En titt i prekenlærerens verktøykasse

– Jeg har lest prekener som er gode på papiret, men som ikke når frem. Og også prekener som ser kaotiske ut, men som en god taler klarer å formidle. Her må den enkelte finne ut hva som er måten å gjøre det på.

Det sier Rolv Nøtvik Jakobsen i en ny episode av podkasten Dokka. Jakobsen er prekenlærer på Teologisk fakultet og jobber for tiden som fengselsprest på Ila landsfengsel. Han har for øvrig også vært «prekenlærer» for Åste Dokka, som intervjuer ham i podkasten.

– Noen taler helst uten manus, og det har blitt mer av de seneste årene. Men om man har et manus og er årvåken for hva som skjer, så kan det oppleves like fritt. Noen lærer seg prekener utenatt, men da står man likevel i fare for å bli like bundet som om man leser den opp fra manus, sier Jakobsen.

Lave forventninger

Prekenlæreren erkjenner at prekener ofte blir møtte med lave forventninger.

– Forkynnelse er noe av det som er lavest forventninger til i samfunnet vårt, sier Jakobsen – og bedyrer at prekener derfor må ha mål om å få «noe» til å skje: For eksempel å gi større livsmot, innsikt eller forståelse.

– Slik sett skiller de seg ikke så mye fra andre taler, bortsett fra dette med evangeliet. Men finnes det prekener som ikke handler om Gud og Jesus?

– Det kan jo handle om Gud og Jesus på en indirekte måte, uten å nevne Gud og Jesus direkte. Så det kan tenkes at en kan preke uten å bruke de ordene, men for min del vil det nok være vanskelig å forestille seg.

[ Paven besøker Iraks stadig færre kristne ]

En bryter i hodet

Åste Dokka forteller at hun husker hodet hennes ofte skrudde seg av når en preken begynte, da hun var yngre. Kan det rett og slett være slik at folk ikke er så opptatt av det som sies i en preken?

– Den bryteren finnes, og den slås av raskt – og ofte på autopilot, ut fra tonefall og at mottakeren oppfatter at man er i en prekensituasjon, erkjenner Jakobsen.

– Det store spørsmålet er hvor stort oppmerksomhetsspennet er. For 20 år siden snakket man om at mange detter ut etter 13 minutter. Nå snakker amerikanske forkynnere gjerne om «90-sekundsprekener».

– Samtidig er det predikanter på YouTube som kan snakke i en halvtime, og jeg henger på!

– Ja, noen klarer det. Men jeg tviler på at det er mange av oss som har den «halvtimessjarmen», særlig ikke i en gudstjenestesammenheng, hvor det er mye annet som skjer. Da må man i hvert fall prøve å merke seg når folk begynner å forsvinne ut.

Å preke over vanskelige bibeltekster

Samtalen mellom Jakobsen og Dokka streifer også innom den utfordringen prester stilles overfor, når de skal preke over en bibeltekst som har et budskap de opplever som problematisk.

– Da kan predikanten snakke om at det er vanskelig, mener Jakobsen.

– Eller noen ganger velge en annen tekst. Men da må man finne ut hva som gjør det vanskelig: Er det ord om dom, bilder av en streng Gud? Handler det om at noen får komme inn i saligheten, mens andre blir stengt ute? Mange sliter med skam påført av forkynnelse. Da skal man vite at man beveger seg i en faresone, og være oppmerksom på hvordan ordene blir mottatt.

– Men kan man også bli for varsom og redd for å støte?

– Ja, men det er nok mye å gå på. Den varheten eller ønsket om å forstå hva folk har i seg, hva som står på spill, når man skjønner mer av dette er det lettere å også skjønne hva som kan virke befriende eller gi håp, eller formidle noe godt.

Hør denne og flere episoder av Dokka i podkastspilleren under: