Politikk

Det koster å være kirke

Om få år kan kanskje den enkelte skattebetaler få vite nøyaktig hvor mye han eller hun betaler for prester, imamer og livssynsnøytrale rom. Den norske kirkes skrekkscenario er en ordning der folk tjener på å melde seg ut.

Nåden er gratis, men driften koster flesk. I år bruker staten 1,9 milliarder på Den norske kirke. Kommunene bruker enda mer – 2,5 milliarder – når fellesoppgaver som gravferdsforvaltning tas med i regnestykket. I tråd med prinsippet om likebehandling sender staten og kommunene om lag 300 millioner hver til de drøyt 750 andre tros- og livssynssamfunnene som finnes her i landet.

Med en statsbudsjettramme på 1.300 milliarder høres ikke dette så mye ut, men faktum er at de norske støtteordningene til tro og livssyn er verdens rauseste. Det er ingen selvfølge at det skal fortsette slik.

Gravferd, skolegudstjenester – og penger

Tro og livssyn konkurrerer med tusen andre gode formål når kaka skal fordeles. Både kirkebyråkrater og menighetsansatte har forlengst fått myndighetenes refreng om effektivisering og omstilling på hjernen, og det kuttes som aldri før rundt om i Kirke-Norge.

Parallelt med fristillingen av Den norske kirke fra nyttår ser kulturministeren på religionspolitikken med helhetsblikket. Da handler det selvfølgelig om gjengangertemaer som sykehjemsprester, minnemarkeringer, gravferdsforvaltning og skolegudstjenester, men minst like mye om penger.

LES MER: Markerer avstand fra Luthers jødehat – 473 år etter

Tungrodd ordning i dag

I dag bevilger både staten og kommunen penger til Den norske kirke – og dermed også til de andre trossamfunnene. Det er en svært tungrodd ordning der slurv og misforståelser fører til en kommunal forskjellsbehandling som ingen har oversikt over, men som Vårt Land tidligere har dokumentert at eksisterer i et omfang som ikke kan ignoreres.

Som Vårt Land skriver onsdag, har Kulturdepartementet nå begynt å skissere hvordan Den norske kirke og de andre tros-/livssynssamfunnene skal finansieres i fremtiden. Det som allerede virker klart, er at dagens modell for finansiering av trossamfunn utenfor Den norske kirke (altså delt mellom stat og kommune) står for fall. Ingen av de fem forslagene som departementet har på tegnebrettet nå, viderefører ordningen med kommunale tilskudd til denne gruppen.

Dette er ikke veldig kontroversielt. Mange av dem som står utenfor Den norske kirke har en pragmatisk tilnærming til dette, og de fleste innser at dagens modell er unødvendig byråkratisk og ressurskrevende.

LES MER: Kulturhus ga gjennomslag for ny kirke

«Nåden skal være gratis»

Det som derimot kan få sinnene i kok og nervøsiteten til å bre seg, er forslagene om å innføre medlemsavgift (som medlemmene betaler) eller livssynsavgift (som alle betaler). I Den norske kirke er det mer akseptert å banne i kirken enn å foreslå at folk skal betale for å være medlem. Bare tanken på medlemsavgift er en vederstyggelighet, selv om det selvfølgelig er medlemmene som finansierer gildet ved å betale skatt.

Troen, nåden og kirketilhørigheten skal være gratis, er parolen. Guds menighet har kun ett medlemskriterium, og det er dåpen. Dette synet vil få prinsipiell støtte i mange frikirker, men der er driften allerede så dugnadsbasert og -finansiert at usikkerhet rundt det offentlige tilskuddet ikke utløser den samme fremtidsfrykten.

LES MER: Krangler om porselenskirke

Medlemsfall i Sverige

Svenska kyrkan skilte lag med staten i år 2000 og har en ordning der staten krever inn medlemsavgiften på vegne av kirken. Denne modellen trekkes fram som en sentral årsak til fallet i medlemstallet, fordi det synliggjøres i selvangivelsen hva den enkelte betaler for medlemskapet – og dermed også hva den enkelte kan spare på å si takk for seg.

Selv om Kulturdepartementet har satt en lignende ordning på listen over mulige finansieringsmodeller, blir den neppe realisert i Norge med det første. Departementet mener selv at denne måten å gjøre det på er i strid med Grunnlovens paragraf om at Den norske kirke skal «understøttes» av staten og at de andre trossamfunnene skal få tilsvarende økonomisk bidrag.

Nesten like ille i mange kirkefolks øyne er imidlertid forslaget om en «livssynsavgift», som alle skatteytere må betale. Ingen vil kunne melde seg ut av ordningen, men det politiske presset for å redusere den offentlige religionsfinansieringen vil øke i takt med at en stadig mindre gudstroende befolkning får se svart på hvitt hva det koster.

LES MER: Kirken endrer brevpraksis etter mammaklage

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Politikk