– Jeg er redd for at vi kommer til å miste en hel generasjon, hvis ikke hvite, norske menigheter åpner for å bli mer flerkulturelle, sier Shalome Croos (28).
Hun er datter av tamilske innvandrere, men født i Norge og bosatt i Oslo. Onsdag talte hun for ledere fra en rekke misjonsorganisasjoner under konferansen Link, som arrangeres av Norme (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering).
Her argumenterte hun for at norskfødte med innvandrerforeldre risikerer å falle utenfor i menighetsliv.
[ Slik opplevde de «sekulær forkynnelse» på skolen ]
Må velge mellom identiteter
I 2019 fantes det drøyt 180.000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, og tre av fire var under 18 år gamle, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Det betyr at en stor gruppe unge har foreldre med bakgrunn fra land utenfor Norge.
Mange av disse tilhører kristne familier, og under oppveksten deltar de gjerne i etniske migrantmenigheter sammen med foreldrene, forteller Croos. Her er gudstjenestene på deres eget morsmål.
– Migrantmenigheter er skikkelig bra, og de tilbyr god trosopplæring og fellesskap. Men når unge kommer i en viss alder, er det mange som ønsker menigheter som bedre reflekterer at de også er norske, sier Croos, som tidligere har vært styreleder for Ung baptist.
I foredraget påpekte Croos at norskfødte barn av innvandrere er flerkulturelle: De har både en identitet knyttet til foreldrenes etnisitet og til norsk kultur.
– Jeg for min del har både en tamilsk og norsk identitet. Begge sider er like viktige for meg. Men i mange menigheter må man legge fra seg den ene delen av identiteten sin, sier hun.
Croos tror det er vanskelig for mange unge med innvandrerforeldre å finne en menighet hvor begge identitetene deres kan få rom.
– For mange står valget mellom en migrantmenighet, der de må legge vekk sin «hvite» del. Eller en «hvit» menighet hvor man må sette strek over det man har med hjemmefra. Så hvor skal de gjøre av seg? spurte Croos i foredraget.
[ På sporet av en ny katolsk bølge ]
Deler bekymringen
Pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo består av flere forsamlinger i Oslo og omegn, og de samler en stor gruppe ungdom og unge voksne. Pastor Halvard Hauge Roaldsnes deler bekymringen til Shalome Croos.
– Dette er en utfordring som er viktig å få mer på agendaen, slik at man griper de mulighetene som ligger i å inkludere flere unge migranter. Martin Luther King jr. sa at søndag klokken 11 er ukas mest segregerte tidspunkt, og det er dessverre også treffende for norsk virkelighet, sier han.
I Filadelfiakirken er det både en filippinsk og eritreisk migrantmenighet. Pastoren forteller at de har jobbet målrettet med å inkludere ungdom fra disse forsamlingene i det ordinære ungdomsarbeidet deres, blant annet ved at to personer i lederteamet har bakgrunn herfra.
– Men det er likevel langt igjen. Når det gjelder forsamlingen vi har for unge voksne, så har vi ikke kommet like langt, sier han.
Blandet erfaring
Shalome Croos er selv en del av en migrantmenighet hvor faren hennes er pastor, men hun har oppsøkt flere menigheter med tradisjonelle norske forsamlinger. Under konferansen fortalte hun at det både har gitt positive og negative opplevelser.
En god erfaring var da hun kom i kontakt med en kristen leder etter et arrangement. Vedkommende var nysgjerrig på bakgrunnen og refleksjonene hennes, og de hadde flere gode samtaler, fortalte hun.
– Det var et konkret eksempel på hva som skjer når en leder er nysgjerrig og tar initiativ til en samtale, sa Croos.
– Hva kan tradisjonelle norske forsamlinger gjøre for å favne bredere?
– Det hjelper ikke bare å invitere til masse arrangementer. Man må bli venner. I menigheter bør man være oppmerksomme på hvem som er nye, og villige til å gå ut fra komfortsonen sin for å bli kjent, sier hun, og er tydelig på hvem som har det fremste ansvaret:
– De som allerede er trygge i sin sammenheng, må strekke seg lenger for å inkludere, sier hun.
[ Tror unge har blitt mindre vant til å gå fast i kirka ]
– Viktig å støtte deltakelse
Roaldsnes er enig i at arrangementer ikke er tilstrekkelig, og at må jobbe intensjonelt med å skape arenaer hvor gode relasjoner kan utvikle seg. Men her ligger også noe av utfordringen, mener han.
– Kirke handler om relasjoner, og relasjoner er ikke noe man kan bestemme på ledernivå at skal skapes i forsamlingen. Det krever langsiktig arbeid, sier han.
Roaldsnes påpeker også at det er en viktig verdi for mange å tilhøre samme menighet som familien sin.
– Dersom foreldrene skal gå i en annen menighet enn barna, så kan noen synes det er vanskelig. Derfor er det viktig at også migrantforeldre gjør det de kan for å motivere og støtte til deltagelse i en kirke som ungdommene deres selv trives i.
Har utarbeidet handlingsplan
Jan Christian Kielland er avdelingsdirektør for kirkefag og økumenikk i Kirkerådet i Den norske kirke. Han sier at inkludering av unge fra migrantfamilier er en viktig utfordring for kirken.
– Vi vet at vi må jobbe mer for å være åpen for flere, sier han.
Kielland sier at mange av de som kommer til Norge ikke automatisk oppsøker Den norske kirke, og at de ønsker mer forskning på dette. I tillegg vil de kartlegge muligheter for å fjerne organisatoriske hindringer for å knytte kristne migranter og migrantmenigheter nærmere til Den norske kirke.
Kirkerådet har utarbeidet en nasjonal handlingsplan for kristne migranter. Her står det at de skal utvikle ressurser som kan gjøre forkynnelsen mer relevant og utfordrende for ulike grupper.
– Vi skal bygge flerkulturell kompetanse og gjøre ressurser tilgjengelig på flere språk. Det er også viktig å vektlegge kulturelt og etnisk mangfold i Den norske kirkes nasjonale kommunikasjon, i vårt rekrutteringsarbeid og i arbeidet med kirkevalget, sier han.
[ Gud ble større da pinsevenn og teolog Truls Åkerlund lærte seg å leve med paradokser ]
