Slik åpner den engelske forfatteren Julian Barnes et kapittel i sin nye bok Livets nivåer: «Du setter sammen to mennesker som ikke har vært satt sammen før. Noen ganger er det som det første forsøket på å binde en hydrogenballong til en brannballong: Vil du helst styrte og brenne, eller brenne og styrte? Men noen ganger fungerer det, og noe nytt er skapt og verden er forandret. Og så, på et eller annet tidspunkt, før eller siden, av en eller annen grunn, blir den ene tatt bort. Og det som er tatt bort, er større enn summen av det som fantes. Dette er kanskje ikke matematisk mulig, men det er følelsesmessig mulig».
Altså tapet.
En avskjed. Romanen handler om møtet, forelskelsen, om hverdagen, når man er på samme nivå i livet. Og om avslutningen, det Julian Barnes underfundig kaller «tapet av dybde». Den ruvende dikteren insisterer på at det er en roman han skriver, likevel går det en autentisk, selvbiografisk tråd gjennom romanen: Smerte over tap, den smertefulle atskillelsen. Ut av smerten vokser det alltid noe godt, sier vi gjerne. Det er ikke Julian Barnes sikker på. Han kjenner det ikke sånn. Ikke nå.
Livets nivåer. De som har lest Barnes' Flauberts papegøye eller Verdenshistorien i 10 1/2 kapittel, gjenkjenner Barnes litterære grep: Originaliteten ligger i det vi kan kalle et synsvinkelskifte. Når han vil fortelle noe, forteller han noe annet, en annen historie – før han forteller den «opprinnelige», tanken han har på hjertet. Her – i Livets nivåer – er tanken klar: Refleksjonene rundt en kjærs død – og fravær. Men først skal vi gjennom ballongferder, livsløgn og forelskelser.
