Utviklingshemmede mangler religionsfrihet

– Jeg hadde en forventing at de ansatte skulle hatt mer engasjement rundt beboernes religiøsitet. Men slik var det ikke, sier Dmitry Lukash.

Han er forsker ved VID vitenskapelige høyskole, og har studert religionsfriheten til utviklingshemmede ved bofellesskap og dagsenter. I doktorgraden sin har han sett nærmere på hvordan det tilrettelegges for religionsutøvelse, og hvordan de helsefaglige ansatte oppfatter brukernes religiøse praksis.

Lukash har selv jobbet ved en omsorgsbolig i studietiden, og det var blant annet gjennom samtaler med kolleger at han forstod at det fantes lite forskning på dette feltet.

– En kollega sa til meg at han ikke trodde at beboerne hadde noe særlig religiøse behov. Det fortalte meg hvor lite utforsket dette området egentlig er, sier Lukash.

[ Les mer om raset i Gjerdrum her ]

---

Saken er

• Forsker Dmitry Lukash ved VID vitenskapelige høyskole har studert religionsfriheten til utviklingshemmede i bofellesskap.
• Lukash fant ut at det er lite rom for religionsutøvelse i bofellesskap ettersom de ansatte ikke anerkjenner de religiøse behovene hos brukerne i bofellesskap.
• Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener personer med utviklingshemninger mister sin frihet når de bor i bofellesskap fordi den enkelte persons behov ikke oppfylles.
• Politiker Jørgen Foss (Ap) mener kommunene ikke er flinke nok til å prioritere personer i omsorgsboliger.

---

Dette fant han ut

Lukash har besøkt fire ulike tjenestesteder gjennom sitt arbeid. Tre i Oslo, og en i Rogaland. De mest slående funnene hans er:

• Tema om religion er generelt lite diskutert på tjenestesteder.
• Noen ansatte uttrykker at det er ikke noe spesielt ved religiøse behov, men mener at det er det samme som andre sosiale behov.
• Noen ansatte knytter det å være religiøs til en persons kognitive evner.

Forskeren er ikke veldig overrasket over funnene sine, men sier at enkelte meninger om religion og friheten til å praktisere var oppsiktsvekkende.

– Det var særlig interessant at en del av de ansatte knyttet religion opp mot brukerens kognitive utvikling. Det er en veldig norsk måte å tenke om religion, sier Lukash.

Han mener nordmenn intellektualiserer religiøsitet, og mener å se dette også i forskningen sin.

[ Blinker ut ni religiøse trender i Norge anno 2020 ]

Mener problemet er dypere

Leder i Norsk forbund for utviklingshemmede, Jens Petter Gitlesen, mener mangelen på religionsfrihet for utviklingshemmede bunner i at dagens ordninger ikke møter individets behov. Selv om retningslinjene er klare er ikke institusjonene godt nok utstyrt, forklarer han og peker på Helsedepartementets rundskriv fra 2009:

Alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. Det slår Helse- og omsorgsdepartementet fast i rundskrivet til alle landets kommuner og fylkesmenn.

– For dem som er avhengig av bistand, så er det stort sett andre som bestemmer over dem og avgjør hva de skal delta på og hva de ikke skal delta på. Ressursene er ofte knappe og tjenestene begrenses ofte til det mest nødvendige. Det vil si mat, pleie og personlig hygiene. Da blir det verken rom til tro- og livssynsaktiviteter, håndball eller å besøke kjæresten, sier Gitlesen.

Personer som trenger bistand får ikke oppfylt sine religiøse behov selv om de har rett på det, utdyper han.

Generalsekretær i forbundet, Hedvig Ekberg, peker også på at det mangler ressurser for personer med utviklingshemninger ved bofellesskap. Hun sier at de som vil til kirken ikke kommer seg dit fordi de trenger personlig bistand. Den bistanden har de ikke tilgang til.

– Det er lett at man blir gruppetenkende, og de individuelle tankene og behovene blir dermed ikke møtt. Det gjelder ikke bare religionsfrihet, men hvis for eksempel én person vil på kino, skal alle med på kino. Friheten til å leve det livet du selv ønsker er ganske dårlig ved bofellesskap, forteller Ekberg.

[ Ja til religionsfrihet, men ikke til enhver pris ]

Ikke overrasket

Jørgen Foss (Ap) er ikke overrasket over Lukash sine forskningsfunn. Foss er tidligere representant i Oslos bystyre og har lenge engasjert seg for utviklingshemmedes rettigheter.

– Jeg tror mange tenker at hvis man har en utviklingshemning, så har man nok med det. Vi lever dessuten i et samfunn hvor man ikke skal snakke om tro og nærmest gjemme seg fra det. Jeg tror første steg er at vi som samfunn snakker mer om religion, og anerkjenner at det er en viktig del av menneskers liv, sier han.

Foss mener at kommunene må legge til rette for å prioritere mennesker i omsorgsboliger.

– Folks behov er veldig individuelle. Ofte plasseres alle inn i én boks, men den boksen har veldig ulike former og fasonger, og det går ikke an at vi skjærer alle over en kam, selv om man bor i bofelleskap. Enten må man legge til rette for at presten kan komme på besøk, eller for at mennesker med utviklingshemninger kan dra til kirken selv, sier han.

[ Samfunnet lider fortsatt av berøringsangst for tro. Det gjør jeg også ]

Kunne ikke dra i kirken uten hjelp

Camilla Hopen (46) fra Tønsberg bodde i bofellesskap i Tønsberg i tjueårene på grunn av en utviklingshemning.

– Hvordan opplevde du at det var å praktisere troen din mens du bodde i bofellesskap?

– Det er jo en liten stund siden nå, men det var aldri noen som snakket om religion da jeg bodde der. Og hvis vi ville til kirken så var det ingen som kjørte oss dit. Det måtte vi ordne med selv, eller spørre folk vi kjente, sier Hopen.

Hun forteller at de få gangene hun fikk dra til kirken mens hun bodde i bofellesskap, var når venner eller familie tok henne med.

– Jeg tror ikke de ansatte tenker så mye på det, i så fall er det gjerne de som er kristne selv, sier hun.

Hopen har en lett utviklingshemning, men hadde behov for mer assistanse da hun var yngre. I dag bor hun for selv og jobber i en barnehage.

– Troen er alt for meg

Troen har vært noe av det viktigste i livet til Hopen. Det er den som har pleid å lede henne gjennom harde tider, forteller hun.

– Troen er alt for meg, og jeg hadde ikke vært her i dag hvis det ikke hadde vært for den. Jeg vet bare at menigheten min ba for meg, og her er jeg i dag, forteller hun.

Tretten år gammel veide Hopen bare 19 kg. Hun forteller at hun hadde spiserørskatarr og klarte ikke å få i seg nok næring. Det var da hun forstod hva religionen betydde for henne.

Da hun flyttet til bofellesskap hadde hun med seg bibelen hun arvet av sin far. Selv om ikke de andre ved boligen var troende, var det på denne tiden at religionen stod sterkest hos Hopen.

Troen endret seg

Hopen opplever ikke at det å være troende alltid er like lett lenger, og forteller at troen hennes har endret seg fra hun var ung.

– Har troen din eller hvordan du praktiserer den blitt påvirket noe mens du har bodd i bofelleskap?

– Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg savner det å være brennende kristen, tørre å praktisere og å vise kjærlighet slik Jesus hadde for andre mennesker, sier hun.