Lokalvalet i september og snittet av nye meiningsmålingar fortel oss at mange veljarar er på vandring. Mens tilliten til dei to største styringspartia er historisk svak, bles det medvind for dei partia som opponerer klarast mot dagens politiske seglingskurs. Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre slit i motbakke og har ein tøff jobb å gjere for å kunne nå målet om trygt styringsfleirtal om to år.
Sentrumsblokka
Når tilliten til dei store styringspartia sviktar, flyktar folk ofte til parti på ytterfløyane. I Norge søkjer stadig fleire i staden hamn hos parti som i alle fall på papiret definerer seg som blokkuavhengige sentrumsparti. Ifølge snittet av dei siste målingane er det no berre marginale skilnader i oppslutning mellom venstrepartia AP+SV, høgrepartia H+FrP og det vi forenkla kan omtale som ei «sentrumsblokk» med KrF, MDG, Sp og V.
LES OGSÅ: KrF velger rødt. Men Geirmund Lykke støtes bort av SV etter retningsvalget
Må løfte blikket
Klimautfordringar, nasjonale perspektivmeldingar og uro rundt internasjonal handel, flyktningkrise også bortetter tilseier behov for fast styring kombinert med vilje til taktskifte i politiske verdiar og prioriteringar. Vi treng meir offensiv klimainnsats, kontinuerleg omstilling og strammare offentlege budsjett. Det fordrar klok og berekraftig politisk leiarskap med handlekraft og mot til å løfte blikket over snevre partiinteresser og evne til å lytte og kommunisere for å dempe aukande mistillit og polarisering langs konfliktdimensjonar som sentrum/periferi, offentleg/privat og individ/ felleskap.
Er dagens politiske samarbeidskonstruksjonar robuste nok til å møte slike utfordringar? Endringane i det politiske landskapet gir grunn for tvil. Dagbladet etterlyser på leiarplass 9. september initiativ for å balansere og minske ytterkantane si makt og skape rom for å gjenreise sentrum si nøkkelrolle i norsk politikk: «Det er her gode kompromisser rundt konfliktaksene verdiskaping, miljø og sentrum/periferi har størst mulighet for å meisles ut.»
Forvitring av sentrumskrafta
Men er ikkje eigentleg omgrepet «sentrum» utdatert? Det er grunn til å spørje om ikkje partia i «det historiske sentrum» (KrF, Sp og V) gjennom å binde seg fast til blokkene over tid sjølv aktivt har medverka til forvitring av sentrumskrafta. Finst det i dag sterkt nok ideologisk og politisk «lim» som kan halde saman liberale og konservative og blå, røde og grøne fraksjonar både i og mellom partia?
Framtidsbilde
Eit politisk landskap med varig svekka oppslutning om Ap og H og større oppslutning om parti i sentrum vil utfordre samarbeidsklima, -evne og -vilje i alle parti. I sentrum blir det blant anna ekstra vanskeleg å finne tilbake til tettare samarbeid i ei tid når to av partia opplever sterk medvind og har ei samla oppslutning på rundt 25 prosent, mens dei to andre kjempar desperat for å karre seg over sperregrensa.
Samtidig representerer varig vekst om partia i sentrum ein historisk sjanse til ny dynamikk i norsk politikk, slik vi såg det i 1997. Det vil tappe ytterpartia for politisk makt og flytte politikkens tyngdepunkt fleire hakk inn mot midten i det politiske land skapet.
Noverande samarbeidskonstruksjonar står fast minst fram til 2021. Berre ei eventuell politisk krise kan rokke ved det. Men på kammerset har nok alle parti eit blikk lengre fram og diskuterer ulike framtidsbilde. Korleis kan dei sikre mest mogleg fast og berekraftig politisk styring dersom dagens trendar i det politiske landskapet bit seg fast?
«Gamle sentrum» dødt?
Viss veljarane held fram med å søkje hamn hos parti i sentrum, sit partia sjølv med hovudansvaret for å forvalte den auka tilliten. Paradoksalt nok kan svaret resultere i at det «gamle sentrum» i praksis blir erklært som utdatert og dødt. Men det kan også opne nytt rom for eit fornya breitt politisk sentrum i ei meir sentral nøkkelrolle enn på lenge.
Svein Helgesen
Tidligare statssekretær for KrF
