Utenriks

Ett år etter sønnene ble tatt som gisler er han i ferd med å glemme stemmene deres

ISRAEL: Sønnene til Itzhik Horn ble kidnappet fra Kibbutz Nir Oz ved Gaza 7. oktober. Ett år senere vet han fortsatt ikke om de er levende eller døde.

For Itzhik Horn var det ren rutine da flyalarmen begynte å ule 7. oktober i fjor. Som vanlig hadde han 30 sekunder på å komme seg til bomberommet hjemme i Ashkelon, omtrent ti kilometer nord for Gaza.

Fra trygghet sendte han melding til sin eldste sønn, Yair, som bodde i Kibbutz Nir Oz, rett ved grensen til Gaza.

«Er det sirener hos deg? I så fall må du gå til bomberommet», lød meldingen.

Han fikk svar:

«Du begynner tydeligvis å bli gammel, siden du ikke husker at rakettene alltid flyr over Kibbutzen. Det er du som må komme deg i trygghet», skrev sønnen, på den spøkefulle måten som kjennetegner alle i familien, ifølge Itzhik.

– Dette er det siste jeg noensinne hørte fra ham, legger faren til.

Bærer med seg sønnene

Vårt Land møter Horn i sentrum av Tel Aviv, ved kontorene til støttegruppen for familiene til gislene på Gaza.

Han bærer en T-skjorte med bilde av begge sønnene. På brystet har han skrevet «356» på en gul teip. 356 dager siden den siste meldingen fra sønnen, og snart ett år siden Hamas-angrepet 7. oktober, som endte med over 1.200 drepte. 251 mennesker ble tatt som gissel.

Siden da har 117 gisler returnert i live; 105 gjennom fangeutveksling, fire sluppet fri av Hamas, og åtte som ble reddet av israelske styrker. 37 har kommet tilbake som lik.

Per nå er 101 gisler fortsatt inne i Gaza, med uviss skjebne. To av disse er Itzhiks sønner; Yair og Eitan.

– Jeg tror ikke på det. Jeg forstår det ikke, sier Itzhik, om at det snart har gått et helt år siden alt startet.

SAMLET: Eitan (til venstre), pappa Itzhik og Yair Horn samlet i bedre tider.

Redd for å glemme stemmene deres

– Ingen bok, ingen film, ingenting du kan lære i livet kan forberede deg på denne situasjonen.

Horn beskriver det som en emosjonell tornado, med alle følelser samtidig.

– Håp, frustrasjon, sinne, alt sammen på en gang. Jeg sover ikke på natten. Hvis jeg sitter foran maten min, tenker jeg; kan jeg spise når barna mine ikke spiser?

Etter nok en pause sier han:

– Jeg begynner å føle at jeg glemmer hvordan stemmene deres høres ut.

– Men ansiktene glemmer jeg aldri, sier han, og ser ned på T-skjorten.

Oppdratt sionist

Han rister svakt på hodet, med tusenmeterblikk i gulvet. Historien vil han starte flere tiår før Hamas-angrepet, på andre siden av jorda.

– Jeg er født i Argentina, og vokste opp i et sionistisk hjem. Der lærte jeg; stedet for jøder, det er i Israel.

Han bodde en periode i Israel på 70-tallet, men ble far til tre sønner da han flyttet tilbake til Argentina. Først på 2000-tallet var han tilbake, og én etter én kom resten av familien hans til Israel.

– Alle sønnene mine kom til Israel av fri vilje i voksen alder. De ble også oppdratt som sionister, sier han.

Siden da har Itzhik bodd flere steder i området rundt Gaza; en kibbutz, i Sderot, og til slutt i Ashkelon.

– I Sderot har du 15 sekunder på å nå bomberommet – i Ashkelon er det 30 sekunder.

Han beskriver en hverdag hvor lyden av flyalarmer over årene ble normalisert.

– Uheldigvis blir vi vant med dette.

– Hvorfor ønsker du å bo et sted hvor det kan være så farlig?

– Disse områdene rundt Gaza – de er våre. De vil at vi skal dra, og det vil ikke vi. Så enkelt er det.

SAMMEN: Itzhik Horn bærer navnene til sine to kidnappede sønner med seg uansett hvor han går.

Puslet sammen bildet

Derfor var han helt rolig da flyalarmene startet tidlig om morgenen 7. oktober. Det tok tid før han, og resten av Israel, forsto alvoret i situasjonen.

Han fulgte med på TV-sendinger utover morgenen, hvor det sakte tegnet seg et bilde av at dette ikke var et vanlig rakettangrep. Folk i kibbutzene rundt Gaza begynte nemlig å ringe inn til TV-kanalene for å be om hjelp.

