Å synge mot Linda Børud

For en måned siden kunne TV 2 annonsere vinneren av «Idol Junior», sangkonkurransen for dem under femten. Da arrangementet startet var mange ute og advarte. Bransjeveteran Terje Welle Busk, med 15 års fartstid som arrangør av talentmønstringer, kalte arrangementet avskyelig. Artisten Silje Nergaard nektet datteren sin å delta. Willy-Tore Mørch, professor i barn og unges psykiske helse, skrev at «Barn i Idol-junioralderen er i ferd med å bygge et skjørt selvbilde og har ennå ikke selvtillit som kan demme opp for tap og frustrasjoner».

Jeg aner hverken hvem som vant konkurransen eller hvor mange barn som nå sliter med å bygge et enda skjørere selvbilde. Men intet er nytt under solen. For Kristen-Norge, enten det var lutheranere eller pinsevenner, var tiår forut for sin tid.

Selv var jeg pinsevenn, og i forkant av hver eneste nyttårsfest i Filadelfia Hamar var prestasjonspresset på årets aller høyeste. Da var det nemlig duket for Filadelfiaungdommens egen Melodi Grand Prix. En seier i dette prestisjetunge arrangementet ville umiddelbart (trodde jeg) medføre «større kjangs» på de superfine jentene i lovsangsteamet, de som hver uke åpenbarte seg for meg, badet i lyset fra et titalls spotlights mens de tilba. Gud vet at jeg tilba, jeg også.