Religion

En natt ikke forbi

Ansvar er ikke noe som kan deponeres i fortiden, men noe som spiller over fra generasjon til generasjon. Den som vil forstå rasismedebatten må begynne her.

People inspired by a speaker raise their hands during a Caribbean-led Black Lives Matter rally at Brooklyn's Grand Army Plaza, Sunday, June 14, 2020, in New York. Protests have grown and continued since the May 25 death of George Floyd, a black man who died in police custody in Minneapolis after a white police officer pressed his knee into Floyd's neck for nearly nine minutes. (AP Photo/Kathy Willens)

Håvard Nyhus er tidligere debattansvarlig i Vårt Land, nå vaktsjef i NRK Vestland.

«Den som spiser sure druer, skal selv få dårlige tenner» (min uth.), skriver Jeremia, og innevarsler en ny pakt som setter til side Esekiels ord om at det er barna som får dårlig tenner når fedrene spiser sure druer: «Når fedrene spiser sure druer, får barna dårlige tenner.»

Her er det fristende å heie på Jeremia, som vil plassere skyld og ansvar hos den som selv står for forbrytelsen. Men det er naturligvis Esekiel som har rett. Eller som det står et annet sted i den gamle boka: «Herren din Gud hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd.»

Samme motiv finner vi igjen i Ibsens «Gjengangere», der Osvald forkommer av syfilis. Ikke fordi han selv har slumset med «tannpussen», men fordi faren har vært en horebukk. Fedrenes synder hjemsøkes på barna.

Vredens druer

Dette er menneskets lodd. Vi fødes ikke inn i verden som suverene entreprenører i egne liv, men kastes inn i en traumerekke som kimer gjennom århundrer og årtusener.

I det religiøse språket finnes et eget ord for denne disposisjonen: arvesynd, og det er ikke uten grunn at den blir kalt «det eneste kristne dogmet som kan påvises empirisk».

Så akutt og tilstedeværende er denne ursynden at den gir seg til kjenne hver eneste dag – i klasserom, i fengsler, på sykehus og på venteværelset hos tannlegen. Fedrenes misgjerninger hjemsøker barna på tredje og fjerde ledd, og hele veien – helt tilbake til Edens have.

Ikke engang fortid

Hvor jeg vil med dette? Jeg vil til den amerikanske skapelsesberetningen og deres egen original-synd: slaveriet, segregeringen og kastesystemet som gikk under navnet «Jim Crow».

Tre forhold som har det til felles at de er avskaffet, men som ikke blir borte av den grunn. Fortiden dør aldri; den er ikke engang fortid, men kaster skygger like inn i vår egen tid. Den som vil forstå hvorfor det marsjeres i gatene, må begynne her.

Og av samme grunn lar ikke «Black lives matter»-bevegelsen seg gjendrive av tall. I en gjennomgang av den siste forskningen i Aftenposten 10. juni heter det for eksempel at det «ikke er grunnlag for å slå fast at det foreligger en utbredt og systematisk forskjellsbehandling fra politiets side som fører til at svarte oftere drepes av dem».

LES OGSÅ: «Vi dør fordi vi er svarte»

Til hvilket det er å si: Ja vel, men hvem sier at det var spørsmålet? For kriminalstatistikken for 2015-2020 sier like mye om erfaringen av å være sort i USA – som dagens værmelding sier om klimautfordringene. Altså lite eller ingenting.

Ansvar for historien

Dette er grunnen til at rasismedebatten så fort havarerer. Partene er ikke engang enige om rammene. Er det en debatt om «situasjonen i dag»? Eller er det en debatt om hvordan vi skal forstå og fortolke vår egen historie?

Jeg finner meg ikke i å måtte stå til rette for forfedrenes synder, sier den parten, som vi kan kalle Jeremia.

Mens den andre parten, la oss kalle ham Esekiel, insisterer på at «jo, det må du faktisk». Ansvar er ikke noe som kan deponeres i fortiden, men noe som spiller over fra generasjon til generasjon. Fedrenes synder hjemsøkes på barna, som heller ikke er uten synd.

Dette er kjernen i det afro-amerikanske kravet om kompensasjon («reparations for slavery»); og fundamentet for forestillingen om «strukturell rasisme». Rasisme er ikke ensbetydende med vond vilje, men også noe som setter seg i samfunnets nedarvede institusjoner, som en vond ånde nasjonen ikke får pusset vekk (for å holde oss til metaforen).

En moralsk gjeld

USA er fortellingen om et land som har kjempet med disse «fabrikkinnstillingene» siden dag én, med både selvskryt og selvransakelser på veien.

Oppgjør og bot i det ene øyeblikket; og egne lovord om å være best i klassen og «a shining city upon a hill» i det neste. USA er fortellingen om forhandlingen mellom disse to motivene, og hvordan de har holdt hverandres utskeielser i sjakk.

Symbolisert ved Abraham Lincoln, som allerede i 1865 snakket om «en moralsk gjeld» akkumulert over 250 år. (Han brukte den første forsendingen med slaver, som kom med et skip til Jamestown i 1619, som startpunkt.)

Om dødsfallet til George Floyd har vist oss noe, så er det at denne gjelden ennå ikke er nedbetalt. Og ikke blir det med det første.

LES OGSÅ:

• Knelte og ba om tilgivelse for rasisme. Nå vokser bønnebevegelsen

Fullsatt kirke tok farvel med George Floyd

• I moskeen i Bærum kjempet Muhammad Rafiq en kamp på liv og død. Philip Manshaus har han tilgitt

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion