Olya og Misja er tenåringer fra Mariupol, ikke langt fra fronten i Øst-Ukraina. De husker så vidt hva som skjedde i 2014-15, men det siste året har de begynt å bearbeide minnene. Nå frykter de at Mariupol skal bli angrepet igjen, eller havne under separatistenes kontroll.
– Krigen ødela barndommen min, og jeg tåler fortsatt ikke fyrverkeri fordi det får meg til å gjenoppleve den natten, sier Misja til Vårt Land.
Før 2014 var det bare to timers kjøretur fra Mariupol til distriktshovedstaden Donetsk, som i dag er sentrum for en av de to russiskkontrollerte opprørsrepublikkene. For tiden blir Mariupol ofte trukket fram som et mulig russisk angrepsmål. Likevel er livet i gatene og kafeene tilsynelatende som normalt.
Selv utenlandske selskaper og organisasjoner er fortsatt aktive. Folk flest er foreløpig mest opptatt av dagligdagse problemer som oppvarming og prisen på bussbilletter, selv om frykten for en ny invasjon hele tiden er der, slik den har vært i mange år.
Folk her opplevde flere skremmende og dramatiske hendelser for åtte år siden. Først, ble byen okkupert av separatistene i litt over en måned.
Ni måneder senere, ble byen utsatt for et kraftig artilleriangrep fra separatistene og deres russiske bakmenn, der 31 mennesker ble drept. Russland nekter fortsatt for å ha stått bak.
Ble vekket av eksplosjonene
Olya og Misha husker så vidt hva som skjedde i 2014 og 2015. På kafeen der vi sitter, virker det langt til demarkasjonslinjen som går gjennom den østlige bydelen der Olya og familien bor. De ønsker ikke at vi skal bruke etternavnene deres, fordi familiene er splittet i synet på den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.
Bak den står separatistene, og tusenvis av russiske soldater. Begge frykter at Mariupol skal bli angrepet igjen, eller havne under separatistenes kontroll.
– 24. januar 2015 var jeg 6–7 år gammel, og lå og sov da jeg hørte eksplosjoner i nærheten av huset vårt, forteller Olya.
– Jeg stod ved speilet. Faren min bad meg ta klærne mine og mobiltelefonen. Vi måtte dra. Jeg satt i bilen og så flammer, blod og til og med døde mennesker fra vinduene.
Familien dro til Zaporizjzja lenger vest, der de bodde i to-tre år. Når hun prøver å huske disse årene, er det som en tåke i hodet hennes, sier hun.
[ Bjørn Bore: Prisen på å sikre Norge har gått kraftig opp ]
Trodde det var fyrverkeri
Det siste året har mange ungdommer blitt svært interessert i å finne ut hva som skjedde i 2014.
– Frem til for et år siden, var jeg ikke klar over at det hadde vært krig her, forteller Misja.
Han begynte å spørre venner om de visste hva som skjedde der, men det var vanskelig å få svar fordi det er såpass vondt for mange.
– Jeg har funnet artikler på nettet, men selv Wikipedia skriver forskjellige ting på ukrainsk og på russisk. Det er ganske forferdelig, sier han.
---
Mariupol
- Viktig regional by øst i Ukraina, i Pryazovia-regionen.
- Byen er landets tiende største, og ble grunnlagt i 1778.
- Mariupol har vært en sentral by i industrialiseringen av Ukraina.
- Byens innbyggere er delt mellom opprinnelige russiske og ukrainske. Det er også en stor gresk minoritet i byen.
- I 2014 var byen senter for prorussiske opprørere og militære operasjoner. Det var en rekke kamphandlinger her, og minst 31 omkom.
---
Misja husker to ting. Det ene er at faren dekket vinduene med tape for at de ikke skulle knuses. Det andre er at han var i sentrum av Mariupol en dag våren 2014, da foreldrene deltok i en prorussisk demonstrasjon som endte i sammenstøt med ukrainsk politi og militære.
– Jeg var trøtt, og hadde lagt meg til å sove da jeg hørte smell og åpnet øynene. «Gikk jeg glipp av fyrverkeriet?» spurte jeg foreldrene mine. Mamma svarte at det ikke var fyrverkeri, men skyting. Jeg husker at hun hadde på seg en hvit jakke, som var blitt brun av skitt fordi hun hadde måttet kaste seg ned på bakken.
Psykolog: – De har traumer som ikke blir borte
– Ungdommer her var ganske små da okkupasjonen og artilleriangrepet fant sted, og det er først nå de er klare til å bearbeide det, sier psykologen Evgenjia Stupnik til Vårt Land.
Hun mener det blir spesielt vanskelig av at Mariupol nå er truet av et nytt angrep.
Når det gjelder de voksne, forteller hun at det er lite panikkstemning, bortsett fra blant dem som nettopp har startet opp noe, eller er i ferd med å bygge et nytt liv og er redde for å miste alt. Men mange er traumatiserte.
