Kultur

– Så nær Gud råder alvoret

Marcus og Ole Paus har laget en ny dødsmesse - sammen. Det har skjedd i nær kontakt med tradisjonen og i dialog med Gud.

Det nyskrevne verket er en intimversjon for bass-sanger og piano og skal urfremføres under Kirkefestdagene i Sandefjord i morgen.

– Meg bekjent er det ikke skrevet et rekviem med så enkel besetning før, sier komponist Marcus Paus.

Ikke mer å lyve om

Faren Ole Paus har skrevet rekviem-teksten som følger den tradisjonelle liturgien.

– Det er en utrolig vakker form. Når vi er kommet så langt på vei mot evigheten som i en dødsmesse, er det ikke mer å lyve om. Så nær Gud er det alvoret som råder, vi må ta hverandre på alvor. Det minste man må kunne forvente av en skaper er at han tar sitt eget skaperverk på alvor i en slik prosess, sier Ole Paus som tenker seg en mindre nådeløs Gud enn den man møter i tidligere tiders dødsmesser.

Sønnen Marcus tenker nøye gjennom spørsmålet om en tilsvarende dialog med Gud.

– Grunnlaget er dypt eksistensielt og jeg er i tett dialog med tradisjonen. Men det er klart at Gud er til stede, det er uunngåelig, sier han.

Marcus Paus snakker om sitt nye Requiem som en dialog på mange plan.

– Teksten reverseres noen ganger, spørsmålene rettes tilbake til Gud. Sangeren holder også en forsvarstale på vegne av oss. Et rekviem tar ofte utgangspunkt i et stort vi, som avpersonifiserer det hele. Jeg har latt enkeltmennesket komme til orde. Jeg får sagt mer gjennom et nedstrippet format, med bare én sanger og klaver, men er tro mot tradisjonen selv om jeg tar et radikalt grep, sier komponisten som vil gjøre dødsmessen mer konkret – og veldig nær.

Han håper at essensen i ordene står sterkere tilbake, når så mye av staffasjen er tatt bort.

– Det sårbare blir enda sårere, og det såre blir mer sårbart, sier Marcus Paus.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Opptatt av det melodiøse

Ikke alle samtidskomponister har vært like opptatte av det melodiøse. Marcus Paus mener det har sin plass.

– Uten det melodiøse ville jeg ikke nådd frem til hverken omfavnelsen eller konfrontasjonen, begge deler er helt nødvendige i et slikt verk. Det ville ikke blitt plass til nok lys, – og heller ikke nok skygge uten å ty til melodier, mener han.

Han mener samtidsmusikken står ved en korsvei.

– Klimaet var helt annerledes for femten år siden. Nå er vi kommet til et sted der man kan begynne å tillate seg alt det man i en lang periode har fornektet. Samtidsmusikken skulle være atonal og atematisk (uten toneart og uten lett tilgjengelige temaer), og sterke personligheter som Pierre Boulez videreførte stengslene, som en nedarvet lovmessighet. Det var ikke sunt at unge, sinte menn kom for tidlig i posisjon. Alt som befinner seg for lenge i posisjon, bør komme under lupen, sier Marcus Paus.

LES OGSÅ: Norges første rekviem

Nakent konfronterende

Han synes det er merkelig å tenke på hvor lite selvfølgelig den musikalske friheten har vært, men nå har den begynt å gjøre seg gjeldende.

– Den nye friheten gir et mer mangslungent musikalsk uttrykk, mener Marcus Paus som er glad over å være komponist i en tid der det ikke lenger er spørsmål om rett og galt i det musikalske uttrykket.

– Et rekviem er så nakent konfronterende at jeg ikke ville holdt ut å skrive det uten at omfavnelsen er til stede. Da nærmer vi oss spørsmålet om hva som berører oss. Hvis vi ikke får et eneste øyeblikk av gjenkjennelse, blir hvert enkelt øyeblikk objektivt, sier han.

– I samtidskunsten savner jeg ofte følelsen av at uttrykket har en avsender. Varmen uteblir, du opplever sjelden at det er en stemme som taler til deg. Vi kommer aldri forbi viktigheten av det emosjonelle språket. Det er særlig viktig for oss som lager musikk fra bunnen av. Det må ligge en beregnende kalkyle til grunn for reisverket, men opplevelsen av musikk må ha en emosjonell dimensjon som er sterkere. Den følelsesmessige opplevelse vil trumfe alt det andre, mener Marcus Paus.

LES OGSÅ: Ole Paus vil verne om «Ja, vi elsker»

Tonenes rekkefølge

Marcus Paus tror ikke på tesen om at rekkefølgen av toner er tilfeldig, slik atonalitetens far, Arnold Schönberg mente for hundre år side. Hans komponistkollega Erich Korngold var uenig og forsvarte det melodiøse.

I en diskusjon om temaet tok Schönberg opp en penn og sa: «Dette er en penn, snur jeg den opp ned er det fortsatt en penn».

«Ja, men nå kan du ikke skrive med den», repliserte Korngold.

– Her er vi ved musikkens mysterium, mener Marcus Paus.

– Vi må stokke tonene forsvarlig og ansvarsfullt – og dermed risikere at de angår noen. En rekke toner på papiret kan være hva som helst, men aldri det samme som opplevelsen av melodien i rommet. Melodien er som parfyme, med sterk assosierende kraft. Jeg kjenner ingen andre parametre med tilsvarende effekt. For meg er melodien noe magisk, som er gjenkjennelig og gir opplevelse av at det kommer fra et slags musikkens jeg, mener Marcus Paus.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur