Massemordenes park – her ble 36.000 jøder drept i 2. verdenskrig, her traff granatene onsdag

Denne reportasjen ble publisert 15. november 2013.

Tallene er uhyggelige. Det hevdes at mellom 100 og 150.000 ble drept i Babij Jar av nazistene under andre verdenskrig. De grønne plenene skjuler massegraver.

Kanskje går vi over døde mennesker på vår vei over plenene i den tre kilometer lange parken utenfor Kiev. Nå er det 70 år siden krigsforbrytelsene uten sidestykke ble avdekket.

Jødehat i en undergang

Veiviser er Sergey Perhalskiy. Han er oppvokst i byen. Den kristne legen er svært engasjert i de ukrainske jødenes skjebne. Fortvilet ser han med egne øyne at antisemittismen lever i beste velgående i sitt Ukraina.

I en undergang like ved der han bor har noen tagget en davidsstjerne dinglende i en galge. Ved siden av har de skrevet «Veien ut av krisen». Å kvitte seg med jødene vil gagne Europa, er budskapet.

Parkarbeidere klipper de grønne plenene i Babij Jar. Det er fredfullt under de store trærne og vanskelig forstå at dette var sted for en av nazistenes verste krigshandlinger.

– Da jeg var barn, dro vi opp hit og akte i skråningene. Jeg hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd her, sier Perhalskiy.

Hevn for sabotasje

Hva som skjedde da tyskerne inntok Ukrainas hovedstad i 1941 er godt dokumentert. Datoen 29. september markerer slutten for byens jødiske befolkning på 335.000 mennesker. Men ingen forstår på forhånd hva som venter dem.

Oppslag i byen pålegger jøder – voksne og barn – til å møte nær togstasjonen. De blir bedt om ta med dokumenter, penger, verdisaker og varme klær. Alle tror de skal evakueres til leire.

Tyskerne har andre planer.

De skal hevne sabotasjeangrepene som har ødelagt flere bygninger i Kiev der tyskerne har hatt administrasjon.

Klokken åtte om morgenen blir titusener av jøder samlet i gatene. De bes om gå mot den jødiske gravplassen i Babij Jar. «Dødens vei» kalles den brolagte veien.

På denne veien kommer de i grupper på hundre, gående på rekke. På et sted blir de bedt om legge fra seg det de har med seg.

Litt lenger fremme får de beskjed om kle av seg. Klær og eiendeler ligger etter hvert i store hauger som soldatene går gjennom på jakt etter verdier.

Henrettet og begravet

I grupper på ti blir de jaget fremover. Nå ser de soldatene med gevær, og hundene. De forstår at døden venter. Soldater driver dem videre. Barn skriker.

Dødsfrykten overmanner dem.

Så blir de stilt på rekke på kanten av en ravine – et av dalsøkkene som det finnes flere av i området.

Maskingevær skyter dem slik at kroppene faller ned i ravinen. Ikke alle dør, noen blir liggende skadet i haugen av skutte. Bildene viser offiserer som går rundt blant de skutte og avretter de som ikke er døde.

Den tyske fotografen Johannes Hoele dokumenterer det hele. Ved slutten av dagen dekkes likene med store mengder jord. De som enn ikke er døde begraves levende.

SS-folkene som er ansvarlige for massehenrettelsen noterer i sine rapporter at 33.771 jøder myrdes i Babij Jar i løpet av to døgn. Dagen eter, 30. september, er jødenes høytid jom kippur. Ifølge senere rapporter er 36.000 jøder drept.

En av verdens verste massakre er over. En hel folkegrupp i en by er borte fra jordens overflate.

Drapene fortsetter

Babij Jar er et ypperlig sted å kvitte seg med mennesker, mener tyskerne. De fortsetter å skyte. Enda flere jøder, tusenvis av kommunister, romanifolk og sovjetiske krigsfanger henrettes her i de følgende månedene.

Mordene har ingen ende.

Ukrainere deltar aktivt i drepingen av sine medborgere.

– Babij Jar var den største massenedskytingen under krigen. Den kom tidlig i tyskernes overfall på Sovjet, sier Einhart Lorenz, professor emeritus og ekspert i moderne europeisk historie:

– At tyskerne bokførte alle drapene er også spesielt. Rapporter sier at massedrapet var en psykisk belastning for soldatene som skjøt. Det innrømmet også SS-sjef Heinrich Himmler i sin berømte tale i Poznan i 1943, sier Lorenz.

«De fleste av dere vet hvordan det er når 100 lik ligger der samlet, når 500 ligger der, eller når 1.000 lik ligger der. Å ha holdt ut dette og fortsatt … ha sin anstendighet i behold, det har gjort oss harde. Dette er et ærerikt kapittel i vår historie som aldri er skrevet og aldri skal skrives», sa Himmler.

– Babij-Jar massakren var medvirkende til at man utviklet nye drapsmetoder, men myrderiene fortsatte også andre steder i Øst-Europa, sier Lorenz.

Ranet i døden

Selv i dø den fikk ikke de drepte være i fred. To år etter nedslaktingen nærmet russerne seg, og tyskerne forsto at massegravene lå der som et bevis på forbrytelsen. Hva skulle de gjøre? I en måned ble 327 fanger – blant dem 100 jøder – utkommandert til renske opp og slette bevis.

Mer enn 30.00 lik ble gravd opp. De ble stablet på jernbaneskinner, dynket med bensin og satt fyr på. Men først ble gull i tennene tatt ut.

I seks uker røk det fra likbålene.

Likene som ikke ilden fortærte ble knust med gravsteiner fra den jødiske gravplassen på stedet.

– Unger som sprang rundt i BabijJar for å leke, vasset i én meter tykk aske etter brenningen. I asken gravde de etter gulltenner og lignende, forteller Sergey Perhalskiy.

Asken ble jevnet utover og dekket med ny jord. Det var først da sovjetregimet jaget ut tyskerne 6. november at man ble klar over omfanget av grusomhetene.

Likevel ble de lenge glemt.

Monument til minne

Først i 1976 settes et monument opp, «over ofrene for fascisme». Jødene nevnes ikke. 15 år senere kommer et eget merke som minner om jødemassakrene.

Parken har nå flere minnesmerker. Et viser ødelagte dukker og har innskriften «til barna som ble skutt». På hodet til en dukke som har fått hodet revet av kroppen sitter det jødiske hodeplagget, kippa.

– Vi kan ikke si at soldatene var dyr. De var vanlige mennesker som oss. Det betyr at alle kan bli så korrupt, sier Sergey Perhalskiy.

I sommer ble det presentert planer for et større minnesenter over jødemassakren. To år vil det ta før senteret står ferdig.

Tung smerte

– Dette er min park. Jeg går ofte her, men det er tungt se på minnesmerkene, sier Mariya

Andreevna, en eldre dame som går forbi en gigantisk menorah, den jødiske, sjuarmede lysestaken i bronse som utgjør minnesmerket over jødedrapene. Her ligger ferske blomster.

– Utenlandske turister legger fra seg blomster. Når de faller ned, legger jeg dem tilbake, sier hun.

Hun minner oss på at også ukrainere og russere ble drept her, blant andre mange ortodokse prester:

– Dette er vår smerte, sier hun.

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land. Han har arbeidet i Vårt Land siden 1996 og har tidligere vært deskjournalist, presentasjonssjef og nyhetsleder i avisa. Han skriver blant annet om forfulgte grupper, religiøse minoriteter og menneskerettigheter.