Kultur

Ibsens
 blikk på
 ekstremismen

Med Brand viser Ibsen
 oss hvor galt det kan gå når noen tror de eier
sannheten. – Her er en skummel parallell
 til Paris, mener Svein Tindberg.

I dag er det premiere på Henrik Ibsens skuespill Brand på Det Norske Teatret.

– De som mener å forstå hva Gud sier, de er farlige mennesker, sier Svein Tindberg. Han spiller presten som er så overbevist i sin gudstro, at han mister gangsynet og omsorgen for menneskene rundt seg.

– Det gjelder uansett hvilken religion de tilhører. For hvis du tar en setning fra Bibelen, Koranen eller Toraen, og sier at det betyr det eller det – da har du utelukket muligheten for at Gud er større enn din egen intelligens. Å påstå at man vet hva Gud 
mener, det er det samme som å påstå at man er Gud. Det er hovmod, og har ingenting med gudstro å gjøre, sier Tindberg – med henblikk både til Ibsens skuespill og til terroraksjonen mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris.

Tindberg forteller at terror-
angrepet har preget arbeidet fram mot premieren.

Brand handler om når idealene skygger for hjertet, og når målet blir så sterkt at man er villig til å ofre andre menneskers liv. Det er en skummel parallell. Denne forferdelige hendelsen er gjort i Allahs navn, Guds navn – så vi tenker på det som religiøs fanatisme, fordi gjerningsmennene påstår at det er gjort i Guds navn. Da minner jeg meg selv på at det ikke er lenge siden terroren slo oss, og det var også i Herrens navn, under kristenkorsets merke. Ingen av oss vil tenke at det har noe med vår religion å gjøre, mordere er mordere.

– Hvorfor er Gud så nyttig for dem som ønsker å bruke ham?

– Vi har en tendens til å tenke at dette bare gjelder religion. Men det gjelder også politiske bevegelser, og der idealismen skygger for den menneskelige siden. Kristendommen, islam og jødedommen bygger på svært vakre og rike bøker som er åpne og som inneholder muligheter for tolkninger. Om de ikke var det, hadde vi gjort oss ferdig med dem for tusen år siden. Men dermed inneholder tekstene også muligheten for å tråkke feil, sier Tindberg, og trekker linjen tilbake til Ibsen:

– Det er dette Brand handler om. Den fantastiske idealismen i et menneske som protesterer mot et samfunn som er i ferd med å gå feil vei, men som glemmer medmenneskene sine på veien.

Dødelig overbevisning

Terje Mærli har regissert en rekke Ibsen-oppsetninger. Han er enig i at regikollega Kjetil Bang-Hansens stykke nå er svært aktuelt, i lys av terrorangrepet i Paris.

– Ja, uten tvil. Jeg har tidligere ønsket å sette opp stykket på en måte som viser at tro kan føre til ekstremisme, slik vi ser nå. President Hollande sa at dette er et angrep på hele Frankrike, men det er et angrep på hele den vestlige tradisjonen for ytrings- og trykkefrihet. Dette er friheter også Brand kunne begrense hos dem han fikk innflytelse over.

– Ibsen sa selv at han i sine beste stunder var Brand. Er han en udelt negativ skikkelse?

– Det går an å ha ekstreme tanker, men å handle på bakgrunn av dem er noe helt annet. Jeg mener Ibsen tar avstand fra den religiøse forblindelsen som Brand representerer, som bare fører til død, ødeleggelse og stor sorg.

– Dersom stykket hadde blitt skrevet i dag, ville Brand fortsatt vært en prest?

– En stor forfatter kan skrive om en prest som har disse tankene, og som konsekvent følger hardheten i budene på en forblindet måte. Også de som utfører terror i Paris, handler nok på bakgrunn av en religiøs overbevisning om at de ærer Gud eller får ære av Gud ved å gjøre dette.

– Så det finnes likheter?

– På mange måter. Ekstremisme kan føres tilbake til en forblindet eksistensiell tro på at en gjør det eneste rette.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Annen tidsånd

Ibsen-forsker Vigdis Ystad forteller at Brand-skikkelsen ble idealisert i sin samtid. Når vi nå ser annerledes på ham, er det fordi vi nå har en annen forståelse av verdier som ømhet og mildhet enn de hadde på den tiden.

– For noen år siden hørte jeg en Ibsen-kjenner fra Bangladesh som holdt et foredrag om Brand som en farlig fundamentalist. Flere tolkninger peker nå i den retningen, for han snakker for eksempel om at man må hate før man kan elske. I det hele har Brand et ideal om renhet og helhet som han ikke bare stiller til seg selv, men også til alle andre. Hans krav er nærmest ubønnhørlig; han vil på sett og vis fjerne det ufullkomne fra jorden. Det synes jeg er en betenkelig dimensjon ved teksten. Nå ser mange gjerne kritisk på et slikt budskap, skjønt noen ekstremister kanskje kan ta det til seg.

Ystad forteller at mange synes slutten på Brand er problematisk: Han blir slukt av et snøras, og gjennom braket høres ordene «han er kjærlighetens gud».

– Mange har problemer med slutten. I en oppsetning tok Stein Winge like godt ut sluttreplikken. Det er typisk at man er livredd for alt som smaker av religiøsitet og metafysikk. Men om man tar dette bort, forsvinner bunnen i stykket. Dette er jo eksistensiell og religiøs metafysikk, fra slutten av romantikkens åndshistoriske periode, hvor Gud fortsatt eksisterer.

– Er det typisk at man tar det religiøse ut av Ibsen?

– Ja, det er ganske typisk.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur