– Vi må ikke stemple barn som mislykkede brummere

– Det er uinteressant om barn kan synge unisont når de begynner på skolen, sier Jon-Roar Bjørkvold som svar på en svensk undersøkelse som viser at færre barn har den evnen nå, enn på 1970-tallet.

Bjørk­vold har doktorgrad på barns spontansang, basert på feltarbeid i barnehager.

Tirsdag skrev Karen Frøsland Nystøyl kommentaren «Brummenasjonen» i Vårt Land, der hun hevder at datteren hennes synger dårligere etter at hun begynte i barnehagen. Hun henviser til en undersøkelse av Gunnel Fagius som mener at vi utvikler flere brummere i dag, blant annet fordi de voksne legger sangen i et toneleie barna ikke mestrer.

LES SAKEN HER: – Voksne ødelegger barnas sangglede

Barns utvikling stopper

– Vi må slutte å måle barnas sangprestasjoner ut fra våre voksne kriterier. La barna være i fred med sanguttrykkene sine. Det har ingenting med dur og moll – eller våre skjønnsangidealer å gjøre. I generasjon etter generasjon er barn blitt stoppet i sin utvikling fordi vi ikke lar dem utfolde seg sanglig fritt. Barn synger for å treffe øyeblikket, de bruker stemmen for å uttrykke gråt, latter eller nye tanker og oppdagelser de gjør underveis i livene sine. Når barn oppdager noe nytt, blir det gjerne bearbeidet gjennom en vokal ytring. De omformulerer sanger de kjenner med egne tekster og melodier for å uttrykke sine følelser og tanker. Det er skadelig å bremse barnas sang, den er en viktig uttrykksdimensjon i deres hverdag, mener han.

LES MER:  – Mye barnemusikk har vært venstrehåndsarbeid

Ambisjoner på barns vegne

Bjørkvold har møtt altfor mange voksne som ikke tror de kan synge fordi en musikklærer har fortalt dem at de ikke treffer tonen.

– Det er galt å stemple barn som mislykkede brummere. Sangen er en viktig del i det å vokse opp. Barn synger ikke ut fra likegyldighet, det er en viktig uttrykksdimensjon i deres livsutvikling. Barna bruker sang for å uttrykke det de står midt oppe i. Sangen fungerer sammen med andre kroppsuttrykk og er full av alt barna opplever rundt seg; sanselighet, fellesskap, svette, vennskap, glede og sorg. Alt dette innlemmes i et sanglig uttrykk. Da blir det galt at vi voksne skal estetisere det hele, og ta det ut av sin kulturelle sammenheng, mener han.

– Det er ikke rart at disse holdningene finnes. Mange voksne har sanglige ambisjoner på barnas vegne – de skal bli Sølvgutter eller synge i Operaens barnekor.

Bjørkvold mener at alle barn har en musikalitet i seg.

Erobrer livet. – De tar til seg alle lyder og inntrykk rundt seg, se bare hvordan de tidlig behersker hårfine nyanser i dialekten sin.

– Selvfølgelig er det fint at de voksne finner et toneleie som stemmer med barnas. Men vi skal være meget forsiktige med å korrigere barnas sanguttrykk. De må få utvikle sangen i kraft av seg selv og det de opplever. Å spesialisere barna i sang i barnehagen blir helt feil, mener han.

– Barna leker og synger for å erobre livet – for å forstå hvem de er og tilværelsen de befinner seg i, sier Jon-Roar Bjørkvold.