Sløvhet som bedrar
Hvordan kan en person som er så sløv, være verdens skarpeste i en hundredelsidrett som alpint? Kjetil André Aamodt vant i går sin mesterskapsmedalje nummer femten. Etterpå virket det som om han holdt på å sovne.
Det pleier å være en viss sammenheng mellom en idrettsutøvers temperament og den øvelsen han driver med.
Alpinkongen før Aamodt, Alberto Tomba, var energisk og eksplosiv på alle måter. Ble journalistenes spørsmål for ubehagelige, kastet han gjerne pokalene etter dem.
Aamodt kaster ingen ting. I intervjusammenheng framstår han stort sett som om noen hadde blandet sovemedisin i maten hans.
Jeg er jo sløv som type. Jeg innrømmer det. Men det er også en viljessak. Det koster krefter å være omgjengelig. Jeg gidder ikke skjerpe meg alltid. Folk får ta meg som jeg er, uttalte Aamodt til Vi Menn midt på 90-tallet.
Aldri bråk
Mye har forandret seg siden da. Men ikke Aamodt. Og ikke resultatlistene i alpint.
Før årets VM sto både Kjetil André og kompisen Lasse Kjus bokført med 13 mesterskapsmedaljer hver. Det var ingen over og bare en ved siden.
Amodt og Kjus har ikke bare suksessen felles. De har også mye av den samme væremåten. Deres tilbakelente og flegmatiske stil gjør at du aldri har lest om noen episoder der de har vært innblandet i bråk. Da holder jeg Torgrim Eggens Kjus- intervju utenfor.
Men kanskje er det nettopp den sløve mentaliteten som gjør disse to til verdens beste alpinister?
Kjetil sier det er en viljessak. Han gidder ikke sløse med oppmerksomheten. Det holder for ham å være en vinner i bakken. Han trenger ikke være det i intervjuene.
For Kjetil Andre Aamodt utleverer sjelden følelsene sine. Det regner ikke med metaforer når han skal beskrive hva idretten betyr for ham.
