Kirken strever med å inkludere migranter. Etter 12 år på agendaen, lover de å ta grep

– Her trengs det justering fra A til Å. Hvis ikke forsterkes segregeringen mellom norske menigheter og migrantmenighetene, sier Grorud-prest Yohannes Mekonnen Shanka.

Svaret på hva som må til for at kristne innvandrere skal føle seg hjemme i sin lokale menighet «krever en hel bok», fortsetter han, og ler. Presten mener kirken må jobbe hardt, sammen med kristne migranter, for at Den norske kirke skal være en møteplass som inkluderer.

– Vi har ikke noe valg – det er nå eller aldri. Kirken har snakket om dette siden Kirkemøtet i 2009, og vi har samme tema oppe i 2021, og har fortsatt ikke lyktes, sier Yohannes.

Med dette som bakteppe vedtok Kirkerådet tirsdag en plan som skal ta grep om en situasjon som knapt har bedret seg. Med 23 konkrete tiltak håper Kirkerådet at det kristne Norge kan bli speilet bedre i DNK – innen tre år.

[ Maktkartet til Den norske kirke er kritthvitt ]

– Det haster

Yohannes’ erfaringer, som prest og menighetsgjenger, tyder på at veien fortsatt er lang å gå for DNK. Mange fra andre kulturer finner seg bedre til rette i menigheter hvor språket og alderssammensetningen ikke står i veien. Tiltakene fra Kirkerådet lover bra denne gangen, synes presten.

I det flerkulturelle soknet Høybråten, Fossum og Stovner i Oslo og erfarer Yohannes denne utfordringen ofte. Selv om hans menighet i stor grad har lyktes med å inkludere migranter, har det blitt dannet over 250 migrantkirker i Norge de siste tiårene.

– Det burde si oss hvor lite kunnskap kirken har tatt til seg om saken, og hvor svak responsen har vært så langt, sier Yohannes.

For å få det til denne gangen, må kirken samarbeide med dem de ønsker å få med seg, mener han. Presten tror kompromisser er nøkkelen til å den lavterskel-arenaen kirken må være for å kunne samle alle. Det tror han at også Gud ønsker.

– Men rekrutteringen skjer aldri før kirken anerkjenner at det ikke har blitt gjort nok. Vi må kompensere for det, og aggressivt jobbe for å finne en vei videre, sammen med innvandreres menigheter og fellesskap.

[ Kun sju av over tusen ansatte i DNKs presteskap og bispedømmer kommer fra ikke-vestlige land ]

---

DNKs nye handlingsplan

• Vedtatt av Kirkerådet på møtet i mars. Inneholder 23 tiltak, med formål om at kristne migranter skal kunne finne sin plass i Den norske kirke.
• Blant tiltakene:
• Øke andelen ansatte og frivillige med innvandrerbakgrunn. Kartlegge dagens status, og utarbeide måltall for forbedring innen 2023, og videre.
• Utgi ressurser som menigheter og bibelgrupper kan benytte seg av.
• Fremme migranters rettigheter gjennom politisk påvirkning.
• Heve den flerkulturelle kompetansen blant ansatte.

---

En ydmyk tilnærming

Det var et unisont begeistret Kirkeråd som vedtok tiltakene de håper kan åpne Den norske kirke bedre for kristne migranter (se faktaboks). Arbeidet skal i første omgang pågå til 2023.

– Denne planen har jeg tro på, sier Kristine Sandmæl, leder for Mellomkirkelig råd (MKR).

Hun roser handlingsplanen for å være konkret, og dekke alle nivåer: fra lokalmenigheten til politisk påvirkningsarbeid.

– Inngangsporten for strategien er likeverd, gjennom dialogisk ydmykhet og diakonisk tilnærming. Jeg tror det vil være positivt for menighetene i Den norske kirke å møte det kulturelle mangfoldet der de holder til, og treffes som mennesker i vår felles tro, sier Sandmæl.

MKR-lederen håper at kirken framstår inkluderende også overfor kristne migranter fra andre trostradisjoner.

– Det er viktig at majoritetskirken innbyr også dem som kommer fra en annen kirkelig tradisjon enn den protestantiske. De skal føle seg velkomne i Den norske kirke, sier Sandmæl.

Musikk som tiltrekningskraft

En av de kraftigste «magnetene» som kan trekke migranter til norske lokalkirker har ikke bare med de kulturelle ulikhetene å gjøre, mener Grorud-prest Yohannes. Da han selv kom til Norge i 1998, var det naturlig som luthersk kristen å oppsøke en DNK-menighet. Den unge etioperen fikk sjokk av det han møtte.

– Kirkene var jo fylt av gamle mennesker! Jeg følte meg ikke fremmed fordi jeg kom fra Afrika, men fordi det ikke var noen unge der. Dette var en kirke det var vanskelig å relatere seg til.

Når andre menigheter har flere medlemmer man er på bølgelengde med, kan det være lett for lokale kirker å miste mulige migrantdeltakere. Yohannes drømmer om at Den norske kirke, i arbeidet med å inkludere innvandrere, satser på det tiltaket han tror er aller mest effektivt: musikk. Hadde han hatt en biskops makt, ville han gitt ressurser og tid til musikalsk barne- og ungdomsarbeid.

– Tenk å ha barn og unge som forsangere og dramaformidlere hver søndag! Sang og musikk, utover orgel og piano, har en misjonerende og tiltrekkende effekt, mener han.

[ Fotoreportasje: Migrantmenighetene har ­utvidet kartet over Kristen-Norge. Men bidrar de til mer – eller mindre – integrering? ]

«En god sandwich»

Også det liturgiske uttrykket i gudstjenesten må utfordres for å fremstå attraktive, tror presten. Språket og forkynnelsen må være enklere, og det musikalske litt sprekere.

– Med de leddene som er godkjent av biskopene i dag, står vi i fare for fremstå litt sta i formen. Dagens liturgiske rammer er ikke dynamiske nok, og må kunne fange også andres uttrykksformer, mener han.

Samarbeidet med kulturene i lokalmiljøet han jobber i, har skapt et felles og samlende språk i «sammen-gudstjenestene» som holdes annenhver søndag i Fossum kirke. I cirka halvpartene av benkesetene sitter personer med en annen landbakgrunn enn norsk. Alt innhold kan leses eller høres på både norsk og engelsk: Bibeltekstene følges vers for vers på storskjerm, det samme med salmene og de liturgiske leddene.

– Når vi ber Fadervår, kan alle be på sitt eget morsmål, sitt hjertespråk. Den som holder forbønn kan gjøre det på sitt språk, men avslutter alltid «Gud, vi ber». Det er en god sandwich.

Et «fangende, livsnært og relevant» fellesskap er det aller viktigste, konkluderer presten.

– Vi er forskjellige, også i teologiske syn, men vi er først og fremst mennesker, og søsken i troen, sier Yohannes.

[ Slik skal de utvikle kirker i flerkulturelle områder ]