«Den store mester» vil bli allmektig

61-åringen Erdogan er en av de desidert mest suksessrike politikere i Europa de siste tiårene. Han har sittet i sentrale maktposisjoner i over 20 år, og har åpenbart ikke tenkt å gi seg på lenge ennå.

– Søndagens valg blir helt avgjørende for Tyrkia og Erdogan. Presidenten satser på en politisk brakseier som gjør ham i stand til å presse gjennom en presidentstyrt republikk, sier postdoktor Einar Wigen ved Universitetet i Oslo.

Store mester

I landets medier – som Erdogan og myndighetene langt på vei kontrollerer og sensurerer – hylles presidenten i overskriftene som Buyuk Usta; Den store mester. Det er en posisjon Erdogan har bygget møysommelig opp gjennom politisk kløkt og rå maktbruk.

Politiske konkurrenter er systematisk presset vekk eller ufarliggjort, slik at Erdogan nå er den desidert mest suverene tyrkiske leder siden landsfader Mustafa Kemal Aataturk gikk i graven i 1938. Den lange og imponerende merittlisten fortoner seg nokså enestående blant verdens demokratisk valgte statsledere.

– Mange sammenligner Erdogan med Russlands allmektige president Vladimir Putin. Hans uttalte mål er å endre presidentembetet fra det som på papiret nærmest er en symbolsk rolle, til å få nesten all utøvende makt. I så fall vil Tyrkia plutselig befinne seg i en veldig autoritær posisjon, der Erdogan trolig vil klamre seg fast til han dør eller blir fjernet med makt, sier Wigen.

Effektiv ordfører

I 1994 ble islamisten Recep Tayyip Erdogan valgt til ordfører i Istanbul. Han tok håndfaste og effektive grep i den forurensede og slitte storbyen: Forurensing og trafikkaos ble bedret gjennom storstilt bygging av veier, broer og tunneler. Søppelhauger ble fjernet fra gatene og sendt til moderne gjenvinningsanlegg. Vannproblemer ble løst ved å legge ned hundrevis av kilometer med nye rør. Åpenlys korrupsjon ble bekjempet og økonomien brakt i balanse.

– Erdogan kom til makten i Istanbul ved å spille hemningsløst på en potent blanding av religion og nasjonalisme. Som nasjonal leder har han siden utvidet maktbasen ved å framstille seg selv og partiet sitt som garantistene for et stabilt Tyrkia som samtidig kan være et maktsentrum i regionen, påpeker Einar Wigen.

LES OGSÅ: Jøder rømmer fra Tyrkia

Ble fengslet

I ungdommen kombinerte Erdogan økonomistudier med jobb som halvprofesjonell fotballspiller; han var såpass god at han ble forsøkt hentet til storklubben Fenerbache. Siden har han vært en politisk spiller av rang. Erdogan falt imidlertid i unåde hos myndighetene etter å ha lest opp et militant, religiøst dikt i desember 1997: «Moskeene er våre kaserner, kuplene er våre hjelmer, minaretene er våre bajonetter og de troende er våre soldater...».

Opplesingen sendte Erdogan i fengsel, han måtte gi fra seg borgermestervervet og ble utestengt fra det kommende parlamentsvalget. Det fundamentalistiske Velferdspartiet som Erdogan hadde sluttet seg til ble forbudt som grunnlovstridig, anklaget for å ville avvikle den sekulære staten som landsfaderen Ataturk etablerte. Erdogans løsning ble å danne et nytt islamistisk parti i 2001, det mer pragmatiske Partiet for Rettferdighet og Utvikling (AKP).

LES OGSÅ: Spiller på religion

Valgsuksess

Helt siden valgskredet ved første forsøk i 2002 har AKP vært en enestående suksess blant velgerne. AKP har vunnet sju påfølgende nasjonale, lokale og presidentvalg, i tillegg til to folkeavstemninger. Ved forrige valg til nasjonalforsamling i 2011 var partiet nær å få 50 prosent av stemmene, og i 2014 vant Erdogan presidentvalget enkelt i første runde.

