtykke, på alle vis skulle regnes som ugyldige. Men selv om reglene for hva som konstituerte et gyldig ekteskap ble strengere i løpet av 1500-tallet, så levde den frie viljen til å inngå ekteskap med den man selv ønsket videre i det kollektive minnet.

Når det senere vokser fram en politisk vilje til å styrke den enkeltes rett til selv å velge ektemake, foreligger det derfor en solid grunn å bygge på – en grunn lagt av kirken.

Det kristne i det romantiske

Selv om kirken ikke kan lastes for enhver romantisk komedie med en litt tafatt Hugh Grant i hovedrollen, så har kirken mye av ansvaret for den romantikken som har preget ekteskapet de seneste hundreårene.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke også finnes grunner til å kritisere det romantiske i vår tid. Men da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det romantiske ekteskapet innebærer at mennesker er frie til selv å velge sin partner, og at mennesker er frie til å velge bort destruktive, voldelige ekteskap, noe vi som samfunn kan være stolt av. Selv om det også har sin pris i form av flere skilsmisser og tv-serier som «Gift ved første blikk».

Kirken må selvsagt utfordre de romantiske forestillingene som fører til at mennesker gjør parforhold til en avgud, der parforholdet blir meningen med livet, og der tryggheten i livet står og faller med ekteskapet. Men det romantiske kommer ikke bare med villfarelser, det kommer også med sannhet. Det romantiske forteller oss at livet vårt får mening gjennom fellesskap med andre mennesker.

Kirkens store utfordring er mennesker som gifter seg med en de ser mer på som en birolle i filmen om seg selv, enn et «du».

—  Emma Audas

Ensomhet gjør ikke sterk. Andre mennesker er ikke til bare for at du skal konsumere det de har å tilby sosialt.

Det romantiske understreker relasjonen og den intime enheten som kjærligheten skaper. Det romantiske anerkjenner betydningen av menneskets lengsel, den samme lengselen som også fører oss nærmere Gud. Det romantiske legger mer vekt på «vi» enn på «jeg» – en tanke som jo ligger til grunn for hele kirkens selvforståelse som Kristi kropp.

[ Hva vil det si å være følelsesmessig utro? ]

«Så lenge det er verdt det.»

Innebærer så dette at kirken bare sier det som mennesker i dag vil høre, at kirken har snudd kappen etter den romantiske vinden?

Nei, ikke om vi skal tro for eksempel sosiologen Anthony Giddens, som hevder at mennesker i dag har forlatt det romantiske idealet til fordel for mer individsentrerte relasjoner. I kontrast til det romantiske idealet, der vekten har vært på den felles fortellingen, så settes nå relasjonens kvalitet i sentrum – man blir så lenge man kjenner at det er «verdt det». Sosiologen Zygmunt Bauman beskriver hvordan disse nye relasjonene er styrt av forbrukersamfunnets flyktige idealer om egen tilfredsstillelse.

Kirkens store fiende er derfor ikke mennesker som gifter seg av kjærlighet og som eventuelt skiller seg på grunn av mangel på det samme.

Kirkens store utfordring er mennesker som gifter seg uten å se den andre som et «du», men som i stedet ser den andre mer som en birolle i filmen om seg selv; mennesker som ikke reservasjonsløst går inn i et «vi», men som prøver å beskytte seg fra virkelig intimitet gjennom å verken ha felles økonomi eller felles ansvar for en syk mormor.

Så nei, kirkens viktigste oppgave i dag er ikke å kritisere den romantiske kjærligheten.

Kirken bør i stedet løfte frem det virkelig romantiske i kontrast til de bleke avartene av det romantiske: en tro på et «vi» uten forbehold, der vi deler alt, og en tro på at det fellesskapet som er du og jeg, bare er en avglans av den intime enheten som er Kristus og kirken.

---

De historiske beskrivelsene i denne teksten bygger i hovedsak på bøker fra Samuel Rubensson, Charlotte Christensen-Nugue, Stephanie Coontz og Philip L. Reynolds.

---