Gjensyn med
 øyeåpner

«Det gis ingen sektor av samfunnslivet for eksempel teknovitenskap, økonomi eller politikk – som er beskyttet av sin indre egenlovmessighet overfor Guds krav».

Dette er den første setningen jeg har understreket – med en ekstra strek i margen – i Tor Aukrusts bok Mennesket i samfunnet. Jeg leste den året etter at andre opplag kom ut – det vil si i selveste 1968.

Fortsatt møter vi politikere og andre som hevder at kirken skal holde seg unna politikken og stelle med det den har greie på. Aukrust åpnet øynene mine for at det ikke er holdbart.

Kirken har latt seg binde av en uholdbar teologi og av en frykt for kirkemakt til å holde seg tilbake fra å blande seg inn i samfunnet. Dermed har den gitt ideologiene fri bane til å forme samfunnet, skrev han.

Her er det selvsagt erfaringene fra krigen og ­kirkekampen mot nazismen som ligger bak. Den bakgrunnen var nok ikke jeg klar over. Jeg var mer preget av pietismens advarsler mot å blande seg med verden. Politikk var noe verdslig – i alle fall så lenge det ikke dreide seg om «kristelige» saker som alkohol og e­kteskap. Aukrust lærte meg at det ikke finnes spesielt kristelige saker, og at vi har ansvar for verden.

Men hvordan skulle vi så finne en kristen tilnærming til samfunnsspørsmålene? Jeg har satt mange utropstegn og røde understrekinger ved Aukrusts advarsler mot å bruke Bibelen direkte på dagens samfunn uten å ta hensyn til at ordene var talt til et helt annerledes samfunn. «Situasjonsanalyse», var et nytt ord jeg lærte. Det finnes ingen evigvarende bibelske løsninger – derimot må Bibelens prinsipper kobles til en analyse av situasjonen der de skal anvendes.

Jeg tror ikke jeg noensinne ble ferdig med hele boken. I alle fall tar understrekingene slutt et stykke uti, og jeg har aldri lest den igjen. Bind 2 ser urørt ut. Men boken var viktig for både meg og andre. Derfor er det artig at Aukrust blir presentert lenger bak i denne avisen.