– Faktumet er at Norge mer og mer kommer til å se ut som Holmlia, Bøler og Groruddalen. Derfor vil nettverket «Fremtiden bor hos oss» bli viktig for hele Norge.
Dette sier Silje Kivle Andreassen, prest i Holmlia kirke og nestleder i «Fremtiden bor hos oss», et nettverk startet av menigheter i Norges storbyer.
Mange steder strever Den norske kirke med å inkludere personer med innvandrerbakgrunn. «Fremtiden bor hos oss» har som mål å samle menigheter i flerreligiøse og flerkulturelle lokalsamfunn som ønsker å arbeide med kirkens rolle i lokalsamfunnet.
[ Kirken strever med å inkludere migranter ]
– Det er ikke nok å synge en sang på arabisk, eller ha noen med multikulturell bakgrunn til å spille på gudstjenester, det har vi allerede prøvd, sier hun.
Ser til söta bror
Nå har de hentet inspirasjon fra et nettverk som ble dannet i Sverige for 20 år siden. Den gangen het det «Menigheter med lav medlemsprosent i Sverige».
– Et forferdelig treffsikkert navn, men veldig lite attraktivt, forteller Tobias Olingdahl.
Olingdahl har kommet fra Sverige for å vise frem en film fra ulike menigheter i «Fremtiden bor hos oss» (FBHO) i Sverige, som nettverket skiftet navn til. Samme nettverk har startet opp i Norge.
Olingdahl forteller at FBHO i Sverige startet fordi noen menigheter i Gøteborg og Stockholm så at medlemstallene gikk nedover. De kjente seg ensomme i kirkelandskapet de sto i. Menighetene befant seg i nærområder med multietniske naboer, men mangfoldet gjenspeilet seg ikke på innsiden. Dette ville de gjøre noe med, og menighetene ønsket å bruke hverandres erfaringer.
FBHO i Sverige arbeider med å reflektere rundt det som skjer i lokalmiljøet menighetene befinner seg i, og hva kirkens oppdrag er i en multireligiøs og multikulturell kontekst.
I løpet av 20 år har nettverket strukket seg fra Gävle i midt-Sverige til Malmø i sør. De godt kjente navnene Rosengård og Rinkeby er bydeler utenfor Malmø og Stockholm hvor lokalmenigheten i den Svenska Kyrkan er en del av nettverket «Fremtiden bor hos oss».
Finne gullet i lokalsamfunnet
I dag har FBHO i Norge 13 medlemsmenigheter i noen av Norges storbyer – Oslo, Bergen og Drammen. FBHO vil tilrettelegge for kontakt mellom menighetene og deling av kunnskapen menighetene får gjennom sitt arbeid.
Nettverket startet opp i 2020, men på grunn av pandemien har det ikke vært mulig med så mange treffpunkt. Mandag kveld kunne de endelig arrangere filmfremvisning av Olingdahls dokumentarfilm fra FBHO i Sverige for nettverkskirkene i Norge. Dokumentarfilmen ligger også ute på Youtube i 5 episoder.
Prest i Bøler kirke og koordinator for nettverket i Norge, Anne Berit Evang forteller at håpet er å kunne skape arenaer for fellesskap og erfaringsutveksling. Ønsket er at nettverket blir et sted hvor folk i alle aldre kan komme og snakke om hva de er opptatt av.
– Kirken har jo byggene, nå må vi åpne dem, sier hun, og legger til:
– Diakonien er hjertet i kirkens arbeid. Det må få større rom. Og kirken er nødt til å bli bedre på å lytte seg frem til behovene i lokalsamfunnene vi er en del av. Det må i større grad definere hva vi bruker tid og krefter på, sier Evang.
[ I ferd med å miste norskfødte med innvandrerforeldre ]
Evang forteller videre om den unike kompetansen mange krysskulturelle barn og unge med innvandrerbakgrunn har, både kulturelt og religiøst. Det trengs også å anerkjennes og løftes frem, sier hun.
– Og uansett religiøs tilhørighet så skal man være velkommen i kirka. Vi sjekker jo ikke medlemskap i døra, sier Andreassen.
Evang forteller videre om inspirasjonen de hentet fra Sverige.
– Da vi dro med stab og menighetsråd til Bergsjön menighet (i en bydel i Gøteborg) kjente vi igjen mye, men møtte også en dyktig og gjennomreflektert stab. Vi innså at det nok hadde å gjøre med FBHO nettverket, at de gjennom arbeidet der har kommet til et annet refleksjonsnivå som vi må lære om og dra nytte av, sier hun.
– Og vi er nødt til å gå dypere, for å få en forståelse av hvordan virkelig ta imot mennesker. Vi må åpne opp kirkene våre på ordentlig. Vi har også en jobb å gjøre med å i større grad speile mangfoldet utenfor våre kirker, på innsiden. Vår første tanke er ofte at de på et vis skal integreres, tilpasse seg vår måte å være kirke på. Men sammen skal vi finne et nytt vi, hvor vi preges av hverandre, sier Andreassen.
– Er det noen utfordringer med å åpne opp kirken på denne måten?
– Det kan sammenlignes med å være en familie, noen familiemedlemmer er man uenig med og man vil kanskje ikke alltid bli enige om alt. Det å bli ett vi og ikke de krever noe av oss. Bergsjön menighet er i en bydel av Gøteborg med 142 ulike nasjoner, selvsagt er man ikke enige med hverandre i alt. Disse konfliktene må man tørre å stå i, også i kirken, sier Olingdahl.
Evang skyter inn:
– Det er det som er så inspirerende i Sverige. De våger å mislykkes, men det gjør at de lykkes i lengden. Fokuset er faktisk ikke på å lykkes, men på å prøve. Noen ganger vil vi feile, men det lærer vi mye av, og så har vi nye verktøy til neste gang.
