I skyggen av tårnene

Det er tirsdag, dagen etter stortingsvalget i 2001. De borgerlige partiene har fått et flertall, sentrumspartiene er svekket. Samtidig har statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet gått på et stort valgnederlag, og det er ikke utenkelig at Kjell Magne Bondevik igjen kan bli statsminister.

Bondevik drar til kontoret sitt i Oslo for å diskutere framtiden sammen med partilederne fra sentrumsregjeringen (1997-2000). Dette er Valgerd Svarstad Haugland (KrF), Odd Roger Enoksen (Sp) og Lars Sponheim (V).

– Vi skulle ut til pressen i Vandrehallen for å komme med en uttalelse om at vi ikke var sterke nok for å danne en ny sentrumsregjering, sier Kjell Magne Bondevik (74) til Vårt Land.

Mens de fire sitter der, kommer det en melding på en mobiltelefon.

– Ett fly har truffet ett av tvillingtårnene i New York.

Den samme meldingen skal også komme til sjømannspresten i New York, Hans Erik Ruud. Men akkurat nå står han taket til sjømannskirken og skuer utover byen, uvitende om hva den har i vente.

– Det var en ualminnelig vakker morgen. Sola skinte, det var en vindstille sensommerdag i New York. Ofte pleier jeg å gå opp på taket og se utover byen, og akkurat denne dagen var vidunderlig vakker, sier Ruud (68), som i dag er kirkeverge i Kristiansand kommune.

– Dette inntrykket av dagen har nok blitt forsterket på grunn av kontrasten som fulgte. Det vakre ble fullstendig overskygget av den grusomme hendelsen.

Det første flyet

Det første flyet treffer det nordlige tårnet klokken 08:46 (14:46 norsk tid). Det er ikke langt unna tidspunktet Ruud går ned fra taket for å ha et morgenmøte med staben. Før møtet blir kirken ringt av TV2, som spør om de vet noe om flykrasjet.

– Forvirringen som oppstod akkurat der og da, er det første jeg husker når jeg tenker på den dagen, sier Ruud.

Etter telefonen, løper presten opp til taket. Kirken ligger en halvannen times gåtur fra tvillingtårnene, og Ruud vil se om han kan se røyk. Det gjør han ikke. Sammen med kollegaene sine, begynner han å følge TV-sendingen til CNN. Det samme gjør de som er samlet på Bondeviks kontor.

– Vi trodde det var en ulykke, sier Bondevik.

Det store spørsmålet knyttet til årsaken bak det første krasjet, blir raskt besvart. Mens hele verden ser på, kommer det en silhuett i full fart inn fra høyre side av TV-skjermen

Se video fra det andre flyet treffer tårnet (Advarsel: sterke bilder)

Det andre flyet

Det andre flyet treffer det sørlige tårnet klokken 09:03 (15:03 norsk tid). Ordene «Amerika er under angrep», hviskes inn i øret til George W. Bush, som sitter foran skolebarn som vil vise presidenten hvor gode de har blitt på å lese.

– Dette er grufullt. Det var vår første reaksjon, forteller Bondevik.

Mens det andre flyet svarer på spørsmålet om det var en ulykke eller et angrep, bringer det fram flere nye spørsmål.

– Kommer det noe mer? Hvem kan stå bak dette?

Svaret på Bondeviks første spørsmål er ja. Klokken 09:37 (15:37 norsk tid) flyr et tredje fly inn i den vestlige delen av Pentagon, USAs forsvarsdepartement. Klokken 10:03 (16:03 norsk tid) krasjer et fjerde fly på et jordet i Pennsylvania. Passasjerene på flyet United 93 klarer å hindre terroristene, men ingen overlever. Kongressbygningen i Washington DC har lenge blitt holdt fram som et sannsynlig mål.

I mellomtiden har det sørlige tårnet falt. Så faller også det nordlige tårnet.

– Når vi ser de tårnene detter sammen ... vi tenkte at dette ikke er mulig i virkelighetens verden, og at vi ikke sitter og faktisk ser på direktesendt katastrofe, sier Ruud.

Se video fra da tårnene faller (Advarsel: sterke bilder)

Politikk i terrorens tiår

Den tidligere statsministeren og den tidligere sjømannspresten sier begge at 11. september har gjort at man i Vesten tyve år senere er raskere til å rope «terror».

