Kultur

Dikt i sorg

Nils-Øivind Haagensen skriver både skjørt og tilgjengelig om morens tiltagende lungekreft og dødsfall.

I forordet til en samlepocket fra 2005 med noen av Nils-Øivind Haagensens tidlige diktsamlinger, skriver Bendik Wold: «Poesien begynner der livet slutter, der livet uteblir - ikke som fornektelse, ikke som avvisning, men som savn. Altså ikke poesien på den ene siden, som en motsetning; snarere poesi fordi det er liv, fordi det ikke er nok liv.»

Forlaget som Wold og Haagensen startet sammen tre år etter dette - Flamme Forlag - har etterlevd denne visjonen gjennom over to hundre utgivelser. Det gjør i høyeste grad også Haagensens seneste diktsamling på Oktober - særlig griper den inn i det som handler om savn, fravær av liv. Temaet er ikke nytt for ham: Hans forrige bok, romanen Liten, handlet om en søster som døde ett år gammel. Spredning handler om morens tiltagende lungekreft og dødsfall. Tiden før, tiden rundt, og tiden etter.

Egne univers

Jeg-personen i boka heter Nils-Øivind og er dikter, men i hvilken grad alt som beskrives er selvopplevd, behøver ikke bety noe for lesningen. Haagensens dikt er det man kan kalle hendige, de utgår fra konkrete fraser, enkle ord, klare hendelser. Samtidig som de påkaller de nærmeste omgivelsene, lar dem utgjøre egne univers, beveger de seg også innover, i ofte ganske innviklede og paranoide tankeprosesser. Metaforbruken er gjerne vill («kjøkkenet er en neve med blåbær»), men det er alltid noe lett over språkføringen, iblant går det nesten litt for lett å lese, øynene glir på ordene nedover arket, som på en gate vinterstid, man må begynne på nytt igjen for å få med seg kjøttet på beinet (som stort sett er der).

LES MER: Livet etter mammas død

Skjørhet

Moren og jeg-et i boka lever ulike liv, men står hverandre nær. Nærheten blusser opp i de små linjene, hverdagsligheter, i lys av skjørheten som stråler ut av sykdommen og den forestående døden. Kontrasten gjøres tydelig mellom tilværelsen i leilighet og på trikk i Oslo, og foreldrene i den mindre oppvekstbyen en flytur unna. En av bokas fineste sammenlikninger gjøres mellom morens sykdom og den urbane utviklingen av hjembyen, som jeg-et observerer under sine hjemmebesøk: «kreft/som en liten by/i sterk vekst/stadig flere som flytter til/som bygger hus/og tråkker opp gater/og tar livet av/landet rundt seg». I et annet dikt setter han sine egne aldrende foreldre inn i en «kjærester-i-leilighet»-setting som er typisk for mange av Haagensens dikt. Jeg-et i boka er ikke barn lenger, han har ikke barn selv, ikke engang egen leilighet. Å vokse til og bli stor, voksen, er også en celledeling og -spredning, som leder mot døden. Savnet av en nyutflyttet kjæreste trigges av fortvilelsen rundt morens sykdom - men skaper også en paradoksal, ny livsgnist.

Underfundig

Haagensen vet virkelig å behandle mørke, vrange temaer tilgjengelig og underfundig. Dessverre blir det monologiske iblant litt som et tannhjul av ord, bablende istedenfor suggererende. En del av diktenes mange innskytelser, tankesidesprang og punchlines blir noe bleke, liksom uspesifikke på feil måte. Et eksempel, avslutningen på diktet «(kjenner det)»: «kjenner hva da?/å, ingenting/alt». En del av de andre muntlighetene hans treffer derimot blink: «hvorfor/er du et annet sted/jeg vet hvorfor, men hvorfor er du det?», og: «hvis jeg beskrive det/det er egentlig ikke nødvendig/men hvis jeg må/så vil jeg akkurat nå/kalle det en slags metallisk nummenhet».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Alternative livsmåter

Et annet fabelaktig, tilbakevendende bilde under tiden på sykehuset med moren, er det av å være en hytte «i den største skogen/å stå der nesten ingen vet/å bli noe nesten ingen bruker», som motsetning til et sosialt krav om å fylle opp livet fra øverst til nederst, å være synlig overalt.

Haagensens dikt søker gjennomgående etter alternative måter å leve på, hinsides «riktig» og «feil». Det blir tydelig hvordan tankene rundt livet, nølingen med å leve - vi kan kalle det «diktningen» - er selve livet. Og det er dette opphøret av liv minner oss om, gang på gang, enten man er poeten Nils-Øivind eller ei.

Nils-Øivind Haagensen var i forrige uke gjest i Vårt Lands arrangementsserie Litterært skriftemål, der han samtalte med kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo om livet, sorgen og litteraturen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur