---
Denne saken er oversatt av Åshild Moen-Arnesen.
---
---
Katherine Willis Pershey
- 42 år, gift og mor til to døtre.
- Pershey er en av pastorene i First Congregational Church of Western Springs, Illinois i Chicago-området, USA.
- Kirken er tilknyttet United Church of Christ.
- Pershey er forfatter og har blant annet skrevet Very Married: Field Notes on Love & Fidelity og Any Day a Beautiful Change: A Story of Faith & Family
- Hun er utdannet yogainstruktør og holder kurs både i kirken og på treningsstudio.
---
Nå er det jo faktisk mange menn, milliarder av dem, jeg ikke har hatt en affære med. Jeg har ikke ligget med postmannen eller kysset ekskjæresten min, eller flørtet med en fremmed.
(I alle fall ikke med vilje – noen ganger er det vanskelig å tøyle min naturlige sjarm).
I og med at jeg aldri har bedratt mannen min, er det bemerkelsesverdig mange jeg ikke har begått ekteskapsbrudd med.
Men med en av dem var det nære på. Vi hadde ingen upassende fysisk kontakt, ingen intime samtaler og jeg vet faktisk ikke om tiltrekningen var gjensidig. Men jeg var fristet.
Begjæret var vekket og i rammen av ekteskapet kan denne typen begjær og lengsel ofte regnes som nesten like skammelig og syndig som det å faktisk begå utroskap.
Bare spør ekspresident Jimmy Carter:
«Jeg har begjært en mengde kvinner. Jeg har vært utro mange ganger i hjertet mitt», sa han et intervju med magasinet Playboy. Innrømmelsen fikk hele det amerikanske folk til å heve øyenbrynene.
[ Har mannen min gjort noe galt? ]
Følelsesmessig utro
Slike vurderinger kjennes urettferdige. Når buksene mine er blitt for trange, prøver jeg å spise litt sunnere. Da trenger jeg jo ikke å telle kalorier på det stykket med sjokoladekake jeg ikke spiser.
Det har ikke noe å si hvor sulten jeg er eller hvor fristet jeg er til å skrape av glasuren og sluke den i store munnfuller. Jeg kan finne all verdens oppskrifter på sjokoladekaker i mitt latterlig store bibliotek av kokebøker.
Jeg kan kjøpe alle ingrediensene på butikken etter jobb. Jeg kan bake den fordømte kaka, men så lenge ikke en eneste smule forsvinner inn i munnen min, har jeg ikke gjort noe som teller i kaloriregnskapet mitt.
Jeg har ikke vært utro, så jeg er ingen ekspert. Men jeg tror det foregår omtrent sånn: Du tror du kan få servert et kakestykke uten å spise det. Så klarer du likevel ikke å motstå fristelsen, og gir etter.
Og det er jo egentlig greit, så lenge det hele dreier seg om noe så uskyldig som et kakestykke.
Konsekvensene er bare at du kanskje ikke klarer å kneppe buksa di i morgen. Men hvis dette kakestykket er en fiffig metafor for en mann du ikke er gift med – gratulerer. Du har vært utro.
Selv om du aldri åpner buksesmekken, har du nå klart å være følelsesmessig utro.
De indre alarmklokkene kimte samstemt: Fare, fare.
— Katherine Willis Pershey
Fristende og farlig
Da jeg forsto at jeg hadde følelser for denne mannen, ble jeg sjokkert. Jeg elsker Benjamin, ektemannen min. Vi har vært lykkelige – for det meste – og trofaste mot hverandre i mer enn ti år.
Jeg skjønte nesten ikke at jeg var betatt av han andre, fordi det var så lenge siden jeg hadde følt noe lignende. Det var forvirrende, skremmende og spennende på samme tid. Det var som, frydefullt, å sitte i en berg-og-dalbane mens du vet at vogna du sitter i, når det kommer til den siste loopen, vil spore av og suse rett inn i døden.
De indre alarmklokkene kimte samstemt: Fare, fare.
Fare, selv om det ikke primært var en fysisk tiltrekning. Hadde det dreid seg om en type som var kjekk som en gresk gud, men med en personlighet som en tørr kjeks, kunne jeg ha spøkt med mannen min om min nye kjekke venn.
Det ville blitt på samme måte som når han erter meg, og melder seg svært så frivillig til å ta barna våre med til den vakre barnelegen vår.
Nei, mannen jeg snakker om var fantastisk, snill og – nei, jeg skal avstå fra å sikle over det gode kakestykket mitt. Men altså, jeg ville gjerne at vi skulle være venner. Jeg hadde ikke lyst til å snu ryggen til og løpe.
