Politikk

– Bedrevitenhet fulgte 1968

For 68-erne dreide alt seg om å rive ned kroppslige skanser. I dag handler alt om å beskytte grensene. Går vi fra den ene grøften til den andre?

For femti år siden runget et krav om politisk, kulturell og seksuell frigjøring over Europa. Men hvor ble det av dette tankegodset?

– Vi har fått en annen dagsorden i dag, som jeg synes også har problematiske sider: Man dyrker sin egen gruppe, enten det er ens seksuelle identitet, kulturelle identitet, eller nasjonale identitet. Man kan si at vi positivt har oppdaget grensens betydning. Men samtidig: Vi må kunne si ja til nasjon, men nei til nasjonalisme. Eller ja til diversitet, men nei til at det mest interessante ved meg skulle være mine seksuelle preferanser.

Det sier den danske teologen Niels Henrik Gregersen. Han er professor i samtidsteologi ved Københavns Universitet, og innledet nylig på en stor konferanse i København om arven etter 1968.

LES OGSÅ: Frelseshåp som forandrer hverdagen

Tideverv

Året står som et tideverv i europeisk historie, men må knyttes til langvarige prosesser, sier Gregersen. Allerede tidlig på 1960-tallet hadde musikken varslet et oppgjør med en normativ, disiplinert kultur. På 1970-tallet tar dette form, og siver inn i institusjonene.

– 1970-tallet opplevde jeg som en tyrannisk tid, en konformistisk tid. Man ga seg ut for å forsøke å gjøre opprør, men det var en form for bedrevitenhet som rådet, som skapte et trykk mot alle som mente noe annet, sier Gregersen.

Han mener det er først på 1980-tallet at man kan snakke om at kulturen blir løsere i snippen. Bokstavelig talt. I motebildet blir det nå lov med alt fra skulderputer og shorts, til trøyer og dress.

Utopi

Det som skjer, setter også merke på kirken. Ulike former for politisk teologi gjør seg gjeldende, mener Gregersen. En retning er frigjøringsteologien. Den spilte stor rolle i Latin-Amerika, hvor man brukte teologien som våpen i møte med undertrykkende regimer. I Europa preges den derimot av revolusjonsromantikk, hevder dansken. Han kaller 68-generasjonen for politisk uerfaren, og mener de manglet erfaringene til tidligere generasjoner, de som hadde opplevd to verdenskriger.

– Fordi man ikke visste hva borgerkrig var, så man det som noe rosenrødt. Det var en politisk teologi som var utopisk i ordets rette forstand. Man diktet seg en virkelighet som ikke fantes, mener Gregersen.

På 70-tallet kommer samtidig en annen og mer tilbakeholden form for politisk teologi: Skapelsesteologi. Denne har en bredere økologisk agenda, og tror ikke på noen revolusjon «over natten». Den skiller seg også fra en tredje form, påpeker Gregersen. Nemlig en sekulariseringsteologi som i likhet med deler av frigjøringsteologien tok utgangspunkt i en marxistisk samfunnsanalyse, altså en materialistisk forståelse av hvilke krefter som driver verden fremover.

Teologen Jens Glebe-Møller sa det slik: «Modernitetens øyne kan ikke se Gud, og vi har ikke andre øyne å se med enn modernitetens».

Familien?

Men det er kanskje den seksuelle frigjøringen som har fått størst ettervirkning, skal vi tro Gregersen

– Etter Balkankrigene og Syria kan ingen være revolusjonsromantiker og ha fornuften i behold. Men vi er fortsatt for likestilling, for homofiles rettigheter, og for å kjempe mot rasisme, sier han, og påpeker at de politiske følgene som dette har fått, også har skapt nye problemstillinger:

– Særlig kvinnefrigjøringen har hatt mye å si, men det som har skjedd på dette feltet, betyr at det samtidig er blitt stilt spørsmål ved familien. Og det som kjennetegner teologien her, er at nesten ingen har forsvart familien. Med dette mener jeg ikke at alle familier må inn i samme norm. Men jeg etterlyser en refleksjon rundt en «hjemmets teologi», sier han.

LES OGSÅ: – Etter 1968 ble det vanskelige å gi sitt løfte

Barnesex.

