Sykefraværet i Norge skyter i været. Sammen med muskel- og skjelettplager er psykiske lidelser blant driverne.
Kaja Hjorthol følte et stort nederlag da hun ble en del av denne statistikken. Hun som hadde hatt fast jobb siden hun var 14 år. Hun som alltid tok i et tak.
«Og hvordan skulle hun bli frisk?»
Det finnes ingen etablert behandling for utbrente i Norge. Psykolog kan ha god effekt, men ventetidene i det offentlige er lange. Hjorthol måtte selv finne en metode, betalt av egen lomme.
---
Utbrenthet
- Den amerikanske psykologen Christina Maslach introduserte i 1981 det første verktøyet for å måle utbrenthet.
- Utbrenthet defineres ut ifra tre kriterier, emosjonell utmattelse, depersonalisering, og selvopplevd nedsatt arbeidskapasitet.
- Små oppgaver som oppleves krevende kan være eksempel på emosjonell utmattelse.
- Når jobben ikke lenger oppleves meningsfull og man i tillegg kjenner seg kynisk eller likegyldig til arbeidsplassen snakker man om en depersonalisering.
- En del kjenner på nedsatt arbeidskapasitet og opplever konsentrasjonsvansker, hjernetåke og svekket hukommelse.
- De aller fleste blir friske. Ved kognitive endringer som hukommelsestap og konsentrasjonsvansker kan det ta lengre tid.
Kilde: WHO og Villa Sana ved Ingunn Amble
---
«Du må hjelpe meg å slutte å spy»
I et blått trehus med hvite sprosser på Bekkelaget i Oslo bor Hjorthol. Med mann og to barn. Vegg i vegg bor en god venninne og familien hennes. Barna deres er jevngamle og løper inn og ut hos hverandre.
Det er mye liv i livet hennes. Hun er den som smeller opp en vaffelrøre og sier «vi kan være hos meg». Solsikkebedet langs husveggen er det hun som snekret. Hvis en kollega behøver hjelp, løser hun gjerne bare oppgaven selv. Det er lettere.
Dette hektiske livet fungerte lenge. Helt til høsten 2023.
Hun var stadig oftere innom fastlegen. Med en verkende skulder, bihulebetennelsen som aldri ga seg, synsforstyrrelser, menstruasjon som aldri stoppet, øyekatarr, oppkast.
Til slutt spurte legen om hun ikke bare skulle ta en pause.
«Nei, det har jeg ikke tid til, dette er livet mitt. Det vil jeg leve, dette må jeg takle, du må hjelpe meg å slutte å spy», svarte hun.
Hjorthols identitet er en som er i jobb. «For hvem er hun hvis hun trenger en pause?» «Og hva med de på jobb?»
Mennesker som blir utbrente har noen fellestrekk. Fine trekk, ifølge lege Ingunn Amble.
Til motoren stopper
– De har god utholdenhet, oppsummerer Ingunn Amble. Hun er lege og spesialist i psykiatri ved Villa Sana, et tilbud for å forebygge utbrenthet hos helsepersonell.
Amble, som leder Villa Sana, understreker at betraktningene er basert på yrkesgruppene hun møter, men tenker likevel at personlighetstrekkene er generelle for mange av dem som blir utbrent.
– De har en sterk plikt- og ansvarsfølelse, har vanskelig for å si nei og å sette grenser og de har et ønske om at alle skal være fornøyd, oppsummerer hun.
Ifølge Amble går de ofte på helt til motoren streiker.
– Til de ikke klarer å komme seg på jobb. Til de bryter ut i gråt når en kollega spør hvordan de har det, eksemplifiserer Amble.
Jeg har hatt kreft to ganger men jeg har aldri vært så sjuk som jeg er nå. For hvordan blir jeg frisk? Det hjelper jo ikke å ligge på sofaen. Stress mindre sier de, men jeg stresser ikke, jeg er stressa. Slapp av sier de, hvordan?
— Utdrag fra Kaja Hjorthols dagbok
«Aldri vært så sjuk som jeg er nå»
Da Kaja Hjorthol ikke klarte å komme seg opp fra sengen den dagen hun nådde grensen sin, gnagde det i samvittigheten.
Ikke fikk hun til jobben, moren var sikkert lei av henne fordi hun aldri ringte. Også var det barna da, de som alltid ble levert først og hentet sist på skole og i barnehage.
Høsten er i godt driv inn i oktober når Vårt Land møter Hjorthol som har høstferie fra jobben som assisterende rektor.
Hun har vært delvis sykemeldt fra januar til juni og er i full jobb igjen. Nå sitter hun ved spisebordet i et formiddagsstille hjem. Foran henne ligger en blomstrete skrivebok.
Hun leser uanstrengt og raskt fra en side datert mars i år.