– Terroren kom mye høyere opp i bevisstheten vår den gangen, og der har den nok vært i 20 år etter også, mener Bondevik.

For tyve år siden arvet han og den avtroppende norske statsministeren Jens Stoltenberg en internasjonal politisk situasjon ingen norske statsministre hadde sett før. I dag er førstnevnte leder for Oslo fredssenter, den andre leder for forsvarsalliansen Nato. Bondevik ble den første statsministeren til å sende norske tropper til Afghanistan. I år var Stoltenberg med på å trekke vestlige styrker ut av landet.

– Har angrepet vært en forenende kraft for Vesten i et 20 års perspektiv?

– Ja, i noen grad. I kampen mot terror har det forent Vesten og Nato spesielt, men samtidig har det vært ulike meninger innad i den vestlige verden om hvordan man skal forholde seg til den muslimske verden, sier Bondevik.

– På hvilken måte har 11. september forandret verden de siste tyve årene?

– Angrepet har vært med på å bygge opp større motsetninger mellom den vestlige og den muslimske verden. Mange snakket i altfor generelle ordelag om islamistiske organisasjoner og mindre om at man ikke skal ramme fredelige muslimer. Angrepet har også vært med på å skape en økende spenning blant folk flest. For å motvirke dette besøkte jeg moskeer i Oslo like etter, sier Bondevik.

[ Bondevik om Afghanistan: – Skulle snakket mer med Taliban tidligere ]

Kirkens utvidede døgn

Mens partilederne på Bondeviks kontor må omstille seg med tanke på hva de skal si til pressen, må de ansatte på sjømannskirken omstille seg på hva de skal gjøre.

– All transport ut av byen ble stoppet, så vi hadde mange overnattingsgjester. Vi tok imot de som kom, og ordnet ekstra sengeplasser og madrasser, sier Ruud, som legger til at de første de tok imot var ungdommer:

– De hadde planlagt å besøke tvillingtårnene for å se om de kunne komme seg til toppen. De hadde akkurat vært på en Michael Jackson-konsert.

Ruud påpeker sammentreffet av at han i jobben som sjømannsprest på ny skulle havne i begivenhetens sentrum. Han var stasjonert i Dubai (1987-1990) ved den persiske gulf da Golfkrigen (1990-1991) brøt ut, da George W. Bushs forgjenger og far, George H. W. Bush, invaderte Kuwait for å sparke ut irakiske okkupasjonsstyrker kontrollert av Saddam Hussein.

– Jeg har ikke reflektert over hvorfor jeg var på sjømannskirken i New York akkurat på det tidspunktet. For mitt og kirkens vedkommende handlet det der og da om å brette opp armene, utvide døgnets timer og bli enda mer diakonale.

– Er det en hendelse du husker særlig godt fra 11. september?

– Jeg husker godt at det kom inn en nedstøvet person. Han hadde vært der nede da det ene tårnet falt.

Kirken en dag senere, en uke senere, ett år senere

– Angrepet førte til at mange åpnet opp kirkene til minnemarkeringer. Senere har vi i Norge hatt 22. juli, hvor også kirkene ble viktige samlingssteder. Vi har fått en økt bevissthet rundt kirkebyggets rolle i krisetider – at mennesker vil søke til kirken ved store hendelser, sier Ruud.

– Hva sier man som prest til mennesker i en slik situasjon?

– Vi hadde lystenning dagen etterpå, hvor vi ville gi menneskene muligheten til å sitte der i ettertanke. Vårt fokus var å gi praktisk bistand. For mange var det snakk om å få hjelp med penger, til å ringe hjem og få mat.

Den første prøvelsen på å formulere seg om tragedien kommer den førstkommende søndagen når Ruud skal holde gudstjeneste. Ett år senere sitter han i sjømannskirken og hører på minneordene til Norges statsminister, Kjell Magne Bondevik, som besøker kirken på årsdagen for angrepet i 2002. Hadde antallet år blitt omskrevet til å passe til i dag, hadde ordene vært:

«Tyve år er allerede gått. Forstår vi bedre i dag det som skjedde enn vi gjorde for tyve år siden?».