Han påpeker at samfunnet på mange måter konkluderer motsatt av hva man gjorde i 1968 når det gjelder kropp og seksualitet. Her trekker han frem synet på pedofili. Gregersen viser til at det for femti år siden fantes grupper som åpent jobbet for barns «seksuelle frigjøring». De hadde overlapp med fraksjoner i datidens homobevegelse, argumenterte med at barn måtte lære seksualitet i trygge rammer, og at sex med voksne var noe de hadde lyst til selv.

– Her i Danmark tok den ledende psykolog på Rigshospitalet derfor til orde for at den seksuelle lavalderen måtte ned. Mens i Frankrike sa filosofer som Foucault og Sartre at dette hørte til selve seksualitetens natur, med henvisning til Freuds tale om ødipus- og elektrakomplekset. Der er vi et annet sted i dag. Det tror jeg også handler om at mens det den gang dreide seg om å rive ned alle kroppens skanser, handler det for oss i dag snarere om å beskytte kroppens skanser. Metoo-bevegelsen er et eksempel på dette.

Gregersen mener den danske teologen K. E. Løgstrup var forut for sin tid da han skapte begrepet «urørlighetssone». Dette var oppgjør med tankegangen om at mennesket var et grenseløst vesen. Løgstrup snakket også om «formløshetens tyranni». Det var hans kritikk av at mennesket skulle kunne gjøre alt med hverandre.

For mange grenser?

– I vår tid: Hva preger den politiske teologien?

– På 1970-tallet forutsetter man at ethvert menneske er det samme menneske, og ønsker samme form for frigjøring. Det vi ser i vår tid, er at frigjøringsspørsmålet forstås fra et mer identitetspolitisk perspektiv: Jeg er transe hvis jeg er trans, jeg er danske hvis jeg er dansk. Dette er en form for dyrking av forskjeller, som er blitt resultatet av den kulturelle dagsorden. Derfor er også den politiske teologien sortert inn i kvinneteologi, transeteologi, queerteologi osv.

– Er det solidaritetsperspektivet som glemmes?

Ja, det er vanskelig å være globalt solidarisk i dag, selv om det fortsatt er bruk for det.

LES OGSÅ: – I dag er flere enn før usikre på hvem de skal stole på, sier filosof Lars Fr. Svendsen.

Politisk klima

– I skandinavisk partipolitikk: Hvilket forhold mellom politikk og teologi forfektes i dag?

– Den klassiske tolkningen av Luthers toregimentslære går ut på at tro er et personlig anliggende, og at kirkens eneste oppgave derfor blir å preke evangeliet. I tillegg har mange lagt vekt på at man kan få inspirasjon til det politiske arbeidet på grunnlag av kristen tro. Dette gjør man også for eksempel gjennom skapelsesteologien, som tilføyer at kirken også bygger på felles folkelige grunnerfaringer, eksistensielle erfaringer, som må inspirere politikken. Det er altså en toregimentslære pluss en vekselvirkning mellom kristendom og kultur som ligger til grunn for mye av det politiske klimaet, sier han, men mener dette er i endring.

Nye verdier

– Det som skjer i dag er at mange partier likevel er blitt opptatt av at man må erkjenne at det finnes kristne verdier. Det skjer selvfølgelig fordi islam kommer inn i bildet, fordi man oppdager at det finnes andre holdninger til demokrati og kvinner. Derfor understreker man hva det betyr det at vi lever i en overveiende kristen kultur, uavhengig av den personlige troen. Dette ligger bak begrepet «kulturkristen».

At man snakker om verdier er imidlertid noe nytt. I hvert fall i Danmark, påpeker han.

– Man appellerte ikke til kristne verdier på 1970-tallet. Man snakket heller om «felles idealdannelser». Verdier ble oppfattet som menneskelige, sosiale konstruksjoner. I Danmark har de fleste partier til nå sagt at troen er en frivillig og personlig sak, altså ingen samfunnsmessig sak. Spørsmålet blir da hvordan man snakker om kristne verdier når disse verdier ikke lenger er bundet til intensiteten i den enkelte borgers kristentro eller mangel på sådan, avslutter Gregersen.

LES OGSÅ: – Med 1968 ble folket voksne

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Politikk