Bordbønn

Familiens 5-åring maste om å få være den som skulle be bordbønnen, og jenta fikk det som hun ville. Vi tok hverandre i hendene, og jenta begynte å be med høyt og tydelig småjentestemme med såpass høyt volum at alle i restauranten fikk med seg bønnen. Hun ba for måltidet, familien, gjestene, alle på restauranten, alle på kjøkkenet og alle barn i hele verden. Jenta fikk skryt av foreldrene sine, og vi fikk smilende blikk fra de andre bordene i nærheten.

Vi nordmenn er litt sjenerte sånn. Man skal ikke be offentlig, ikke uten at vi er trygt innenfor et kirkelig lokale. Kanskje vi har tatt lignelsen om fariseeren og tolleren litt for alvorlig? I frykt for å be som fariseeren «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker...» holder vi oss trofast til tollerens bønn, «Gud, vær meg synder nådig!» og sørger for at ingen ser oss når vi ber. Og disse to får riktignok sitt pass tydelig påskrevet av Jesus: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Men jeg tror Jesus ville likt jentas bønn. Hun falt ikke i grøften fariseeren falt i, men hadde samtidig sin barnlige frimodighet i behold. Hun viste omsorg i bønnen sin, og glede over å få be. Vi kan be som tolleren, men samtidig våge å løfte hodet i glede og frimodighet overfor den nåde og kjærlighet Gud alltid omslutter oss med.