«Det er tusen ting å si om maurene, kanskje mer. Helt sikkert mer.»
– Vi liker mauren, og vi misliker den, avhengig hvor vi møtes, skriver Olav Egil Aune. Han har lest boka Maurenes kulturhistorie.
Mauren er vår venn, barneoppdragelsen har stått for det – modig som en maur, flittig som en maur, vis som en maur. Den kryper gjennom barnelitteraturen som «den kloke». «Gakk til myren att bli vis», leser vi i bestemors Bibel, Salomos Ordspråk. Siden «gakk» betyr «gå» og «myren» «mauren», betyr det at hvis vi vil øke den lille visdomsbeholdningen vi har, så går vi til mauren.
Gnagd og båret
Hvor gammel den er, vet vi ikke. Den ser gammel ut, en merkelig konstruksjon som Halvor Hegtun i en artikkel i A-magasinet for lenge siden, minnet oss om ligner et menneske i miniatyr: Den har «øyne, munn og noe som ligner skjeggstubber». Den har fulgt oss lenge, antakelig fra førhistorisk tid. Siden da har den gnagd tre og båret barnåler, opptrådt i religion og myter, medisin, kunst, litteratur og mat. Og for all del, som en arbeider i det skjøre økosystemet. Foruten at den er et skadedyr, den kan spise hus sønder og sammen, om den finner på det.
