Klutene og kloden

Her en dag hengte jeg opp klesvasken. Blant underbukser og annet småtteri­ ­befant det seg 72 kluter. Ja, jeg telte. 
72 kluter som skulle ristes ut, foldes en gang og henges opp. Og det er ikke eksepsjonelt, kokvasken hos oss går et par ganger i uka og er en uendelighet av små ting som skal opp på snora.

Jeg lever i et selvvalgt tekstilmartyrium. Vi ­
bruker lite engangs, og har faset ut bruken av 
tørkerull. Klutene våre er nemlig en del av et helt idealistisk kretsløp. De fleste av dem har en historie: Først har de vært gensere, T-skjorter eller håndklær. Deretter har de blitt degradert til nattøy (ikke håndklærne). Etter å ha blitt enda mer hullete og formløse har de så blitt klippet opp og kantsydd, og tjener nå sin siste tjeneste ved å tørke små barnefjes og vaske en hel del annet på kjøkken og bad.

Vi har noen mørkeblå kluter. De var en gang en pologenser som tilhørte min far. Deretter arvet min eldre søster den, før hun gav den videre til meg. Da gikk jeg på ungdomsskolen. Det var en ualminnelig fin pologenser. Jeg brukte den i nesten tjue år før det måtte ta slutt (først genser, så skigenser, så pysjgenser med flere og flere hull). Nå har vi en liten håndfull kluter som minner meg om pappa, ungdomsskolen og skiturer.