Jeg ville være fullstendig og plettfritt trofast mot mannen min, men samtidig ikke gå glipp av et potensielt fint vennskap. Hvordan skulle jeg takle det?
Han tok betroelsen som et tegn på trofasthet.
— Katherine Willis Pershey
I ærligheten skjedde det noe uventet
Det som sprengte seg fram: Jeg fortalte Benjamin alt. Selv om det egentlig ikke var så mye å bekjenne (du verden, så inderlig glad jeg var for at jeg kunne gjøre det med en ren samvittighet!), dirret det også en risiko her: Ville det såre ham at jeg, kona hans, var tiltrukket av en annen mann, selv om jeg motsto fristelsen?
Og ja, han ble såret. Men han tålte det. Han tok betroelsen som et tegn på trofasthet.
Så, mens vi balet med utroskapens nyanser, hendte noe uventet: kjærligheten og tiltrekningen mellom oss styrket seg. Benjamin stolte nok på meg til å la meg utforske det nye venneforholdet.
[ – Det er lov å stille spørsmål ved Gud om alt raser ]
Jeg satte opp noen grenser for meg selv som kunne vokte det platonske vennskapet med mannen jeg ikke var gift med. I dette rommet gjenoppdaget jeg samtidig hvor sammensatt relasjonen mellom meg og Benjamin var.
Vi fant ut hvor mye mer vi fremdeles har å utforske hos hverandre; fysisk, åndelig og følelsesmessig. Fordi vi er gift, har vi en uendelig frihet til å gjøre dette, uten å nøle og uten skam.
Trofasthet kan være sexy. Veldig sexy.
Forbud skrevet i stein
Siden den gang har jeg fått servert utallige historier om utroskap. Det skjer over alt, og det har alltid skjedd. Det skjer i filmer og i bøker, og det skaper pirrende og skandalepregede overskrifter i media.
Man skulle kanskje tro jeg var forståelsesfull, ettersom jeg selv har dinglet over stupet. Det er jeg ikke. Jeg er faktisk mer tilbøyelig til å bli oppbrakt.
«Jeg klarte å motstå det, hvorfor kunne ikke du?»
Jeg frådet av raseri forrige gang jeg hørte om en pastor som offentlig bekjente at han hadde vært utro. (Hvorfor er det så mye verre når en kristen leder har et sidesprang? Er det fordi vi kristne ledere har god tilgang på veiledning og fordi yrkene våre krever høy moral? Har vi en større forpliktelse til å overholde pakten vi har inngått?)
Trofasthet kan være sexy. Veldig sexy.
— Katherine Willis Pershey
Min åndelige veileder måtte minne meg om historien i Johannesevangeliet om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd: «Legg steinen fra deg».
Klokt, men jeg synes fortsatt det er nyttig å huske på hvor viktig trofasthet er i den bibelske tradisjonen. Forbudet mot utroskap er jo skrevet i stein. Og utroskap i ekteskapet er tett knyttet til utroskap mot Gud – fordi begge deler er relasjoner som bygger på en pakt.
Blekk og blod
En pakt er ganske lik en kontrakt, bortsett fra en detalj: Den er totalt ulik en kontrakt.
Kontrakter er betingede, begrensede og stort sett inngått fordi man har en egeninteresse av dem. De er juridiske, og kan bli brukt mot deg hvis du bryter dem.
En pakt er ikke juridisk, den er hellig. Den kan inngås mellom to jevnbyrdige, som to mennesker, eller mellom parter som ikke er likemenn, som Gud og Guds folk. Den er ubetinget: Hvis en av partene ikke holder pakten, står den fortsatt ved lag. Den er ikke begrenset.
Forholdet mellom en kontrakt og en pakt er å ligne med forholdet mellom blekk og blod.
[ Hillsong-dokumentar tar opp skandaler om sex og store penger ]
Gud inngår pakter
Det var Gud som stiftet den første pakt i historien. Det skjedde etter storflommen, da Gud lovet å aldri gjøre noe slikt igjen. Noah, den andre parten i pakten, bandet seg til å holde jødiske matforskrifter og skaffe seg mange etterkommere.
Denne første pakten er forseglet med en regnbue. Det er regnbuen, sammen med sebra-, skilpadde- og kaninparene, som forklarer hvorfor denne voldelige fortellingen tilsynelatende er passende for små barn.
Gud identifiserer og velsigner flere pakter etter denne, og gjør israelittene til sitt utvalgte folk. Pakten stiller høye krav til folket, som i 3. Mosebok, men den er alltid grunnfestet i relasjonen.
Gud har lenket seg, ugjenkallelig, til Abrahams etterfølgere. Gud vil at pakten skal vare.
