Kultur

Klokkene ­ringer for Norges låver

ANMELDELSE: Låven har vært selve arbeidshesten på norske gardstun opp gjennom historien. Nå er de i ferd med å falle sammen.

«Nordmenn har dyrket jorda i 6.000 år», skriver riksantikvar Jørn Holme i forordet til det nye praktverket Norges låver som nå ligger klar med tekst av Eva Røyrane og bilder av Oddleiv Apneseth. Det er ei makelaus bok, det må en kunne slå fast med det samme.

Landbruket har hele denne tidenvært i endring. For 100 år siden dukket de store låvene opp, men nå ringer klokkene også for dem dersom de da ikke kan skaffe seg alternativ virksomhet som lagerplass, operascene, treningsstudio eller annen høvelig sysselsetting.

«Enhetslåven» ble det nye og store huset kalt. «Bygdenes katedraler», kaller riksantikvaren dem.

LES MER: Edvards Hoems «Slåttekar i himmelen» flyter fritt og favner vidt

Nekrolog

På sett og vis er dette verket en nekrolog, en minneartikkel for en som er død. «Det spøkjer for låven. Bonden har for lengst skaffa seg andre driftsbygningar», skriv Eva Røyrane heilt i starten av boken og så fortsetter hun: «Denne boka er ein honnør til låven, arbeidshesten blant husa på gardstunet. Stashusa på garden har mange vore opptekne av. Vakre våningshus og dekorerte stabbur er tekne vel vare på. Uthusa, derimot, har ofte fått segla sin eigen sjø.»

FØLG OSS PÅ FACEBOOK OG TWITTER

Tidens tann

Og så legger vi i vei på «den store låvereisa» med start i Balsfjord og innkomst på Ullern gard i Sør-Odal. Der heter bonden Cathrine Gjems Krogstad og på visittkortet har hun tittelen «låveutvikler.» Det er et fint yrke å ha.

Mellom Balsfjord og Ullern finner vi over 550 sider og 1.000 bilder. Alt er ikke bare vakkert og hyggelig, og vi ser det allerede i Balsfjord: Menneskeskapte byggverk som en låve er ikke noe som varer, nei, dette blir pjuskete saker sammenliknet med en bakgrunn av steile fjell i Lyngen.

Oddleiv Apneseth er en dyktig fotograf, det er ingen som slår denne karen når det gjelder å fange inn menneske i landskap. I hylla mi heime ligger Apneseths bok om Jølster på en fast og fin plass mellom Mikkjel Fønhus og Mark Twain. Lett å finne når vestavinden båser.

Men på låvereisen lever tekst og bilder i lag, de utfyller hverandre. Det er bra å vite at det norske jordbruket nådde toppen i 1939. Da var det mer enn 210.000 gårdsbruk her landet, og det var gøy og mye liv på landet. Etter krigen kom industrien og ordnet med flukten fra landsbygda.

Men det fantes forskjeller i Norge. I Finnmark er bygningsarven preget både av krigen og av det etniske mangfoldet. Folk kom utenfra, men levemåten var preget av mennesker som var vant med å leve i pakt med naturen. Det setter sitt preg.

I dag er det altså for mange og for store låver, og det er ingenting å si om kreativiteten blant dem som leter etter alternativ sysselsetting. Verdens nordligste hekkende flaggermuskoloni har fått et fantastisk tilbud om å overta gamlelåven på Løvhaug i Målselv, og fagfolk er satt på saken. Men hittil til ingen nytte.

I sjøsamebygda Skardalen stoppet jordbruket opp da traktoren kom. Bakkene var altfor bratte for et mekanisert jordbruk, og nå er det bare sauer i ett fjøs. Bare 20 mennesker er igjen i bygda og halvparten er over 70 år.

Men alt er ikke bare trist, og de som har satset på ærfugl på båsen, kan melde om vekst og framgang. Fra de 800 reirene på Lånan i Vega kommer 20-25 kilo ferdigrenset dun. Her kan det selges edderdunsdyner til 40.000 kroner per stykk.

Dunsanking er ingen ny virksomhet på Helgelandskysten, det er derimot trening på Høylandet. I fjøset står rautende kyr, på låvelemmen driver svetten av folk som trener. Hilde Kyllo som er med på prosjektet, synes det er stas å kalle seg sportsbonde.

Kreative redningsaksjoner

Før var jordbruk det samme som slit, nå må også bonden bruke tredemølle. Men i tilegg trengs det kreativitet, og Norges låver er beviset for at de små grå er i full sving hos svært mange norske jordbrukere. Låvene er fine og fagre, de er store, de imponerer, men de skriker etter det gode vestlendinger kaller vedlikehald og vøling.

Og låvene, eller løene som de egentlig heter, skriker hele tiden, og vi ser hvorfor de skriker. Men en hjertelig takk til Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth og til Skald Forlag som i forhold til folketallet må være verdens beste forlag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur