Utenriks

Grensen er stengt, men drømmen om USA lever fortsatt

NOGALES: Mens debatten om ulovlig innvandring går for fullt i USAs valgkamp, flokker migranter fra Sentral-Amerika, Afrika, Asia og Midtøsten seg ved den meksikansk-amerikanske grensen med et – ofte forgjeves – håp om en fremtid i USA.

På en skranglete hvit metallbenk i en liten passasje mellom grensen til USA og en livlig meksikansk markedsgate med gatemusikanter, butikker med sølvgummisko og menn som bærer på kjempestore TV-er, sitter et par motløse unge meksikanske kvinner og tar seg en pause.

For noen dager siden klatret 24 år gamle Jacqueline og 23 år gamle Beatriz gjennom et hull i gjerdet til USA ute i den stekende ørkenen og begynte å gå, til de møtte grensepatruljen. Nå er de tilbake i Nogales på den meksikanske siden av grensen, henholdsvis 1000 og 2300 kilometer fra hjemmene sine i Culiacan og Morelos.

Jacqueline og Beatriz, grensereportasje, Arizona, Minna Skau

Alle hadde fortalt dem at de bare skulle finne en grensevakt og søke om asyl. Men de fikk et raskt nei. Nå sitter de altså på en benk i Mexico uten bagasje og uten lisser i skoene.

– Det er den mest desperate beslutningen jeg noensinne har tatt. Jeg ville aldri gjort det hvis jeg hadde visst at det ikke var noe å komme etter. Jeg ville bare ha en sjanse til et bedre liv, sier den ene.

Jacqueline og Beatriz er to av dem som ikke blir nevnt så mye i den amerikanske valgkampen, som ellers handler veldig mye om illegale immigranter.

Den republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, vender stadig tilbake til spørsmålet om de illegale.

Han snakker om en invasjon og om hvordan «de forpester blodet til landet vårt». Han kommer med udokumenterte påstander om mordere og terrorister i mengder og om migranter som spiser amerikanernes kjæledyr. Og han hevder at mange land tømmer fengslene og psykiatriske sykehus og sender de løslatte til USA.

Det man ikke hører så mye om, er de mange tusener som etter president Joe Bidens innstramminger i juni i år blir sendt tilbake over grensen. Og alle dem som i øyeblikket ikke engang slipper inn i landet. Eller som flykter fra reell fare eller følger drømmen om et liv i USA.

Minna Skau, Grensereportasje fra Arizona

Bidens innstramminger

De unge kvinnene på benken i Nogales har ingen bagasje og ingen lisser i skoene, for det er noe av det første grensepatruljen tar fra dem når de plukker folk opp i Arizonas ørken.

Belter og lisser tas, som i fengsler, for å forhindre at noen skal henge seg mens de er i myndighetenes varetekt. En ansatt fra det private sikkerhetsselskapet som kjører de deporterte tilbake til grensen i busser med malte vinduer, forklarer fraværet av bagasje med at migrantene jo ikke har gått gjennom tollen i USA, så koffertene kan jo inneholde lus og andre skadedyr.

På en benk overfor Jacqueline og Beatriz sitter en liten familie fra Coatzacoalcos i sørøstlige Mexico. Daniela, Ivan og lille Nazli på 21 måneder anser seg selv som flyktninger. Hjemme ble en av Mexicos beryktede narkokarteller ved med å true og presse Ivan til å selge narkotika.

Da de krysset grensen for noen dager siden i rundt 40 graders varme, var Nazli rød og varm. I stedet for å vente på grensepatruljen ringte de selv nødnummeret 911 og sa at de ville søke asyl. Nå sitter de også her uten bagasje og lisser.

Minna Skau, Grensereportasje fra Arizona

De tør ikke reise hjem. Men de vet heller ikke om de tør å prøve å krysse grensen igjen og denne gangen forsøke å gjemme seg for myndighetene. Det vil koste mye mer enn formuen deres på godt 6000 kroner å få en såkalt coyote til å guide dem gjennom ørkenen.

I den lille passasjen, hvor de deporterte går gjennom etter å ha blitt registrert hos de meksikanske myndighetene, har flere allerede sine coyotes på telefonen med tilbud om nok et guidet forsøk på å krysse grensen. Menneskesmuglerne, som styres av de meksikanske narkokartellene, får typisk først sin fulle betaling når migrantene når sin avtalte destinasjon.

Her er det også alltid et mylder av amerikanske hjelpearbeidere som daglig krysser grensen med traller fylt med bleier, gensere, barnesokker, malebøker, tepper og lisser.

