En gentleman takker av

Noe av det som blir stående igjen etter Hareide, er hans demokratiske sinnelag, ryddighet og ordentlighet. Når han trekker seg så tidlig er det for å skape ro og fjerne spekulasjoner om omkamp.

Også i den intense prosessen i fjor var han opptatt av å slippe til ulike syn og la partiet ta sitt valg. Han ønsket ikke å presse fram et samarbeidsvedtak partiet egentlig ikke ville ha. Derfor la han opp til en åpen prosess.

Så kan det sies mye om hans måte å gjennomføre selve prosessen. Mye tyder på at veivalgsdiskusjonen burde vært startet på et annet tidspunkt. Spillereglene burde dessuten vært tydeligere helt fra starten. Han burde involvert sine nesteledere mer enn han gjorde i forkant. Mange mener dette vil hefte ved hans ettermæle.

Samtidig åpnet Hareide for en prosess vi ikke har sett maken til i nyere tid. Det må ha vært vanskelig å se for seg kompleksiteten i prosessen som kom. Det som uansett vil bli stående igjen, er hans vilje til å lytte til partidemokratiet.

Rent politisk vil han bli husket for sitt engasjement for grupper som av ulike grunner er utstøtt, marginaliserte eller hetset. Hans deltagelse i Pride vokste ut av et slikt engasjement, selv om det var omstridt i eget parti.

Han vil også huskes for sitt tydelige oppgjør med høyrepopulismen og dens evne til å stigmatisere. De tydeligste eksemplene er hans oppgjør med både Per Sandberg og Sylvi Listhaug.

Hareide var ikke en politisk taktiker. Han kan best beskrives som en politisk gentleman. Dem er det få av i politikken. Kanskje er det noe av grunnen til at han tapte kampen om KrF. Han er en mann med en politisk drøm som han var villig til ofre sitt politiske liv for. Akkurat det vil stå igjen som en viktig påle i hans ettermæle.