«Jeg har hatt kreft to ganger men jeg har aldri vært så sjuk som jeg er nå. For hvordan blir jeg frisk? Det hjelper jo ikke å ligge på sofaen. Stress mindre sier de, men jeg stresser ikke, jeg er stressa. Slapp av sier de, hvordan?»
Hun ser opp før hun leser videre i dagboken.
«Jeg savner et pakkeforløp som når jeg hadde kreft for å bli frisk. Men det er opp til meg selv. Er det psykisk?»
Først hadde hun føflekkreft. Noen år senere kom kulen på halsen.
Hun gikk til legen. Legen var enig, der var det en kul.
Han henviste til en som kan kuler på halsen. Ultralyd og biopsi viste kreft i skjoldbruskkjertelen. Kulen skulle fjernes. Siden ble hun fulgt opp etter tre måneder, seks måneder, og deretter med årlige kontroller.
Jakten på energityvene
En stor klokke med kraftig hvit rem hviler rundt håndleddet. Ikke bare minner den småbarnsmoren om at hun er i en konstant kamp mot tiden. Den forteller også hva som gir og tar energi.
Å ligge på sofaen og skrolle gjennom strikkeoppskrifter på Instagram og tilfeldige filmsnutter på TikTok, får ikke ned hvilepulsen. Da hun sjekket pulsklokken viste den skyhøyt stressnivå.
Først da hun la fra seg telefonen og lot øyene hvile i taket, sank hvilepulsen.
Hun løper likevel ikke hjem fra et møte fordi pulsklokken sier at kroppsbatteriet snart er tomt. Men ved å forstå hvor energien lekker, har hun blitt bedre til å prioritere hvile.
Pulsklokke som helseveiledning er omdiskutert.
Lege Torkil Færø har skrevet bestselgeren «Pulsklokkekuren». Han hevder den er et ypperlig verktøy for å gjøre oss oppmerksomme på de negative effektene av for eksempel lite søvn, sene måltider og alkohol. Og motsatt, de gode effektene av trening, nok søvn og sunn mat.
Andre er mer skeptiske. Mens noen mener klokken behøver mange år før den klarer å samle inn tilstrekkelig data, mener andre at klokken ikke måler nøyaktig nok, ifølge NRK.
Det var tilfeldig at Hjorthol fikk en pulsklokke til jul og at en venninne noen måneder senere fikk henne til å lese 70 sider i «Pulsklokkekuren».
Det andre og avgjørende tiltaket for å bli frisk fant hun også frem til på egen hånd.
Ikke bedre av å «slappe av»
Da Hjorthol endelig ble sykemeldt, var beskjeden fra legen at hun måtte slappe av.
«Hvordan slapper man av?», tenkte Hjorthol og la seg under et pledd og slukte to sesonger av «House» på to uker. Hun ble ikke bedre.
Hun skulle ønske hun hadde fått noe mer konkret. Om ikke annet et faktaark om hva som kan hjelpe når man er utbrent.
– Det er lett å si hva jeg skulle hatt, men vanskelig å si hvem som skulle gitt meg det. Legen gjør så godt han kan innenfor det systemet han jobber i, sier hun.
Mens hun balet med tanker om hvorvidt hun var syk nok, og hvordan i alle dager hun skulle bli frisk, forsto hun at psykolog var veien å gå. Hun visste at ventetiden i det offentlige var lang og bestilte time hos en privat.
Psykologen hjalp henne å forstå hvorfor hun ble stresset. Med noen enkle verktøy lærte hun seg å håndtere reaksjonene. Hun jobbet litt gjennom hele perioden og fikk dermed øvd på de nye teknikkene samtidig som hun hadde overskudd.
For Hjorthol har psykologen vært avgjørende for å finne en mer bærekraftig måte å leve på. Ikke minst for å hindre henne i gå inn i de samme mønstrene igjen.
– Jeg hadde sikkert klart å stresse ned, men jeg ville vært like mottakelig for stress når jeg begynte å jobben igjen, reflekterer hun.
Hun synes ikke det burde være opp til den enkeltes privatøkonomi å få hjelp når man er blitt utbrent.
President i Norsk Psykologforening ser at en økende andel nå kjøper tjenester på det private markedet eller gjennom forsikringsordninger.
De som ikke har råd blir sykere
– De med dårligere råd, og ofte større behov, har ikke samme tilgang til nødvendig helsehjelp, sier Håkon Skard som representerer en forening med 11.000 psykologer.
Han forteller om voksende ventelister til spesialisthelsetjenesten hvor én av tre bli avvist uten at de har et alternativt tilbud i kommunen.
– 20 prosent av alle landets kommuner mangler psykolog, og halvparten av kommunene har ikke psykolog i tilbudene til voksne som i dette tilfellet.
– Konsekvensen er at flere søker seg privat, mens dem som ikke har råd må bli mye sykere før de får hjelp i det offentlige. Det har store omkostninger både for den enkelte og for samfunnet, sier Skard.