Arne Borge: Jean Vanier har gjort seg selv uleselig
Når ditt åndelige forbilde svikter deg, går noe av troen med i dragsuget.
Det var eksemplets kraft som ga Vaniers tekster og gjerninger styrke. Derfor blir fallet desto større, skriver kulturredaktør Arne Borge.
Lars O. Flydal / arkiv
Det første jeg følte da jeg lørdag formiddag leste at avdøde Jean Vanier var anklaget for å ha misbrukt seks kvinner seksuelt, var skam. Få tenkere har opptatt og formet meg mer det siste året. Nå følte jeg at han hadde holdt meg for narr, og at alt han hadde sagt bare lå som en skjør hinne over et farseaktig hykleri.
Av alt jeg leste i fjor, var kanskje et lite utdrag fra Inn i Jesu Mysterium (på St. Olav forlag i 2018) noe av det som festet seg sterkest i meg: «Vår lengsel etter kjærlighet er ikke et bedrag som vekker en tørst i oss etter en uoppnåelig, uendelig og evig kjærlighet, som lett kan bli knust av begrensningene og skrøpeligheten i oss alle. Vi blir ikke snytt for kjærlighet, kjærlighet er mulig.»
Bak disse vakre ordene om nåde og sårbarhet skjulte det seg altså nok en kristen overgreps-skandale. I den uavhengige granskningen legges det fram seks vitnesbyrd fra kvinnelige assistenter og nonner som hadde blitt dratt inn i «manipulerende, seksuelle forhold» til Vanier mellom 1970 og 2005. Alle kvinnene var tilknyttet Tro og Lys-bevegelsen og L'Arche, som Vanier startet, og rapporten finner deres historier troverdige.
