Sukk

Nå er jeg selv omtrent så ukul som jeg syntes hun var når jeg var omtrent på mine barns alder. Og det er jo ikke direkte morsomt å være så håpløs at lange, dype sukk av typen «Åååhhh, mamma!» er det eneste som blir en til del, men sannelig er det en hjelp å huske at en gang sukket jeg slik selv, og det gikk jo over etter hvert. Ikke for det, fortsatt sukker jeg faktisk, men ikke lenger over mamma. Derimot sukker jeg høyt og oppgitt over den Gud vi blir presentert for i Jobs bok. En Gud som lar Satan plage nesten livet av Job. Tar fra ham barna hans (altså ta livet av barna hans) alt han eier blir borte, og til slutt tar han helsa fra ham også. Og dette for et veddemåls skyld. Og i altså nært samarbeid med den Onde selv.

Vet ikke Gud at man blir svart av å slåss med feieren? Er ikke denne Gud like skyldig som den Onde i Jobs plager? Og er det rart at Job spør seg hvordan dette kan skje ham, hvordan Gud kan tillate det?

Så svarer Gud i våre vers. Og møter Jobs sukk (og kanskje også mine). For å kunne forstå Gud, må Job ha vært i hans situasjon, visst det han vet, gjort det han har gjort, sier Gud. Og det er jo ikke mulig for noe menneske.