Som Jeremia skriver: «De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.» (Jer. 32, 38).
Det fantastiske og smertefulle er at til tross for dette, roter israelittene det til, gang på gang. De synder, synder og synder litt til. Og i rammen av en pakt er ikke synd bare et lovbrudd, det er utroskap mot Gud personlig.
[ Han prioriterte jobb. Mens de hadde problemer så dro kona ]
Den fortapte kone
I begynnelsen av Hoseaboken, sier Gud til profeten: «Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet horer seg bort fra Herren.» Å si sånt er en smule ukorrekt, kjønnsrollemessig. Men Hoseas språk, med sin usminkede villskap formidler hvor destruktivt utroskap fungerer.
Man bruker ikke ordet «hor» tre ganger i en setning hvis man ikke er i ekstrem følelsesmessig smerte.
Selv om Hosea gifter seg med Gomer, og de har barn sammen, forlater hun ham. Hun er utro mot mannen sin. Hun er den fortapte kone som ignorerer ektepakten, tråkker på den. Hun selger seg selv inn i slavekår.
Men til og med da ber Gud Hosea om, nok en gang, å være nådig mot henne og kjøpe henne tilbake. Hosea elsker og tilgir sin «horekone».
Gud elsker israelittene selv om de gang på gang tramper på pakten som skal binde dem til Gud og hverandre. Gud er nådig til det ytterste.
Hun er den fortapte kone som ignorerer ektepakten, tråkker på den.
— Katherine Willis Pershey
Kjære Gud, jeg vil ikke være Gomer.
Jeg vil ikke at ekteskapet mitt skal være sånn. Jeg vil hedre alle pakter som gir livet mitt retning: ekteskapet, ja, men også dåpen og ordinasjonen. Jeg vil ikke svikte dem jeg elsker.
Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi lar oss overraske av at så mange ekteskap ender i løfter som sviktes og pakter som brytes. Mennesket er i aller høyeste grad mottagelig for utroskap.
Til tross for dette, finnes det løfter som blir høyt skattet og pakter som blir holdt. Konsekvensene av gjensidig trofasthet er et liv fylt av velsignelser.
[ Kona prøver å være morsom, men han føler seg uthengt ]
Løfter som gir frukt
For ikke så lenge siden feiret kirken menigheten vår at det var 60 år siden vår førstepastor, Paul, ble ordinert. Med pomp og prakt sendte vi ham velfortjent inn i pensjonisttiden. Vi hyllet ham med trompeter, håndlagde gaver og halvgode, selvskrevne sanger.
På sin siste gudstjeneste talte han til oss om Guds trofasthet. Han fikk stående applaus.
Jeg føler meg heldig som har fått jobbe side om side med Paul de siste årene. Han er en gammeldags pastor (i god forstand), en moderne mystiker og et muntrasjonsråd. Men det mest bemerkelsesverdige ved ham er trofastheten.
En «lang lydighet i samme retning»er et langdistanseløp preget av belastninger, slit, krevende oppgaver.
— Katherine Willis Pershey
Forfatter og prest Eugene Peterson ville kalt det en «lang lydighet i samme retning». Livet hans er et godt eksempel på hvor vakker en pakt kan være.
Når en menighet feirer en stor anledning, som et bryllup eller en ordinasjon, er det en påminnelse om at de store løftene man avlegger i ungdomstiden kan vare – livet ut – og bærerik frukt. En «lang lydighet i samme retning» er et langdistanseløp preget av belastninger, slit, krevende oppgaver.
Men den gir også øyeblikk med fantastisk utsikt fra fjelltinden og gleden av å vandre i godt følge.
Et liv preget av ektepakten
Og noen ganger – hvis du er heldig og jobber et sted hvor man virkelig vet å stelle til fest – dukker det opp et tremannsband som spiller dixielandmusikk utenfor kirken din.
De hilser hundrevis av mennesker velkommen. Mennesker som kommer for å hylle deg fordi du har tjent menigheten din så inderlig godt. Spør du meg, finnes det ikke bedre måter å si det på, enn med tuba, klarinett og banjo: «Bra jobba! Du er en fantastisk og trofast tjener».
På veien ut av kirken, etter at gaver var overrakt og tårevåte kinn var kysset, danset jeg med døtrene mine til musikken fra tremannsbandet. Benjamin ristet på hodet og lo.
Jeg lot som om det var jentene som hadde tvunget meg til å danse, men sannheten er at det var omvendt. Jeg ville nyte dette øyeblikket, som egentlig ikke var vårt, men som likevel ble et viktig øyeblikk for meg.
Viktig i mitt eget liv, et liv preget av paktene jeg har inngått.
Min egen lange lydighet i samme retning.