'Morna, Jens!» kauket Siv Jensen for seks år siden, og kom siden til at hun angret («jeg burde vært rausere»). Og i år var det MDG-politiker Lan Marie Bergs tur til å sprette champagnen for høyt. «Jeg elsker bomringen!» utbrøt hun, foran en ekstatisk forsamling av likesinnede, og kanskje angrer hun allerede. For siden har det ikke vært fred å få.

Plunder og heft

Blant dem som reagerte på kjærlighetserklæringen var lege og Vårt Land-spaltist Mohammad Usman Rana («lett å elske bomringen når man nesten bor i Oslo sentrum, men ikke når man er alenemor på Mortensrud»); Kristin Clemet («skal man få med skeptikerne, er det riktigere å se på bomringen som et nødvendig onde»); og førsteamanuensis ved NTNU, Arve Hjelseth («folk som synes bompenger skaper plunder, heft og en mer skranten bankkonto (…) opplever at deres virkelighetsforståelse blir latterliggjort»).

Også leder i Manifest analyse, Magnus Marsdal, la ansiktet i alvorlige folder: «For kjernetroppene på valgvake er det kanskje stor stas når MDGs byråd roper ut hvor mye hun ‘elsker bomringen’. For alle som ønsker et handlekraftig, rødgrønt flertall i klima- og industripolitikken, er den polariserende retorikken et problem.»

Kritikken har altså gått langs to spor. Ifølge Rana og Hjelseth røper kjærlighetserklæringen at Berg ikke har innsikt i betingelsene «vanlige folk» lever under, og at hun like gjerne kunne anbefalt dem å spise kake. Mens Clemets og Marsdals hovedinnvending er at uttalelsen er lite taktisk: «En gavepakke til miljøvernets erkefiende - Frp», skriver Marsdal.

Oss tonedøve imellom

Oppsummert: Rana og Hjelseth er opptatt av hva uttalelsen avslører; Marsdal og Clemet er opptatt av hva den gjør. Felles er anklagen om at den på en eller annen måte er «umusikalsk». Hvilket jeg godt kan være med på. På den annen side er det også mulig å forestille seg en del andre ting som ikke klinger så rent. For eksempel lyden av leger og godt gasjerte universitets- og tenketankansatte som foregir å snakke på vegne av «alenemoren på Mortensrud».

Om jeg skal gjette, har denne forestilte alenemoren langt mer prekære problemer å ta stilling til enn hva slags taktiske avveininger Lan Marie Berg bør foreta seg i seierens time.

Kan hende har hun også vært mer åndsnærværende enn nevnte samfunnsdebattanter og fått med seg at dette ikke var første gang, men at MDG har delt ut brosjyrer med beskjed om at de «elsker bomringen!» gjennom hele valgkampen. Og når sant skal sies, finnes det verre skjebner enn å få «sin virkelighetsforståelse latterliggjort». Den som latterliggjøres blir i det minste sett. Alenemoren på Mortensrud blir ikke det engang.

Vi, de fremmede

I 2017 inviterte den tyske avisen Die Zeit til en slags nasjonal snakkedugnad – «Deutschland spricht». I mai gjorde Morgenbladet, Dagens Næringsliv, NRK og Fagbladet et litt halvhjertet forsøk på å gjenta oppskriften her hjemme – «Hele Norge snakker». Det er et forsøk som må gjentas, men med større iver. Jeg tror jeg nemlig dette er årets takeaway fra valget: Vi må begynne å henge sammen, i ordets alle betydninger.

For årets valg var ikke «miljøvalg», til det var ikke miljøeffekten stor nok. Heller ikke var det et «protestvalg», til det var avmaktsfølelsen for stor. Årets valg var et kokongvalg, der de ulike grupperingene simpelthen ikke forstår hverandre, og ikke gjør noen særlige forsøk på å få det til heller. I stedet er det som om vi har søkt tilflukt i hver våre kokonger, med hver våre fortellinger og hver våre virkelighetsforståelser.

Valgkvelden i Bergen var symptomatisk: 16,7 prosent til Folkeaksjonen Nei Til Mer Bompenger!? Gjengs reaksjon i min egen facebook-feed var ikke så mye at dette var forstemmende og ergerlig – som at det var ubegripelig. Selv om gallupene lenge hadde varslet hva som var i vente, hadde det ikke sunket inn: Bompengepartiet ville bli Bergens tredje største parti. Det ufattelige hadde skjedd, men lot seg fremdeles ikke fatte. 16,7!? Uforståelig.

Likens da resultatet fra Kristiansand tikket inn. 13,5 prosent til Demokratene!? «Ordførerkandidat Vidar Kleppe»!? Akk, jeg er vist kommet paa en feil klode!

Elsk din neste

I fjor ga Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ut boken «How Democracies Die». Det liberale demokratiet forgår ikke i et smell, men i et klynk, konkluderer de. Demokratiet forsvinner ikke i et spektakulært kupp, men til lyden av døsige gressklippere, naboer som slutter å snakke sammen og stortingskolleger som slutter å dele taxi. Er vi der? Nei, vi er ikke der, og årets valgdeltagelse (63,5 prosent), den høyeste på 28 år, er oppløftende nok.

Ikke desto mindre er det grunn til å rope varsku, og minne om regelen om at en urimelig person er en person hvis fortelling du ikke har hørt ennå. I teorien høres det kanskje rart ut, men i praksis har vi alle erfart det: Så fort du setter deg ned og snakker med noen, det være seg en alenemor fra Mortensrud, en Trump-apologet, en bompengemotstander eller sågar en bompenge-elsker, så viser det seg gjerne at de ikke er så halvgærne likevel.

Nettopp derfor er dette et sentralt prinsipp i den vestlige rettstradisjonen - «audi alteram partem». Eller på norsk: «Hør på den andre siden». Ikke minst når saken virker klar og opplagt. Fordi det alltid er noe å lære av å lytte til den andre siden. Og fordi den andres virkelighetsforståelse alltid gjør krav på respekt. Eller som det heter i kristen språkdrakt: Elsk din neste!