På veggen i passasjen henger kart som viser hvor mange migranter som har dødd i Arizonas ørken på den andre siden av grensen. Det er også oppslag om president Joe Bidens forsøk på å sikre en mer rettferdig prosess for asylsøkere og raskere deportasjon av folk som prøver å snike seg inn i USA.

Mexicanere blir nå mer konsekvent kastet ut av USA hvis de har reist ulovlig inn. Folk fra resten av verden kan ha et sterkere asylkrav. Og selv om de ikke har det, kan det fortsatt være vanskelig for USA å kaste dem ut.

Minna Skau, Grensereportasje fra Arizona

Den lovlige veien inn

I Nogales’ travle markedsgate er det også en jevn strøm av velkledde folk fra hele verden – Venezuela, Kina, Pakistan, Irak – som kommer trillende med store kofferter mot grensemyndighetenes kontor. De har typisk ventet i flere måneder på en intervjuaftale, som er bestilt via grensemyndighetenes app CBP1.

Det er 1450 intervjuaftaler per dag. Men hvis man kommer gjennom det nåløyet, får man lov til å reise inn i USA og levere sin asylsøknad der. Da har man lovlig opphold og rett til å arbeide i de typisk flere år det tar å behandle en asylsak.

Lovendringene under Joe Biden er det siste forsøket på å finne en politisk løsning for å håndtere strømmen av migranter. Da Donald Trump var president fra 2017 til 2021, var fokuset på å bygge en mur hele veien langs den 3145 kilometer lange grensen fra San Diego i California mot øst gjennom Arizona, New Mexico og Texas.

En stor del av grensen utgjøres av elven Rio Grande. Før Trump kom til, var det allerede litt over 1000 kilometer mur og gjerde langs grensen. Og ifølge faktasiden Politifact ble det faktisk bare bygget 84 kilometer helt ny mur under Trump.

Den er enkelte steder ni meter høy og fotogen. Men ikke så umulig å klatre over som Trump har hevdet. Og mange går bare utenom et av de mange stedene hvor det uveisomme terrenget har gjort det vanskelig å fortsette muren. Som for eksempel i det fjellrike terrenget sørøst for landsbyen Arivaca.

En tidlig tirsdag morgen nylig krysset 35 migranter grensen her før daggry. Her satte rundt 20 mexicanere – deriblant omtrent halvparten barn – og 15 fra Kamerun, Ghana, Cuba og Bangladesh seg ned og ventet på grensepatruljens vanlige morgenbesøk.

Før den tid var frivillige fra organisasjonene Samaritans og No Mas Mortes (Ingen flere døde) på plass med mat og vann. Mange har vandret i dager, uker, måneder. Og Christy Stewart fra Samaritans hører grufulle historier om drap, voldtekt og bortføringer underveis.

– Jeg er her fordi det er mine brødre og søstre. Guds barn. Muren er helt latterlig. Det er totalt sløsing med penger som vi kunne investert i å bygge et bedre system som kan hjelpe disse menneskene, sier Christy Stewart.

Minna Skau, Grensereportasje fra Arizona

Tannbørsten i en dameveske

En av morgenenes nyankomne er Michael Lekeumo, som forlot sin kone og fire barn i Douala i Kamerun for to måneder siden. Han har kun klærne han står og går i, og en liten damehåndveske med tannbørsten sin og mobilladeren. Han ble overfalt og frastjålet reisesekken med klær og lommebok et sted i Colombia.

– Det er problemer med regjeringen i Kamerun. Regjeringen forfølger oss av politiske årsaker som vi ikke har kontroll over. En dag kom soldatene til min lille klesbutikk på markedet og begynte å slå oss. Vi vil bare leve i fred. Som andre mennesker. Jeg kunne ikke se noen annen løsning enn å flykte, sier Michael Lekeumo.

Han håper å kunne reise til delstaten Maryland, hvor han har en bekjent. Han er klar til å gjøre hva som helst og håper en dag å kunne få familien sin over. Da grensepatruljen kommer inn med noen åpne pickuper, stiller han og alle de andre seg pent i kø og venter på å bli kjørt bort. Mexicanerne kjører først og ender sannsynligvis raskt i Nogales. Resten får kanskje lov til å søke asyl.

Da grensepatruljen har kjørt, dukker 62 år gamle Jamie Bernal Delgado fra Sinaloa i Mexico, et par store gutter i pene jeans og to litt eldre menn i kamuflasjeklær opp på den meksikanske siden av grensen.

