Kjent og ukjent
Jeg har nettopp fått briller. Og med dem et nytt syn på verden (den er blitt så veldig tydelig, plutselig).
Selv er jeg imidlertid blitt noe ugjenkjennelig med det nye utstyret midt i ansiktet. «Mamma, du ser ut som en gjest», sa yngstemann under den første middagen hvor jeg faktisk kunne se uttrykket i mine kjæres ansikter, og ikke bare uklare konturer.
En gjest? Ja, det var liksom noe kjent med meg, samtidig så var det noe som var annerledes, ukjent, som gjorde meg fremmed.
Mon tro om ikke disiplene som var på vei til Emmaus også kjente på en lignende dobbelthet i dag?
Bestill abonnement her
KJØP
