Klimaendringene gir mer regn. Mindre mat. Flere stormer. Færre arter. Havnivåene stiger og Arktis smelter vekk. Og alt er vår skyld!
Advarslene fra miljøbevegelsen er skremmende. Den foruroligende beskjeden: Menneskeheten har satt i gang et industrielt urverk som tikker mot sin siste time. Våre barnebarn vil kanskje ikke få gleden av å gå på ski midtvinters og snart summer malariamyggen i norske skoger.
Vi spiller av katastrofebildene for vårt indre og grøsser. Så setter vi oss på flyet til Thailand, som pumper ut tonnevis av livsfarlige klimagasser.
Det virker irrasjonelt, nær sagt idiotisk. Men for Per Espen Stoknes er det svært forståelig.
– En overdreven bruk av dommedagsprofetier virker mot sin hensikt på oss mennesker. Folk blir helt lammet.
Blir passive
Stoknes er en av få i Norge som kan kalle seg klimapsykolog. I tillegg til å være politiker for Miljøpartiet De Grønne, forsker han på hvordan vi mennesker reagerer på informasjonen om klima- og miljøutfordringene verden står overfor.
Én av grunnene til at vi er så treige med å endre de forurensende vanene våre, er at klimaaktivister, forskere og mediene kommuniserer på en måte som gjør at advarslene rett og slett ikke når inn, mener han.
– Jeg kaller det «dommedagsbarrieren». Hvis du skremmer folk uten samtidig å vise hvilke handlingsmuligheter man har, vil budskapet ha en passiviserende effekt. Det er jo gjerne det motsatte klimaaktivister vil. De vil engasjere folk til å handle.
I fjor var han aktuell med boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Noen måneder senere sto han på scenen til den anerkjente forskningsformidlingskonferansen TED Talks. Der ga han publikum små drypp av åpenbaringer om hvordan hjernene våre sorterer vekk ubeleilige advarsler om klimaendringene. Videoen fra konferansen er senere sett nærmere en million ganger.
LES OGSÅ: – Vi trenger ikke rettferdiggjøre oljen
Barrierer
Klimapsykologen har identifisert fem psykologiske barrierer, som gjør at vi mennesker i stor grad fortsetter å leve klima-uvennlig mot bedre vitende. I tillegg til dommedagsbarrieren ramser han opp distanse, dissonans, benektelse og identitet.
– Distanse skapes når man snakker om at isen på Arktis smelter, CO2-utslipp og året 2100. Arktis er langt unna, CO2 er usynlig og i 2100 lever mange av oss ikke lenger. Det oppleves som fjernt. Evolusjonært bryr vi oss om det som er nært, forklarer Stoknes.
Med benektelse menes vår evne til å vite om noe, men leve som om man ikke vet – feie informasjonen under teppet. Vi vet vi forurenser når vi kjører bil, men vi kjører som om vi ikke ante noen ting.
Dessuten er identitet en viktig faktor som kan overstyre kalde fakta. Hvis du har politisk tilhørighet til den siden som mener staten i minst mulig grad bør styre over menneskers liv, kan du raskt bli skeptisk til klimaaktivister som krever flere reguleringer, avgifter, lover og regler – selv om det de sier kan være fornuftig.
Og til slutt, grunnen til at vi flyr både kort og langt, når vi vet at fly er miljøverstingen: Kognitiv dissonans: Når kunnskap og handlinger ikke stemmer overens.
– Helt siden den industrielle revolusjonen har vi bygget samfunnet vårt på bruken av fossilt brennstoff. Vi kjører bil, flyr og kjøper masseproduserte varer fra store fabrikker. Så får vi ny kunnskap som gjør at det begynner å skurre mellom det vi vet og det vi gjør. Den forutsigbare responsen er gjerne selvrettferdiggjøring: «Om lille meg slutter å fly betyr ingenting i den store sammenhengen», forklarer Stoknes.
[ LES FLERE SAKER FRA VÅRT LANDS KLIMABILAG ]
Sort gull
De fossile brennstoffene, som olje, gass og kull har bidratt til å stable det industrielle samfunnet på beina. Og ikke nok med det. For oss nordmenn har det sorte gullet gitt oss overdådig velstand. Men nå krever miljøaktivistene at vi skal skru igjen krana. Ifølge Stoknes gjør oljeeventyret nordmenn til sørgmodige eksempler på kognitiv dissonans.
– Den norske offentlige og politiske miljødebatten er et verdensmesterskap i dissonans og selvrettferdiggjøring, sier han og lister opp de tre vanligste argumentene våre for å fortsette oljevirksomheten:
- Fattige folk trenger mer energi for å få gode liv.
- Vi produserer verdens reneste olje.
- Vi er avhengige av oljen for det er den vi tjener penger på.
Levebrødet
– Den livsstilen vi rettferdiggjør er med på ødelegge jordens klima, advarer Stoknes.
– Men hvordan overbevise om å legge ned oljevirksomheten når det er levebrødet vårt?
– Oljebransjen har lykkes med å overbevise nordmenn psykologisk til å tro vi er avhengige av oljen. Vi føler oss utrygge. Men vi glemmer at vi har tre naboland som klarer seg utmerket uten olje, sier Stoknes.
Løsninger. Klimapsykologen mener nordmenn altfor lenge har gått og trodd vi ikke klarer det svensker og dansker klarer. Rent psykologisk er det ikke lurt å nedvurdere seg selv hele tiden. En av løsningene på hvordan vi endrer våre miljø-uvaner ligger derfor i en «ny historiefortelling».
– Vi må snakke positivt om endringene vi får til – som at Norge er blitt et av verdens største marked for salg av elbiler. Dessuten må vi legge mer vekt på livskvalitet, og hvordan vi ivaretar framtidige generasjoner. Kort sagt må vi ha gode historier som erstatter den suicidale fortellingen vi har hatt til nå.
Dessuten hjelper det å spille på vår menneskelige natur, hvis klimaaktivistene skal klare å endre vanene til folk flest. For hva er vi mest opptatt av?
– Jo, hva naboen gjør. Studier viser at det er når man sammenligner seg med andre man er mest villig til å endre seg selv. Sykler hele nabolaget er det større sannsynlighet for at også du parkerer bilen, sier Stoknes.