Delgado har en gang bodd i North Carolina i USA. Men det er 15 år siden han reiste. Nå er han blitt skilt, og de voksne barna klarer seg selv. Han beskriver det som regulær krig i hjemstaten Sinaloa, hvor et av Mexicos store narkokarteller holder til.

– Jeg vil gjerne jobbe med landbruk. Eller kanskje i en matbutikk. Jeg kan jobbe hvor som helst. Og hvis det er noe jeg ikke kan, så er jeg veldig rask til å lære, sier han.

Delgado vet godt at han som mexicaner ikke har rett til asyl. Derfor er han klar til å ta den farlige gåturen gjennom ørkenen. En eller flere av mennene bak ham er trolig coyotes som guider migranter et stykke inn i USA, hvor de blir plukket opp av medsammensvorne og kjørt til steder hvor de enklere kan forsvinne ut i det amerikanske samfunnet. Og så drar coyotes tilbake til Mexico med betalingen.

Christy Stewart og flere av de andre frivillige som tilbringer dagene i ørkenen, tviler på at det smugles særlig mye narkotika i migrantenes små ryggsekker. De mener at de store narkotransportene skjer med lastebil over de offisielle grenseovergangene, hvor narkotikaen er gjemt blant mat og andre varer.

Minna Skau, Grensereportasje fra Arizona

En livsfarlig reise gjennom ørkenen

Man trenger ikke tilbringe mange minutter i den tørre ørkenluften før man kjenner det prikke i munnen, halsen og overalt på kroppen. Luften er tørr, varm og støvete. Og all vegetasjon har torner og andre spisse eller skarpe deler som trenger inn under klærne og ned i skoene. Her er også slanger.

De siste 20 årene er det hvert år registrert mellom 200 og 500 dødsfall i grenseregionen. For en måned siden var tallet ifølge CBS News allerede 560 siden nyttår. Dødsårsaken er ofte ekstrem kulde eller varme.

Derfor finnes det også folk som 63 år gamle Scott Larsen, som for organisasjonen Humane Borders (humane grenser) kjører rundt i ørkenen og sørger for at det finnes vann i tønner nettopp på de stedene hvor flest migranter er funnet døde.

Scott Larsen mener ikke at migrantene er problemet.

– De er jo en del av vårt økonomiske økosystem. Vi er avhengige av mange av dem. Jeg kjenner en fyr som kommer fra Oaxaca i Mexico til Phoenix her i Arizona for å jobbe som håndverker hvert år. Det eneste som endrer seg, er at ruten blir farligere. Men jeg synes ikke noen skal dø her i ørkenen, sier Scott Larsen mens han sjekker vannstanden, måler vannkvaliteten og smaker på vannet i en av de blå tønnene.

Scott Larsen mener at problemet er USAs mottak og håndtering av migrantene. Han sier at det nå kommer flere familier og flere folk fra hele verden, hvor det tidligere mest var unge menn fra Mexico og Latin-Amerika. Men strømmen stopper aldri. Høyere og lengre murer vil bare tvinge migrantene ut på stadig farligere ruter.

På et valgmøte senere samme dag litt lenger nord, i storbyen Phoenix, snakker den republikanske visepresidentkandidaten, J. D. Vance, mindre om de illegale immigrantene enn det Trump pleier å gjøre. Og han har nedtonet retorikken. Men han har et klart hovedbudskap overfor et publikum med mange latinske velgere som selv er første- eller andregenerasjons innvandrere.

– Det handler om å gjøre alt det man skal gjøre når man kommer her som innvandrer. Og ikke bryte alle reglene som andre må følge. Det er ikke slik vi skal håndtere immigrasjon her i landet, sier Vance.

Dette budskapet finner gjenklang hos Betty Cardenas fra kvinneorganisasjonen Latinas for Trump. Hun er selv født i Mexico og bor i en annen grensestat, Texas. Hun er ikke sikker på om folk langt fra grensen alltid helt forstår hva det dreier seg om. For henne er muren mindre viktig.

– Vi aner ikke hvem det er som kommer inn. Det viktige er at vi kan registrere og saksbehandle folk i stedet for bare å slippe dem inn. Fint nok hvis noen vil ha en mur. De kan bare bygge den. Men vi må vite hvem det er som kommer. Det er viktig. Slik bør det være for alle land, sier Betty Cardenas.

Minna Skau

Minna Skau

Minna Skau er journalist som dekker amerikansk politikk og samfunnsliv for Kristelig Dagblad og Vårt Land. Hun er bosatt i Chicago, USA.

Mer fra: Utenriks