– Middelalderkunsten kan fort bli et middel for å demonstrere noe som er fjernt fra vår egen virkelighet, sier Karoline Kjesrud ved Kulturhistorisk museum i Oslo.
Kjesrud har bakgrunn i tverrfaglige middelalderstudier og ansvar for museets omfangsrike kirkesamling, som for en stor del inneholder kunst og liturgiske gjenstander fra middelalderen.
I stedet for å vektlegge distansen og det som skiller oss fra datidens mennesker, ville det vært interessant om museene i større grad viser hvordan disse gjenstandene også er forbundet med vår egen tid, mener hun.
Det som er felles
Når en gjenstand plasseres i monter og gis kunstig belysning, skapes det avstand. Vi blir betraktere. I middelalderen var menneskene mye tettere på. Hele sanseapparatet var involvert, også gjennom berøring. Lyset som kom inn gjennom døråpninger og vindusglugger gjorde bildene levende.
– Kirkekunsten blir tatt ut av den rituelle sammenhengen den var ment for. Kraften gjenstandene representerte kommer ikke så lett frem når de er blitt museumsobjekter. Klarer vi å vektlegge disse sidene ved kunsten, får vi også bedre frem hva som er likt og ulikt mellom datidens mennesker og oss, fortsetter Kjesrud.
Takmaleriet «nattverden» fra Ål stavkirke, som befinner seg i F. Utstillingen, utforsker «overganger mellom det menneskelige og det hellige», og åpnet på Kulturhistorisk museum i Oslo i fjor.
Måten kroppene våre reagerer i møte med en sorgfull skulptur har trolig ikke forandret seg så mye gjennom hundreårene.
– Ved å skape gjenkjennelse kan vi også få frem religionens betydning, gjøre den forståelig og gi den aksept. Det er viktig i en tid hvor det ofte er konfliktene som løftes frem.
• LES OGSÅ: Kirkens monopol på frelse var drivkraft for pengesystem i Norge
– For lite religion
Danske Kristeligt Dagblad ser i sommer nærmere på hva museene kan fortelle om danskenes religiøse arv. Avisen har snakket med forskere som mener de kulturhistoriske museene ikke er flinke nok til å løfte frem religionens betydning, og som jobber med å styrke formidlingen.
En måte å gjøre det på kan være å løfte frem kristendommens rolle i dannelsen av et byrom. Det kan også handle om å presentere et krusifiks som en bruksgjenstand, og ikke bare som kunst.
Kulturhistoriker og teolog Arne Bugge Amundsen tror situasjonen i Norge kan ligne den i Danmark. Dels dreier det seg om en generell motvilje mot å gi den kristne historien forrang. Dels handler det om fagkompetanse og ressursbruk, ifølge ham.
– Mange museer mangler spesialkompetanse på religion. Dermed forsvinner noe av bredden i formidlingen, sier Amundsen, som mener Kulturhistorisk museum i Bergen og kirkekunstsamlingen der er et klart unntak.
Ansvarlig for kirkekunstsamlingen i Bergen, Justin Kroesen, for øyeblikket på feltarbeid i Sør-Spania, skriver i en e-post til Vårt Land at det er det religiøse innholdet som fremheves først – fremfor gjenstandenes kunstneriske eller kulturelle verdi. Utstillingen sto ferdig i 1998.
• LES OGSÅ: Danmark hadde kristne 100 år tidligere enn antatt
Skiftende trender
Det tok ti år før Kulturhistorisk museum i Oslo ansatte en ny samlingsansvarlig for middelalderkunst etter Mona Bramer Solhaug, som hadde stillingen frem til 2009. I dag jobber Solhaug som frilans kunsthistoriker.
– Jeg var den eneste kunsthistorikeren, og jobbet sammen med arkeologer og etnologer. Det er utfordrende og samtidig viktig for tverrfagligheten innen mitt felt. Jeg må forholde meg til Norge i katolsk tid, og har også god hjelp fra det katolske miljøet i Norge.
Solhaug peker på at økonomiske prioriteringer og faglig interesse hører sammen.
– Alle middelalderforskere sliter med å få gehør. De siste tiårene har vikingtiden hatt topp prioritet, mens middelalderen var i skuddet langt tilbake på 1930-tallet.
– Finnes det i vår tid en generell berøringsangst for å løfte frem det kristne?
– Det er en teori, men det er nok noe i det. Selv har jeg et fortrolig og naturlig forhold til kirken og er vant til å se gjenstander ikke bare som gjenstander i seg selv, men som formidlere av liturgi, tanker og tradisjoner.
Viktig arv
Kjesrud opplever at interessen for å formidle kirkekunst er sterk. Hun viser til planer for innlemming av kirkekunst i nye utstillinger og at tre vitenskapelige stillinger er blitt besatt det siste året. En i middelalderkunst (hennes egen), en på konservering og en i skriftkultur og ikonografi. Det tverrfaglige vektlegges også sterkere, ifølge henne.
– Det er absolutt et tegn på at kirkekunstarven blir prioritert. Så er spørsmålet hvorfor det skjer nå. Den økonomiske situasjonen er viktig. Nå har det vært mulig å satse.
LES OGSÅ: Slik står det til med norske stavkirker
Estetikk og prakt
Siden 70-tallet har det vært vanlig å fremheve estetikk og det vakre mer enn funksjon, forteller Kjesrud. Middelalderutstillingen i Oslo, designet av arkitekten Sverre Fehn i 1979, er et godt eksempel. Hovedvekten ligger på norsk høymiddelalder.
– Utstillingen har få gjenstander fra kristningstiden og senmiddelalderen. Dermed går man glipp av andre uttrykk som er viktige for å forstå hva religion handler om.
Kjesrud viser til at museet nå står overfor et skifte, med omfattende renovering. Fremover tror hun det vil bli enda viktigere å se middelalderkunsten som innvevd i samfunn og kulturliv.
Hun peker på at kristendom ikke bare er liturgi og dogmer.
– Koblingen til natur, visdom og folketro var sterk i middelalderen. Mysteriets kraft var kjempeviktig, og det har gjenklang også i dag.
• LES OGSÅ: Lokalsamfunn vil hente kulturminner hjem fra nasjonale samlinger. Får sjelden lov
---
Kirkekunstsamlinger
- Universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har alle egne kirkekunstsamlinger. Ved Kulturhistorisk museum i Oslo er det særlig middelalderen som er vektlagt.
---