– Pressen spilte en viktig rolle i starten. Sivile ringe til journalister, som begynte å koble sammen hva som egentlig foregikk.

Men det tok lang tid før de snakket om Nir Oz – der sønnen bodde. Etter ti på morgenen forsøkte han å ringe sønnen, men telefonen var av.

– Men jeg var ikke spesielt bekymret.

Rundt klokken 12 kom det meldinger om at Hamas-krigere var ved Kibbutz Ne’eim. Da antok Itzhik at de også var ved Nir Oz, som er rett i nærheten.

Han satt i uvitenhet i bomberommet til kvelden, da militæret erklærte at de hadde tatt tilbake Nir Oz, og at de gjenværende innbyggerne var trygge. Itzhik forsøkte å nå sønnen igjen, uten hell.

– Jeg er en tålmodig mann, så jeg sa til meg selv; «i morgen prater jeg med ham».

Itzhik Horn, reportasje, Israel, gisler, 7 oktober, Morten Risberg

Hvem er dem?

På lørdag, midt i kaoset, var ikke kidnapping et tema, ifølge Itzhik.

– Det var ingen sa ordet «kidnapping» engang.

Dagen etter begynte det å komme videoer av Hamas-krigere med gisler, forteller han.

– Jeg fulgte med på nyhetene, og jeg følte smerte for familiene som var involvert. Jeg tenkte ikke tanken engang på at Yair var en av dem.

Søndag formiddag fikk han endelig snakket med noen som var i Nir Oz.

«Vi finner dem ikke», hadde han sagt.

«Dem? Hvem er dem?» spurte Itzhik,

Han hadde ingen anelse om at hans yngste sønn, Eitan, var på besøk hos broren da angrepet startet.

Personen fortalte at døren til bomberommet var åpen. Huset var endevendt, men det var ingen tegn til vold.

«Hva mener du med tegn til vold?», spurte Itzhik,

«Det er ikke blod på gulvet».

En fjerdedel av innbyggerne i Nir Oz ble enten drept eller kidnappet den skjebnesvangre datoen. Videoer fra angrepene begynte å sirkulere overalt, men ingen av de viste livstegn fra sønnene. Itzhik slet med å prosessere det som hadde skjedd.

– Først brukte jeg to dager på å forstå – deretter brukte jeg to dager på å gråte. Jeg gråt og gråt uten stans.

Itzhik ble bedt av myndighetene om å gi DNA via blodprøve.

– Noen av kroppene var så ødelagt og oppbrent at de ikke kunne identifiseres uten DNA.

Men det var ingen match med likene som ble funnet etter angrepet. Etter en måned fikk han beskjed av forsvaret om at sønnene hadde status som forsvunnet – men ikke kidnappet.

– Det er den verste situasjonen du kan være i – at du ikke vet om de er levende eller døde. Det er nesten det samme som om de skulle vært drept.

Enda tre uker senere, fikk han en ny beskjed fra de israelske styrkene; sønnene var kidnappet, men det var uvisst om de levde. Itzhik følte et lite lyspunkt. At de var gisler betydde at de hadde strategisk verdi for utveksling.

Itzhik Horn, reportasje, Israel, gisler, 7 oktober, Morten Risberg

Livstegn

Og i november skjedde den første utvekslingen av fanger mellom Hamas og Israel. 12 av gislene som ble løslatt var fra Nir Oz.

De kunne fortelle at de hadde sett Yair og Eitan i tunnelene. Og de var i live.

– November for snart et år siden. Det er det siste jeg vet.

Punktumet i setningen faller tungt, og han blir sittende taus med sunkne skuldre.

Håp, tro, og humor

– Klarer du å opprettholde håpet om å få de tilbake i live?

– Om jeg ikke trodde at de var levende, ville jeg vært død nå.

Itzhik er ikke religiøs sier han, men;

– Håp og tro er der uansett.

Han kritiserer myndighetenes håndtering av gisselsituasjonen – at de enda ikke har klart å undertegne en fredsavtale.

– Hvis myndighetene gjorde alt de kunne, ville ikke dette intervjuet funnet sted. Hver gang de var nær en avtale, drepte de en Hamas-leder. Eller fant en grunn til å ikke undertegne.

Med den skjebnesvangre datoen – 7. oktober – på vei, bedyrer Itzhik at håp er det eneste som holder ham gående. Han vil også fortelle litt om hvordan sønnene er som personer. Det første han nevner er humor – svart humor, og selvironi.

Han er sikker på at det er slik de holder hverandre i live inne på Gaza. Og det er også slik han vil møte de når han en dag ser de igjen.

– Da vil jeg rope til de; dere har overdrevet slankekuren!

Mer fra: Utenriks