– De har fortsatt mye redsel og mistro i seg, mot folk rundt og mot staten, selv om det var verre i 2014–16 da de ikke visste hvilken side naboene var på. Noen prøvde til og med å lytte gjennom veggene for å finne ut om de kunne snakke med naboene eller ikke. I tillegg bærer mange av de som støttet Russland i 2014, men senere har begynt å føle seg som ukrainere, på skam og skyldfølelse som de i liten grad snakker om av frykt for å bli klandret. Traumene påvirker også dagliglivet, sier hun.
Evgenija Stupnik har tidligere jobbet med prosjekter i landsbyer i buffersonen mellom byen og de okkuperte områdene. Det økonomiske grunnlaget er borte, og det er vanskelig å komme seg til inn til Mariupol. Hun mener mange familier har et høyt konfliktnivå på grunn av områdets dramatiske historie.
I tillegg bærer mange av de som støttet Russland i 2014, men senere har begynt å føle seg som ukrainere, på skam og skyldfølelse som de i liten grad snakker om av frykt for å bli klandret.
— Psykolog Evgenija Stupnik
– Der det er krig og konflikter, er det også mye vold — fysisk, verbalt og emosjonelt. Det blir lett krangling og konflikter. Så det trengs forsoning. Ikke bare mellom to sider, men først og fremst i kommunikasjonen mellom folk. Det er vanskelig å snakke sammen på en fredelig måte før du har fred i deg selv, men det får du ikke så lenge du bærer på traumer, sier hun.
De siste årene har de fått noe av frykten på avstand, men mange er fortsatt vare for lyder som betyr at de må søke tilflukt i kjelleren.
– Akkurat nå er frykten for å miste det de eier, større enn for å miste livet. Mange har begynt å bygge opp igjen husene sine og dyrke jorden, sier Evgenija.
Det mest urovekkende eksempelet på hva krigen har gjort, er barna hun møter som nesten ikke har drømmer om fremtiden.
– Når barna er redde, ber foreldrene dem bare om å ti stille og sier at alt kommer til å bli bra. Så når jeg spør barn som er like gamle som krigen, det vil si 7–8 år gamle, om hva de føler, er de ikke vant til å snakke om det, sier psykologen.
---
Konflikten i Ukraina
- Over 100.000 russiske soldater er utplassert ved den ukrainske grensa. De siste månedene har konflikten eskalert.
- USA mener Russland forbereder en invasjon av Ukraina, der opptil 50.000 sivile kan bli drept eller såret. Dette avviser Russland.
- Denne uken møttes Vladimir Putin og Emmanuel Macron til samtaler. Det kan ha roet situasjonen noe, mener eksperter. Macron reiste deretter videre til Kiev for samtaler med Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj.
- Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba mener disse samtalene og diplomatisk press fra Europa har vært vellykket for å forhindre en russisk invasjon i Ukraina.
---
Foreldrene støtter fortsatt separatistene
Det er et klart generasjonsskille i byen. Både Olya og Misha bekrefter at det er vanskelig å snakke om krigen og den pågående konflikten. Begge forteller at mødrene deres fortsatt er prorussiske. De understreker samtidig at de fleste ungdommer støtter Ukraina. Mishas mor er fortsatt er overbevist om at ukrainske styrker stod bak artilleriangrepet i 2015, og deretter flyttet rester av granater og skadede bygninger for at det skulle se ut som det kom fra den russiske siden.
– Det hender vi diskuterer politikk, da sier hun at hun håper russerne snart vil komme tilbake. På nyttårsaften så vi Putin tale, en time før midnatt fordi Moskva ligger en time foran Ukraina. Da den ukrainske presidenten begynte å tale, slo hun av TV, sier han.
[ Rapport fant russiske avtrykk. Nå refses norsk evne til sjekk av nettet ]
– Jeg skjønner meg ikke på henne eller andre som støtter separatistene, og vil at Mariupol skal bli en del av Russland. Putin har ikke gjort noe som helst bra for meg.
– Bestemoren min bor i det separatistokkuperte området, skyter Olya inn. – Hun elsker også Putin. Når jeg spør henne hvorfor, svarer hun at han har løftet Russland opp fra knærne. Jeg orker ikke å krangle med henne, jeg sitter bare og venter til samtalen er over.
– Jeg hater Putin, sier Olya som fortsatt har mareritt om det hun opplevde.
– Krigen ødela barndommen min, og jeg tåler fortsatt ikke fyrverkeri fordi det får meg til å gjenoppleve den natten. Jeg forstår ikke folk som mener at regimet i Russland er bra. Det er de som har gjort alt dette mot Ukraina, og det er deres skyld at vi har vært i krig i nesten åtte år.
[ Debatten om kjernekraft blusser opp igjen. Europa står i en atomkraft-spagat ]
