Kunsten å ta imot gaver
Det er en kunst å kunne ta imot gaver. For mange er det helt umulig. Straks de får en gave så begynner de å spekulere på hva de kan gi igjen. Eller de unnslår seg så godt de kan. Det blir slik at den som kommer med gaven nærmest får dårlig samvittighet, der han må overtale mottakeren til å ta imot. Det meste av gleden fordufter i en lang argumentasjon for eller mot.
Jeg forsøker å si til meg selv at når noen vil gi meg noe, så skal jeg si tusen takk og være glad. Det er ikke alltid jeg klarer å leve opp til mitt forsett, men jeg prøver. Den som vil gi meg noe fortjener en takk, og ikke en masse forbehold som bare gir dårlig samvittighet.
Sånn er det i forholdet til Gud også. Hvor ofte drives vi ikke, bevisst eller underbevisst, til å spekulere på hvordan vi kan gjøre oss fortjent til hans gaver? Hvor vanskelig er det ikke bare å smile og si takk?
«Hør, alle som tørster, kom hit og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise. Ja, kom å kjøp uten penger, uten betaling vin og melk!» Slik lyder ordet fra Herren som profeten Jesaia ropte ut til folket. Det samme ropet lyder ennå. Men dessverre er det mange som ikke hører det. Eller de hører en mengde uuttalte krav og premisser som ligger under.
Bare den som har grepet evangeliet uten forbehold, med takk og uten baktanker om å betale på gjelden, kan rope det fritt ut til sine medmennesker. Kanskje trenger den kristne kirke ikke enda flere seminarer om hvordan den skal dele evangeliet ut, før den har lært seg å ta det imot selv. For det er en stor livskunst å kunne ta imot noe som er helt gratis.
Jesaia 55,1-3