Da hadde Tyrkias sterke mann vært statsminister siden 2003, og det var tydelig at han ikke ville sitte som en president med bare seremoniell makt. Som president er Erdogan formelt ute av AKP, men han har en finger med i det meste og holder unna enhver intern opposisjon. Hans håndplukkede etterfølger som statsminister, Ahmet Davutoglu, har riktignok vist økende vilje til å føre en selvstendig politikk, men noen reell utfordrer til «Den store mester» finnes ikke.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Utskifting

Erdogan sørget ved partistiftelsen for en avtale om at representantene bare kunne sitte tre perioder i parlamentet. Når de fleste av disse eldre nå må gå ut, står et nytt korps av unge politikere på valglisten til AKP.

– Disse uerfarne politikerne er mer eller mindre avhengige av Erdogans gunst i sin videre karriere. Som president står han formelt utenfor partiet, men i realiteten styrer han det meste gjennom sitt enorme nettverk, sier Tyrkia-ekspert Wigen.

At AKP vil få klart flest stemmer ved søndagens valg er hevet over tvil. Spørsmålet er om Erdogan får oppfylt ambisjonen om et valgskred som kan sikre to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen.

LES OGSÅ: Forfølger kritiske medier

Endre grunnloven. Det vil i så fall gi regjeringspartiet muligheten til å kjøre gjennom en ny grunnlov uten noen påfølgende folkeavstemning. En slik grunnlovsendring ventes å gi langt videre presidentfullmakter enn i dag – så vide at det vil erstatte dagens hybrid-parlamentariske og legge ytterligere press på et allerede sterkt mangelfullt demokrati.

Som statsminister i over 11 år endret Erdogan Tyrkia til det bedre på en rekke områder. Han moderniserte og fikk fart på en økonomi som var i elendig stand da partiet tok makten i 2002, han brakte Tyrkia til forhandlingsbordet om EU-medlemskap. Han gjorde Tyrkia til en relevant aktør i internasjonal politikk, og gjorde langt mer enn forgjengerne for å få slutt på den betente konflikten med landets 15 millioner kurdere. Og skremmebildet om at Tyrkia under AKP skulle utvikle seg til en islamistisk stat, er foreløp ikke blitt en realitet, selv om mange frykter at en allmektig Erdogan vil vise «sitt sanne jeg» på dette området.

LES OGSÅ: Kurdere kan velte flertall​

Tapt status

I 2015 er imidlertid Tyrkia og Erdogan ikke lenger Vestens forhåpningsfulle kjæledegger. Landet har de siste årene opplevd flere voldelige konflikter samt korrupsjonsanklager mot presidentfamilien, med en tiltakende undertrykking av medier, folkelige protester og liberal opposisjon. Landet ligger helt nede på 64. plass på korrupsjonsindeksen til Transparency International, bak land som Cuba og Saudi-Arabia.

Svekket er også NATO-landets nyvunne posisjon som utenrikspolitisk alliansebygger mellom Vesten og Midtøsten. Landet har mottatt 1,7 millioner syriske flyktninger og vil ha fjernet Syrias president Assad, men hjalp ikke kurderne mot den syriske despotens anslag. Myndighetene gjorde lenge lite for å stanse trafikken av villige islamister som brukte Tyrkia som transittland for å slutte seg til Den islamske staten (IS), og er ikke på talefot med verken Egypt, Libya eller Israel.

Tyrkia står ved en korsvei under søndagens valg. Blir Recep Tayyip Erdogan bare nok et tragisk eksempel på en politiker som begynte godt, men som ofret demokratiske prinsipper og endte som en autokratisk president med ottomanske sultaner som forbilde?

– Hittil har ingen populær og karismatisk tyrkisk leder gitt fra seg makten frivillig. Det vil neppe Erdogan gjøre heller, sier postdoktor Einar Wigen ved Universitetet i Oslo